Politiets kamp mot den organiserte kriminaliteten

Norsk politi har per i dag ikke noen som formelt sett har ansvaret for å se sammenhenger i de organiserte kriminelle organisasjoner nasjonalt.

  • Endret

I Redaksjon 1 på NRK 1 torsdag 18. juni ble det påpekt at kompleksiteten og størrelsen på en organisert kriminalitet sak er så utfordrende for enkelte politidistrikter at de lar være å forfølge slike saker. Politidistriktene velger å følge målekriteriene med oppklaringsprosent og saksbehandlingstid som politikere og riksadvokat signaliserer. Ressurskrevende organisert kriminalitet saker med lang saksbehandlingstid er etter disse målekriteriene ikke "lønnsomme" saker å løse.

Må se landet som en helhet

Organisert kriminalitet er grenseovergripende nasjonalt og grenseoverskridende internasjonalt. Skal Norge lykkes i å bekjempe store og komplekse kriminelle organisasjoner er politiet nødt til å se på landet som en helhet og samarbeide tett med våre naboer i Norden og Europa forøvrig.

NOKAS-saken viste at en nasjonal helhetstenking ga resultater. Foruten at politiet fikk frie ressurser og rammer for å løse saken ble også politimestrene utfordret på å samarbeide på tvers av politidistriktsgrensene. Norsk politi fikk muligheten til å stå samlet mot en godt organisert kriminell organisasjon. Suksessen i saken ser vi både antall pådømte, straffenivåene og ettervirkningene: Etter NOKAS-ranet i Stavanger har det ikke vært et lignende alvorlig ran i Norge.

Ikke ressursfornuftig

I Norge har vi 28 politidistrikter som jobber mot organisert kriminalitet. Det 28. distriktet i så måte er særorganet Kripos. Kripos er på sammen arena som de 27 andre distriktene når det gjelder organisert kriminalitetssaker. Dette kan ikke være en ressursfornuftig måte å organisere Norsk politis innsats mot den organiserte kriminaliteten. Norsk politi har per i dag ikke noen som formelt sett har ansvaret for å se sammenhenger i de organiserte kriminelle organisasjoner nasjonalt. Selv om politiet har gode etterretningssystemer, har vi i realiteten 28 distrikter som mer eller mindre syr sammen saker hver for seg. Med sentral rådgivning og koordinering i organisert kriminalitetssaker, har politiet en mulighet til å se disse organisasjonene i sammenheng på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Det er naturlig at Kripos hadde tatt på seg denne nasjonale koordineringen, i stedet for å bevege seg ned på enkeltsaksnivå. Utfordringene i organisert kriminalitet krever et samlet politi, ikke et politi som sitter på hver sin ressurs-tue og råder over sine egne saker.

Gjennom en nasjonal koordineringsrolle vil Kripos kunne gå inn å kvalitetssikre oppstart av en organisert kriminalitet etterforskning. Alle har kunnskap om at dette er ressurskrevende etterforskninger, desto viktigere er det å velge ut riktig sak både når det gjelder hvordan saken blir startet, hvilke konsekvenser dette har for alle berørte politidistrikter, forventet ressursbruk og målstyring av saken.

Politidirektoratet (POD) har et overordnet ansvar i å fortelle norsk politi hvordan bekjempelsen av organisert kriminalitet bør organiseres. Så lenge POD ikke vil røre ved politimestrenes styringsrett kan de bare komme med råd og belønningssystemer for å få til helhetstenking. For å se politiet som en enhet kreves det nok mer konkret styring fra POD, hvis ikke vil etaten fortsatt bli styrt som 28 avdelinger i organisert kriminalitetssaker.

I Norge kan det være fristende å si at det finnes bare en organisert kriminell organisasjon, AS Kriminalitet Norge, hvor alle kriminelle kjenner alle andre kriminelle. På grunn av kompleksiteten i dette behøver vi å ha en god rådgiver som følger opp distriktene i organisert kriminalitets etterforskning. Hadde Kripos tatt på seg sitt naturlige ansvar som et særorgan, koordinator og rådgiver i bekjempelsen av organisert kriminalitet, som de gjør i mange andre alvorlige saker, ville vi etter hvert sett større sammenhenger i AS Kriminalitet Norge. Rådet for organisert kriminalitet (ROK) ville vært overflødig. Til syvende og sist ville politiet spart store ressurser på å samle kunnskapen i en velfungerende nasjonal, strategisk og koordinerende enhet.

Til toppen