Min første rapport

Episoden er fra min aspiranttid i lensmannsetaten i Ål i Hallingdal. Jeg hadde vært der i 10 dager og det var en fredag. Vårt lille kontor satte seg til lunsj og vi ante fred og ingen fare.

Midt under matinntaket ringte det spanere fra Oslo pd om at de var på vei oppover dalen. Det lå 3 spaningsbiler bak en bil som antatt var full av narkotika. Fra vest kom det spanere fra Bergen som lå bak en bil som skulle ha stoffet. Opplysningene gikk på at overlevering skulle skje på en øde vei i Ål.

Spenningsnivået fikk nye høyder sammen med aspirantveileder Bent Øye. Det ble pågripelser, store beslag og det ene med det andre, uten at jeg verken så noen ting som helst, skjønte hva som ble sagt eller gjort, og plutselig satt jeg på sjefens kontor med en av de pågrepne.

Jeg skulle skrive rapport om pågrepet person. På kontorets fineste skrivemaskin gikk det bra helt til jeg kom til feltene hvor jeg skulle skrive hva siktede var iført og verdi. Iført var greit, men verdi - hva var verdi? Hos den andre pågrepne stod det kort og greit «kr. 967,-».

Datidens rapport med gjennomslagspapir hadde ikke beskrevet i detalj hva «verdi» var for noe. Tenk logisk, Philip – jeg ville jo ikke spørre om noe så elementært. Jeg tenkte så det knaket og plutselig gikk det opp for meg.

Enkelt; det måtte jo være verdien av det siktede var iført. Sammen med den meget hyggelige kjeltringen startet vi derfor å taksere det han hadde på seg av tøy. Høydepunktet var vel da han husket at trusa hadde han fått av søstera og den kostet 299 kroner. Verdien endte på cirka 1500 kroner.

Da førstebetjent Mostue fikk den fine rapporten, lurte han på hvor pengene var hen og hvorfor det stod «cirka». Da jeg sa han ikke hadde penger på seg i det hele tatt, ble «tabben» avslørt og lensmannsetaten i Hallingdal fikk en ny morsom fortelling i historiebøkene.

Til toppen