- Min svarteste dag i politiet

Politistasjonssjef Kurt Pettersen har gjennom 36 år i politiet opplevd mye dramatikk. Likevel karakteriserer han den 23. januar 2009 som hans svarteste dag i politiet.

Publisert Sist oppdatert

Politistasjonssjef Kurt Pettersen har gjennom 36 år i politiet opplevd mye dramatikk. Likevel karakteriserer han den 23. januar 2009 som hans svarteste dag i politiet.

Det er noe trygt over Kurt Pettersen der han sitter foran meg. 56-åringen har i 22 år vært i lederposisjon, 12 av dem som sjef på politistasjonen i Tromsø. Han er rolig i form. Direkte i blikket. Svarene kommer gjennomtenkt og med begrunnelse. En mann du kan stole på.

- Aldri hadde jeg hørt den meldingen før. «Alt operativt personell til Operasjonssentralen». Umiddelbart gikk jeg ned til dit. Meldingen lød på at to var skutt ned ved en barnehage, noen hundre meter fra min egen bolig. Med en gang fryktet jeg at vi sto foran en Finlandsinspirert massakre. Vi hadde hele tiden telefonkontakt med et vitne på åstedet. Da navnet på avdøde ble klart, tenkte jeg: Er det mulig at Rolf Are er gjerningsmannen? Det fikk vi bekreftet etter kort tid.

Innledningsvis håndterte jeg selv media. Aldri har jeg opplevd noe lignende. Mobiltelefonen ringte uavbrutt, samtidig som jeg ikke kunne slå den av. Det kunne jo være kolleger som ringte. Derfor ba jeg politimesteren om å opprette et presseteam for å håndtere pågangen, sier Kurt Pettersen.

Stolt av korpset

- I innledningsfasen mener jeg vi ikke kunne gjort noe på en annen måte. Fra det tidspunkt vi visste at Rolf Are var gjerningsmannen greide hele korpset å gjøre jobben sin til tross for det var følelsesmessig meget vanskelig. Det sier meg at jeg tilhører en profesjonell etat. Det var ikke aktuelt for meg eller noen av de andre å fratre selv om vi kjente gjerningsmannen alle sammen, sier Pettersen.

Han forteller at han kjente gjerningsmannen godt. Rolf Are var en av de eldste på stasjonen. De hadde begge tidligere vært tillitsmenn i det gamle politiforbundet og vært på samme arbeidsplass i mange år.

- Jeg ble kjent med hans tidligere kone og sønn. I den spesielle situasjonen etter drapet ble det en ytterligere dimensjon at jeg kjente pårørende til både drapsmann og offer. Vi hadde også et vitne som på nært hold uforvarende opplevde et drap, og flere andre mennesker som kom til åstedet før politi og ambulanse og sånn sett tilfeldig havnet opp i en meget dramatisk situasjon. Det ble helt spesielt å møte disse menneskene i ettertid, det legger jeg ikke skjul på, sier Pettersen tankefullt.

Han betegner denne dagen som en av de mørkeste i sitt lange politiliv.

- Da vi fikk melding om at en kvinne var skutt, var det i seg selv en dramatisk melding. Men at gjerningsmannen var en kollega, var sjeldent hard kost. Og til alt overmål var gjerningsmannen en jeg kjente godt. Rolf Are droppet innom på kaffebesøk av og til. Siste gang han kom hjem til meg var lørdag kveld nesten ei uke før drapet. Han hadde ringt meg tidligere på kvelden, men siden jeg hadde besøk ventet han litt med å komme. Men litt over midnatt ringte han på døren, og ba om en samtale. Han var en person med kjærlighetssorg over et forhold som var brutt. Jeg oppfattet ham som lettere beruset, og vi hadde en rolig prat. Mine gjester var fremdeles i huset, så etter hvert inviterte jeg han inn på en matbit sammen med de andre. Da han senere på natten forlot huset var han lettere til sinns. Jeg ringte Rolf Are påfølgende uke, men fordi jeg skulle på reise, ble vi enige om å møtes på hans første dagvakt, forteller Pettersen.

Men før de møttes igjen, tok Rolf Are den skjebnesvangre beslutningen som ga et fatalt resultat.

- Burde jeg forstått?

- Jeg opplevde å bli mistenkeliggjort. Media og andre lot det skinne igjennom at jeg burde ha forstått at Rolf Are var til fare for seg selv eller andre. Selv mener jeg at det ikke var mulig. Men mistenkeliggjøringen var slett ingen hyggelig følelse, og har gjort at jeg har gått mange runder med meg selv. Var det noe ved Rolf Are jeg burde ha sett, følt og skjønt? Var det noe som burde tent varsellampene? De tankene har jeg tenkt mange ganger, sier den erfarne politistasjonssjefen og setter et par alvorlige blå øyne i meg.

Han er avhørt som vitne av Spesialenheten. Saken er kodet som «grov uforstand i tjenesten» og som undersøkelsessak.

Han viser til at det slett ikke var noen ekstraordinær situasjon at Rolf Are kom hjem til han.

- At ansatte har tatt kontakt med meg når livet butter imot, har jeg opplevd mange ganger. Jeg setter faktisk pris på den tilliten jeg blir gitt. Erfaringer vi som driver i dette gamet får, gjør oss ikke til noen noviser på livets vanskelige sider. Skulle jeg skrive rapporter til senere registrering hver gang noen hadde behov for en samtalepartner i vanskelige livssituasjoner? spør Pettersen, og svarer selv krystallklart: Nei, selvfølgelig ikke. Hvor hadde det da blitt av tilliten de ansatte har til meg som sjef?

- Det blir meningsløst når enkelte antyder at det lå noe ekstraordinært i kontakten jeg hadde med gjerningsmannen. De fleste har gjennom livet en eller annen gang opplevd kjærlighetssorg. Vi kjente ham som en livsglad utadvendt kollega. Det var aldri noen ytre tegn til at noe dramatisk var i gjære, sier Pettersen.

Ansattes behov

- En slik situasjon er ekstrem. En leder må ikke glemme hvilket ansvar man har i forhold til de ansatte. Jeg merker at behovet for informasjon fra de ansatte var nærmest umettelig. Å få informasjon direkte fra ledelsen er særlig viktig. Dessverre har jeg opplevd selvdrap to ganger tidligere hos kolleger i Troms. Det har lært meg noe om hvilken omtanke man skal ha for sine ansatte, sier Pettersen, og trekker frem et gammelt ledersitat: «Å sørge for at jobben blir gjort, og herunder ivareta sine mannskaper». Dette har fremdeles gyldighet, sier Pettersen.

Imponert over korpsånden

- Vi kan gjerne småkjekle litt til daglig, men når det skjer noe alvorlig, stiller mannskapet opp så til de grader. Rolf Ares vaktlag som skulle på senvakt drapsdagen, ble spurt om de ville slippe vakta. Svaret var at de alle ville på jobb. Vi valgte å la dem jobbe, men vi forsterket vaktlaget i tilfelle det skulle bli tungt. Det som er spesielt med politietaten er at det er døgnkontinuerlig drift hvor vi alle er avhengig av hverandre. Slike dramatiske saker knytter korpset sammen på en måte som er helt unikt for politiet. Jeg er stolt og imponert over korpsånden som er i etaten. Det er ingen tvil om at denne saken vil prege oss i årene som kommer, sier politistasjonssjefen.

Powered by Labrador CMS