Opplever avhørene på barnehusene som utrygge
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Opplever avhørene på barnehusene som utrygge

Barn som blir avhørt på Statens Barnehus, opplever avhørene som utrygge, og ønsker seg bedre informasjon i forkant.

Det går fram av en undersøkelse blant 130 barn og unge mellom 12-19 år som har vært i avhør etter å ha opplevd vold og overgrep. Undersøkelsen «Rett og sikkert for oss», ble gjennomført av den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken, og lansert i februar. Et hovedsvar i undersøkelsen er at barna opplever avhørene som utrygge.

– Dette handler om at barn ikke er med på å bestemme om det blir avhør. Avgjørelsen blir ofte tatt uavhengig av dem, i beste mening. Så hører vi fra barna at det vi gjør i beste mening, over hodene deres, slår ut i utrygghet, forteller Marit Sanner, leder av Forandringsfabrikken.

Mangelen på informasjon gjør at barna opplever at avhørene på Barnehusene kommer brått på. Spesielt det at avhørerne møter direkte i avhørsrommet, og måten de gjennomfører avhøret på, trekkes fram.

– Avhørerne oppfører seg «rart», sier barna. De snakker rart, gjentar ting, stiller samme spørsmål flere ganger, og reagerer lite når barna sier noe, sier Sanner. 

Les sitater fra barna nederst i artikkelen. 

Tatt godt imot

Et annet sentralt funn i undersøkelsen, er at mange barn ønsket å fortelle mer om det de har

– Avhørerne oppfører seg «rart», sier barna. De snakker rart, gjentar ting, stiller samme spørsmål flere ganger, og reagerer lite når barna sier noe

opplevd til den de først åpnet seg for. Men når denne personen ofte forteller videre til en rektor, barnehagestyrer eller til barnevernet uten å avtale med barnet, mister mange barn tillit. Det skaper ofte utrygghet – og gjør forklaringene i avhøret dårligere, fordi barna ikke fikk bli vant til å fortelle om det vonde til den de var trygg på.

Når de istedenfor må vente til selve avhøret med å snakke mer, bidrar dette til å skape utrygghet – og gjør forklaringene i avhøret dårligere, fordi barna ikke fikk øve seg på å sette ord på det de ville si.

«For mange kjentes det som om de måtte være alene med det vonde. Når de ikke fikk prate med en voksen de var trygge på, ble masse følelser og kaos stående i veien for selve historien», står det skrevet i rapporten.

– Dette handler om at beviskravet er løftet så høyt, og at omsorgsarbeiderne i skolen og barnevernet har fått streng beskjed om å ikke snakke for mye med barnet før avhøret. Hvor strengt politiet har sagt dette til ansatte i skoler, barnehager og barnevern, har variert rundt omkring i landet, sier Sanner.

Både Riksadvokaten, Politihøgskolen (PHS) og representanter fra flere barnehus var tilstede under lanseringen av rapporten. I etterkant har Forandringsfabrikken hittil besøkt omtrent halvparten av barnehusene og politidistriktene for å presentere sine funn. 

–  Vi var usikre på hvordan dette kom til å bli tatt imot, men vi opplever at politiet ønsker å lytte til hva barna har å si. Politiet tar ungdommene på alvor når de presenterer disse svarene. Også hos Riksadvokaten og PHS merker vi et ønske om å ta dette til seg. De ønsker å forstå dette ordentlig, og se hva de kan gjøre noe med. Vi håper også denne kunnskapen, i den grad det går an, blir tatt inn i opplæringen av avhørere, sier Sanner.

Rapporten er en «gave»

Politioverbetjent Inger-Lise Brøste har ansvar for opplæring i avhør av barn og unge – tilrettelagte avhør – ved PHS. Hun kaller rapporten for «en gave».

Vi håper også denne kunnskapen, i den grad det går an, blir tatt inn i opplæringen av avhørere.

– Vi er veldig heldige at så mange barn har fortalt oss hva de synes om arbeidet vårt. Vi skal se på det de sier, og finne ut av hvordan vi kan bruke dette for å utvikle oss videre og bli bedre i møtet med andre barn, sier hun til Politiforum.

Brøste sier de allerede har begynt å jobbe med noe av det som kommer fram i rapporten, som de tidligere har sett ikke var godt nok.

– Noe av det som står i rapporten av råd fra barn, er egentlig tilbakemeldinger på stil og væremåte til hver enkelt avhører. Det går for eksempel på varme og kalde avhørere og hvordan vi møter mennesker generelt. Dette er sårbare personer, og vi skal hele tiden balansere væremåten vår i møtet med barna opp mot rollen vår som politi. Formålet med de tilrettelagte avhørene er at avhørene skal gjennomføres slik at de ivaretar både barnets og den mistenktes rettsikkerhet. Og samtidig at vi klarer å ta hensyn til at vi møter et sårbart barn, forklarer hun, og fortsetter:

– Vi må ha et varmt hjerte og et kaldt hode, så vi ivaretar kravene til etterforskningen.

Dette kan være en vanskelig balansegang. Hvor mye og hvilken tilbakemelding kan man for eksempel gi til barna som avhøres?

– Noen ganger avhører vi barn hvor vi vet at de har blitt utsatt for noe straffbart, fordi vi har bilder, film eller chatter. Her kan vi støtte og gi barna tilbakemeldinger på en annen måte enn når vi ikke vet om noe straffbart har skjedd, sier hun. 

Rask oppfølging mulig

Politioverbetjenten sier det er noen av de konkrete rådene i rapporten det er mulig å gjøre noe med veldig raskt – for eksempel dette med informasjon i forkant av avhøret.

– Vi har allerede hatt dialog med forandringsfabrikken om at de kan lese gjennom eksempler på informasjonsskriv til den som følger barna i tilrettelagt avhør, og til barna selv. Dette for å få innspill på om det vi i politiet tror de trenger av informasjon er med, og om vi har skrevet dette på en slik måte at det er forståelig for barna, forteller Brøste. 

Andre råd og forslag må det brukes mer tid på. 

- Endring i metode eller retningslinjer krever noe annet. Dette kan handle om metodikken som benyttes. Da må vi se på hva som er lov, og hva forskningen sier om det. Dette kan være spørsmål som må inn i det nye fagforvaltningssystemet i politiet. Det er allerede meldt inn behov for en gruppe som kan se nærmere på innholdet i rapporten, og annen forskning som støtter barnas tilbakemeldinger, sier hun. 

- Endringene som eventuelt gjøres, må hele tiden ta høyde for at barn er forskjellige og at vi har fleksibilitet for å tilrettelegge for hver enkelt. Det er hele poenget med tilrettelagte avhør, legger Brøste til. 

Gyldig i retten

Jeanette Indreiten, leder for barnehuset i Sandefjord, var til stede under lanseringen av rapporten. Hun sier mye av det ungdommene har satt ord på i rapporten, er kjent for dem fra før.

– Sånn sett er vi ikke overasket over alt som er kommet fram, mye av dette er ting som vi som barnehusansatte også undret oss over for noen år siden. Dette handler blant annet om informasjonen som ble gitt til barnet. Flere ting er endret til det bedre i dag, samtidig er det fortsatt rom for endringer, sier hun, og fortsetter:

– Nå skal vi samarbeide med Forandringsfabrikken om hvilke justeringer vi kan gjøre. Vi vil møte ungdommene på noe av det de sier. Samtidig er det noe som også ikke kan gjennomføres. For at avhøret skal bli gyldig i retten, er det ikke alle hensyn vi kan ta til oss. Hvilke justeringer vi gjør, er også individuelt; noen har mer behov for forutsigbarhet og trygghet enn andre. 

For at avhøret skal bli gyldig i retten, er det ikke alle hensyn vi kan ta til oss, sier Jeanette Indreiten, leder for barnehuset i Sandefjord.

Hos Forandringsfabrikken har leder Sanner tro på at svarene i rapporten kan være med å skape bedre samarbeid mellom politiet og omsorgsarbeiderne.

– Vi håper denne kunnskapen fra barn vil være grunnleggende i utviklingen videre, sammen med forskning, og bli en felles plattform for samarbeidet mellom politi og barnevern rundt i landet, sier hun. 

Dette sier barna

«Jeg hadde to dager til å forberede meg til avhøret. Ingen spurte meg om jeg ville snakke, og det var vanskelig for meg å spørre noen. Da jeg kom i avhør, ble det ekstra vanskelig, det var som en stor klump var i halsen.» 

«I avhøret begynte jeg å gråte og kjenne på masse følelser jeg ikke hadde kjent på fra før. Følelsene kom litt brått på, jeg hadde jo nesten ikke snakket om dette før. Det jeg sa ble veldig styrt av følelser og av sinnet mitt. Det ble så voldsomt når jeg ikke hadde snakka om det før, og jeg la på litt ekstra.»

«Når jeg fikk snakke mye om det vonde før avhøret, ble det lettere å prate med politiet. Det ble lettere å stole på hun som gjorde avhøret, når jeg stolte på meg selv.»

«Jeg visste ingenting før jeg ble henta. Bilturen til avhøret var verst. I bilen satt folk fra politi og barnevern. Jeg gruet meg veldig. Det var ekkelt å sitte med fremmede i flere timer.»

«Det kjentes som at det var jeg som skulle få straff da jeg kom i avhør. Det var som om jeg hadde gjort noe galt og skulle bli tatt for det. Hvem var det de ønsket å straffe liksom?»

«Selve avhøret var forferdelig. Følte meg overvåket og var redd for å bli tilsnakket for å ha gjort noe galt.»

Kilde: Forandringsfabrikkens rapport

Til toppen