Påtalepraksis i strid med rettspraksis og Riksadvokatens direktiver

Jeg har skrevet det tidligere: Spesialenheten for politisaker gjør generelt et meget grundig arbeid når det gjelder å etterforske straffesaker mot politiet.

Men når det kommer til påtalevedtakene, så strider disse i stor grad med rettspraksis og riksadvokatens rundskriv med direktiver om når påtalemyndigheten skal fremme en sak for domstolene, eller la være.

Det presiseres at min kritikk i denne sammenheng gjelder saker om ulovlig maktbruk i pågripelsessituasjoner som ender opp i siktelse/tiltale for legemskrenkelse, kombinert med grov uforstand i tjenesten.

Enstemmig frifinnelse i Borgarting lagmannsrett

Lagmannsretten avsa nylig en enstemmig frifinnelsesdom i en sak der tjenestemannen var tiltalt for å ha slått, holdt et halsgrep og deretter satt et kne over hodet til fornærmede som lå på gulvet i en celle i sentralarresten i Oslo politidistrikt. Hendelsesforløpet var sikret gjennom videoopptak.

Plassen tillater ikke noen detaljert beskrivelse av faktum, så jeg begrenser meg til å fremheve at lagmannsretten var av den oppfatning at tjenestemannens forklaring samsvarte med det man kunne se på videoopptaket. Det dreide seg ikke om noe ulovlig halsgrep, men en «alminnelig» teknikk som brukes for å holde en utagerende eller ikke samarbeidsvillig arrestant rolig. Retten kunne for øvrig ikke se at det ble øvet noe press mot hodet til den pågrepne.

«Som vanlig» i slike saker ble det fra Spesialenheten hevdet at tjenestemannen ikke hadde etterlevet forholdsmessighetsprinsippet i politiloven § 6, at det minst inngripende middel ikke var benyttet først, og at midlene som ble anvendt ikke var nødvendige.

Lagmannsretten var uenig i dette og fant at tjenestemannen i den aktuelle situasjonen ikke hadde andre alternativer enn å ta kontroll ved nedleggelse. Tjenestemannens handling kom som en reaksjon på at fornærmede hadde rettet et spark mot ham, og lagmannsretten fant det klart at situasjonen nødvendiggjorde en resolutt opptreden, herunder for å gjennomføre en visitasjon som på forhånd var besluttet.

Lagmannsretten fant at tjenestemannens handlinger måtte anses som «nødvendige og forsvarlige» og at de således lå innenfor rammen av politiloven § 6. Retten fant det derfor unødvendig å gå inn på en vurdering av straffeloven § 48,3. ledd, som åpner for en videre lovlig ramme for maktutøvelse enn det som følger av politiloven § 6.

Akseptabel påtalepraksis

Resultatet i denne saken føyer seg inn i en rekke av lignende saker der jeg har bistått tjenestemenn i løpet av de senere årene. I samtlige saker der den siktede/tiltalte har nektet straffeskyld har retten reagert med frifinnelse. Denne «trenden» harmonerer også med tallene som kan leses ut fra Spesialenhetens årsrapport fra 2012. Av denne fremgår det at rettskraftige avgjørelser som ble avsluttet i 2012, og som dreier seg om legemskrenkelse i kombinasjon med grov uforstand, og tiltalte hadde benektet straffeskyld (i alt tre saker), endte samtlige med frifinnelse.

Ovenstående praksis viser at Spesialenhetens praksis for iretteføring i saker av denne art er på kollisjonskurs med domstolene. I tillegg vil jeg hevde at de representerer et brudd på riksadvokatens direktiver til underordnet påtalemyndighet om når straffesaker skal fremmes for retten. I riksadvokatens rundskriv nr 2 for 2006 heter det: For å ta ut tiltale må påtalemyndigheten være overbevist om siktedes straffeskyld, og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.

Det er etter min oppfatning på høy tid at Spesialenheten endrer sin påtalepraksis i saker av denne art. Det er for øvrig også på høy tid at ulike forståsegpåere slutter å hevde at Spesialenheten foretar for mange henleggelser. Dette er beviselig feil, det er rettsapparatet som, gang på gang, avsier frifinnende dommer i saker som burde vært henlagt.

Til toppen