Politianalysen og antall politidistrikter

Den beste beredskapen som finnes er tilstedeværelse, mener Øyvind Andersen i Agder politidistrikt.

  • Endret

Jeg er bare en enkel politimann. Vokste opp med en hjemmeværende mor og en sjømann til far som fant sin siste trygge havn på en papirfabrikk. Det føles derfor nesten litt skremmende å skulle ha meninger om store nasjonale omveltninger i en etat som har vært arbeidsplassen min i 35 år. Bygda jeg vokste opp i er av en viss størrelse så risikoen er heldigvis liten for at innavl skulle ødelegge for sunn fornuft og evne til å reflektere over problemstillinger.

Det som forundrer meg mest er den tilsynelatende totale mangelen på skepsis. Ikke blant dem på «gatenivå». Nei, i ledelsen på alle nivåer. Er det slik at ingen har sett på erfaringer fra andre land? At ingen spør dem som gjør politijobben? For det kan umulig være fordi departementet bare har tilsatt folk i Politidirektoratet (POD) som enten er enige med dem eller ikke tør si imot av hensyn til egen karriere? Det samme videre nedover pyramiden? Nei, det kan ikke være mulig. Så galt kan det ikke være…

Det ville jo bety en sneversynt etat. Nesten føydalsk. Ikke styrt av moderne lederskapsprinsipper, inkluderende og med åpen dialog. Jeg kan ikke tro at vi har så svake ledere at de ikke ønsker folk rundt seg som tør å imøtegå dem.

Jeg ser det fra mitt ståsted. Operasjonssentralen. Et distrikt med cirka 250.000 mennesker. Det er cirka 250 kilometer fra øst til vest, og like langt nordover. Vi har 10 byer og mange større tettsteder. Både kystnært og i innland har vi store utfordringer når det gjelder utrykningstid. Grunnen er svært dårlig veistandard.

Viktig lokalkunnskap

Når jeg er på jobb liker jeg at det skjer noe. Raske avgjørelser, raske prioriteringer. Utfordringen er å beholde oversikten, og det betinger at patruljene er mange nok og har lokalkunnskap. Det er ingen god situasjon å sende en patrulje fra Kristiansand på hasteoppdrag til Flekkefjord, fordi både Lister-patruljen og Mandals-patruljen er opptatt. Se på kartet. Det er langt. Cirka halvannen times utrykning, om det ikke er veiarbeid som skaper hindre da. Oppdrag vi av hensyn til publikum burde rykke ut på, blir avvist i mer grisgrendte strøk. Dette fordi det skjer så mye av typen liv og helse i sentrale strøk at alle er opptatt der.

I løpet av mine 35 år i politiet har jeg vært ved Oslo PD og på lensmannskontorer med fire-fem ansatte. Jeg har alltid hørt at norsk politis styrke er den lokale tilknytningen, noe jeg har erfart selv. Før hadde vi ved et lensmannskontor full oversikt. Visste hvem som var ute og holdt på. Skjønte hvem som hadde gjort lovbruddet da det ble meldt. Hvis ikke, så hadde vi noen å spørre. Hverdagskriminalitet! Det høres så trivielt ut, men det er det vi jobber med hver dag året rundt.

Nå må mannskaper fra Vennesla ta oppdrag i Lillesand og motsatt. Noe løses med tekniske hjelpemidler og etterretning, men det gir ikke svar på alt. Jeg vet om oppdrag jeg løste alene og ubevæpnet, uten å sette meg selv eller andre i fare. På grunn av lokalkunnskap. Oppdrag som ut fra etterretning ville utløst en bevæpning og kanskje utkalling av UEH.

I løpet av siste uke gjorde min lokalkunnskap at en savnet person ble funnet få timer etter igangsatt aksjon. Uten den ville det blitt lett på feil sted, fem kilometer unna.

Utfordringer for oss på operasjonssentralen ved sammenslåing:

  • Hvordan beholde det vi har av lokalkunnskap om geografi, topografi og ikke minst klientell? For vihardet, og nyttiggjør oss det hver dag. Når innringere ikke kommer opp med ID, noe dramatisk skjer og samtalen blir brutt.
  • Hvordan skal vi kunne utnytte personellet best?
  • Hvordan skal den operative ledelsen kunne ha oversikt over innsatslederne og andre ressurser ute i oppdraget? Hvem er best til hva?
  • Hvordan løses logistikken med mannskaper om operasjonssentraler slås sammen?
  • Utfordring når det opprettes stab?

Det blir vanskelig for staben å ha en nødvendig «nærhet». Med det menes lokal ekspertise i staben. Spesielt ved hendelser ved større industriplasser med spesielle utfordringer. En del kan selvfølgelig løses via kommunikasjonsmidler, men man mister den personlige tilstedeværelsen som er styrken og hensikten med stabsopprettelse.

Hvorfor sentralisering?

Hvorfor skjer denne sammenslåingen - eller sentraliseringen? Det sies at vi skal få slagkraftige enheter samt en sentral beredskapsenhet som skal rykke ut og bistå nasjonalt.

Det var stor oppstandelse da det viste seg at ikke alle oppringninger fra Utøya til 112 ble besvart. Det er forståelig at ofrene, de pårørende og folk ellers reagerer på dette. Det er ikke forståelig at våre egne ledere reagerer på dette. Da vet de ikke hva som skjer på en operasjonssentral. Da en okse kom seg ut langs E18 fikk vi tatt kun en brøkdel av nødtelefonene. Det er nok for oss å fåénnødtelefon. Hvis den beskriver hendelsen godt nok.

De resterende blir for oss bare et «uromoment», om de ikke inneholder ny info. Dette kun sett fra vårt operative synspunkt. Vi har ingen «stor knapp» å trykke på. Vi har mange små. Jeg har selvfølgelig full forståelse for at folk får svar når de ringer, men det er i enkelte ekstreme situasjoner ikke mulig å oppfylle. Viderekobling til andre sentraler lammer i verste fall dem også.

For å løse ethvert krevende oppdrag er det viktigste at det er nok folk på jobb, spredt rundt i distriktet. Godt nok trent og godt nok utstyrt. Ved en «skyting pågår»-situasjon nytter det ikke å vente på UEH eller en flybåren beredskapstropp. Nei, det er første enhet på åstedet som må ta støyten. Da er det ikke godt nok med en utrykningstid på to timer.

Den beste beredskapen som finnes er tilstedeværelse. Større sentraliserte enheter kommer for sent. Vi er få mennesker her i landet. Vi bor spredt. Veien er lang og dårlig. I tillegg må vi ikke glemme «Murphys lov». Sjansen er stor for at om det skjer en større hendelse som setter beredskapen på prøve, så er det ikke flyvær.

Det store spørsmålet er jo også hva som er den store gevinsten. Bedre beredskap? Mer kostnadseffektivitet? Så langt er jeg langt fra overbevist om at noe av det vil skje.

Til slutt må jeg nevne at jeg savner et mye større engasjement fra Politiets Fellesforbund (PF). Mulig at det er der, men vi ser det ikke. Det må iverksettes en konsekvensutredning hva det vil bety for medlemmene, og ikke minst for publikum. Et fornøyd publikum gir fornøyde PF-medlemmer.

Til toppen