– Politiet er redd for å trykke på den store knappen

– Politiet er redd for å trykke på den store knappen

– Det har over tid snekes seg inn en minimalistisk holdning i politiet. Politilederne har lenge vært mer redd for budsjettoverskridelser enn de har hatt oppmerksomhet mot beredskap og politigjøremål.

Det sier lederen av Politiets Fellesforbund (PF) Arne Johannessen dagen etter framleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport, og dagen etter politiet ble avkledd, og alvorlige svikt som skjedde katastrofedagen i fjor ble åpenbart.

Fagforeningslederen for politifolkene løper fra intervju til intervju. Han er valgt som tillitsvalgt for å ivareta sine medlemmers fagforeningsinteresser. Rollen tolker Johannessen utvidet til å jobbe for hvordan hans medlemmer best mulig skal være i stand til gjøre en god jobb. Johannessen har krevende dager med å svare.

Ikke alle journalister ser forskjellen på å være fagforeningsleder og politisjef.

Balansert rapport

I 22. juli-rapporten er det ramsalt kritikk mot alle nivå i politi og politisk ledelse.

– Jeg opplever at rapporten er balansert, og jeg opplever at kommisjonen har vært dyktige når de har formulert kritikk. Kommisjonen har vært flinke til å sette kritikken i en sammenheng, og forklare at det er rammevilkårene polititjenestemennene har jobbet under, som er mye av årsaken til at de mottar kritikk, sier Johannessen

Han er tilfreds med at kommisjonen usminket viser hvor akutt dårlig bemanningssituasjon ved operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt var, og vanskene med sambandssituasjonen.

– Jeg mener kommisjonen balanserer godt den ekstremt vanskelige situasjonen politifolkene var oppe i. De skriver sågar at man ikke kan forvente at alt går perfekt under slike forhold. Jeg tror faktisk det i samfunnet eksisterer en større forståelse for at det kan gjøres feil under slike forhold, enn det som har framkommet i media, sier Johannessen.

Samtidig påpeker han at det for politiet er svært viktig å ta inn over seg den ramsalte kritikken som rammer på alle nivåer i politi og politisk ledelse.

– Det verste som nå kan skje, er at man leter etter argumenter for at kommisjonen tar feil. Nå forventer jeg at toppledelsen i politiet gjennomgår punkt for punkt i kommisjonsrapporten, og setter det i system for læring og utvikling, sier Johannessen.

Han er like tydelig i forventningene til politisk ledelse.

– En rekke ting som kommisjonen påpeker gikk galt, kommer som følge av manglende politiske beslutninger. For meg er det viktig å få frem denne ansvarsfordelingen. Politiets toppledelse er ikke alene om å måtte ta et ansvar her, sier Johannessen.

Vil koste milliarder

I rapporten er det listet opp ni konkrete forbedringspunkter for politiet, og sju punkter for Politiets Sikkerhetstjeneste (PSDT).

– Hvis politiet skal følge kommisjonens forbedringspunkter, noe som er åpenbart at de må for å vise at rapporten tas seriøst, vil det koste milliarder av kroner. Man må analysere hva dette vil medføre av kostnader, sier han, og bruker forslaget om å øke operativ trening for politioperative fra 40 til anbefalte 103 timer, for samtlige med politiutdanning under 45 år.

– Treningstiden for disse mannskapene alene vil utgjøre flere hundre årsverk. Nå er det viktig å finne ut hva anbefalingene fra kommisjonen koster. Det betyr at politiledelsen på toppen må være tydelig på hva de kan gjennomføre innenfor sine rammer. Og de må på tilsvarende måte være tydelige på hva de trenger av hjelp fra politiske myndigheter for å få gjennomført anbefalingene.

Johannessen viser til at den mest slående delen av kritikken mot politiet er noe som lenge har vært godt kjent både i og utenfor politiet.

– Kommisjonen tegner ut med bred penn at mange har visst om uakseptable tilstander over tid. Forhold som er avdekket under øvelser og evalueringsrapporter som ikke er fulgt opp. Jeg tror at mange av PFs medlemmer på ulike nivåer som nå leser rapporten, er tilfreds med at manglende er tydeliggjort. Endelig har vi gjennom ekstern ekspertise fått avdekket det en rekke politiaktører har påpekt i mange år. Men det som jeg tror er vanskelig for mange å vite, er at hvis kjente mangler som har vært avdekket og rapportert hadde blitt fulgt opp på politisk toppnivå, så hadde vi stått bedre rustet den 22. juli, sier han.

– Hva tror du er årsaken til at PF ikke har nådd fram når organisasjonen har påpekt mangler ved politiet?

– Vi har nådd fram med mange ting, og har blitt lyttet til i mange saker, men langt fra alt. Men det at vi er en interesseorganisasjon som en aktør og en part, blir brukt i mot oss. Jeg føler ulike nivåer har behov for å si at vår argumentasjon er overdrivelser og svartmaling. Det som er mer spesielt, er at vi ofte har opplevd at ulike politimestere har ikke har villet lytte til fagtunge miljø i, og sagt seg uenige i deres virkelighetsbeskrivelse som har påpekt mangler i politiet, sier PF-lederen, og viser til at hans organisasjon ofte har hentet inn dokumentasjon fra de som sitter på kunnskapen.

– Men mange ganger har vi fra POD og Justisdepartementet blitt møtt med at dette er svartmaling. Det er et alvorlig paradoks at det skal være så vanskelig å erkjenne svakheter, og erkjenne at man ikke er der man skal være for å ivareta innbyggernes trygghet og sikkerhet, og i stedet gi inntrykk av at alt er i skjønneste orden. At ledere på overordnet nivå, som ikke kjenner virkeligheten på kroppen, undervurderer fagmiljøenes opplevelse av situasjonen, er ikke bra. 22. juli viste med all tydelighet at ikke alt er i orden i politiet.

Læring i system

22. juli-rapporten gir gode skussmål til helsevesenets oppgaveløsning. På spørsmål om hva politiet kan lære av helsevesenet, svar Johannessen slik:

– De har vært gode på å sette læring i system, samtidig som de har vært mindre opptatt av å finne syndebukker når noe går galt. Typisk for vår etat er at Spesialenheten allerede dagen etter at kommisjonsrapporten forelå, ble sitert på at de nå skulle vurdere å igangsette etterforskning mot enkeltpersoner. Er det noen som tror det ligger mye læring i det? spør Johannessen.

Han mener at man i stedet må se på kulturen og systemene som fører til at ting skjer eller ikke skjer. I stedet for å starte etterforsking, burde man lete etter en årsak til å forbedre mer enn å straffe. Johannessen forteller om en etat som har pleiet en kultur som ikke er interessert i å lære, men i å finne ansvar.

– I politiet ligger det i ryggmargen at når noe skjer, skal politiet finne en gjerningsmann og få han dømt. Helsevesenet har sitt hovedfokus på å få folk friske og redde liv. Hvis dette stemmer for politiets del, er det i et slikt miljø vanskelig å finne læringspunkter. Frykten for å gjøre feil kan bli større enn vilje til å lære, mener Johannessen, og fortsetter:

– Mens helsevesenet ikke er redd for å trykke på den store knappen, og raskt mobilisere store ressurser når hendelser skjer, er det det motsatte som gjelder i politiet. Jeg lurer på hva som skal til for at politiet i en situasjon skal mobilisere alle kjente ressurser, når de ikke gjorde det den 22. juli? Over tid har politiet utviklet seg til å bli et minimalistisk politi. Når ikke en gang Justisdepartementet satte stab den 22. juli, er det for meg et tydelig tegn på at politiets tankegang er minimalistisk. Politiet er blitt så vant til å tenke at det ikke må utløses ressurser, men spares. Man må slett ikke iverksette for store ressurskrevende mobiliseringer. Dette har lenge gjennomsyret politiets tenkning. Budsjettrusselen har vært større frykten for svak beredskap.

Han mener det ikke finnes enkle svar på utfordringer knyttet til kultur og holdninger i politiet.

– Hvordan politiet skal få en felles beredskapskultur, og tenke som en beredskapsorganisasjon vil være en utfordring. Du kan jo sjekke hvor mye beredskapsfokus det har vært på politisjefmøtene de siste fem årene.

Til toppen