Livvakt med feilslått svalestup
(Foto: Liv Rønnaug B. Lilleåsen)

POLITIHUMOR

Livvakt med feilslått svalestup

- Jeg sa til meg selv at nå skulle jeg ikke tiltrekke meg oppmerksomhet.

Selv om hverdagen på Livvakt stort sett består i å kaste seg foran kulene, hender det at vi av og til må til varmere strøk. Da kan det være at vi er på et «ok pluss» feriested, pakker med oss de fineste solbrillene vi har, og kanskje den mest diskrete rumpetasken for å ha med litt remedier. Det kan også være at VIP-en vi følger kanskje har tatt med seg hele slekten for å feire et og annet, og at de for eksempel leier en svær seilbåt, litt sånn impulsivt, for å få seg en deilig dag på sjøen.

Smidige, diskrete, og løsningsorienterte som vi er, hiver vi oss rundt og finner oss en liten seilbåt som vi leier som «sikringskjøretøy».
Dette for å kunne følge, dekke og beskytte mot potensielle trusler på bøljan. Det skal sies at den knøttlille seilbåten var den eneste båten som var å oppdrive, men positive som vi er tenkte vi at den kunne faktisk ikke vært bedre! 

Utpå dagen ble det kastet anker for at VIP-en og følget skulle bade, spise og kose seg på båten, og vi la oss til med perfekt avstand, god oversikt og full kontroll, som alltid. Vi sitter jo som kjent som tinnsoldater, fullt påkledd og alltid beredt, men litt preget av heteslag begynte jeg å leke med tanken om å avkjøle meg litt selv.

Makkeren min kom til og med med det geniale tilbudet om at jeg skulle få all overtiden hans fra denne turen hvis jeg ropte på VIP-en for å få hans oppmerksomhet, for så å ta «bomba». Så fniste vi litt av det, for det var selvsagt heeeelt uaktuelt å gjøre, så seriøse og tinnsoldatete som vi er!

Men bikinien lå så lagelig til øverst i rumpetasken, oppå batonger og håndjern, faktisk så lagelig at den kom på etter mye om og men. Min makker var selvsagt fullt påkledd og satt parat, så dette skulle foregå særdeles hurtig og diskret, og uten opphold av VIP-ens sikkerhet.

Jeg sto klar bak på båten, og valgte å tro at jeg sto såpass i skjul at VIP-en ikke så meg, men jeg hadde allikevel i bakhodet at det kunne være han så meg, så jeg skulle dra til med et skikkelig spenstig og grasiøst stup.

Siden jeg har vokst opp ved sjøen føler jeg at akkurat stup er noe som sitter godt i kroppen. Det var verre med bikinien, den hang og slang litt, og det var nok ikke fordi sommerkroppen var ferdig spisset – til det var dette altfor tidlig på sesongen. Bikinien var nok heller litt gammel og slitt, og slapp i strikken.

Men jeg ga gass, eksplosiv og passe grovmotorisk, velger jeg å tro at jeg føk høyt opp i været, for så, svai og fin, treffe vannet, nesten helt uten sprut. Følelsen kan nesten ikke beskrives, varm og svett kropp møter varm, men allikevel avkjølende sjø…men noe manglet…jeg merket at jeg lå der i vannet med rumpa bar! Bikinibuksen med den slappe strikken hadde rullet av, og den lå nå et eller annet sted i Middelhavet!

Jeg kjente et snev av panikk, men så godt trent som vi er i stressmestring klarte jeg å bevare roen, og si til meg selv at nå skulle jeg ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, og bare konsentrere meg om leteaksjonen. Det var verre med makkeren min, han var det ikke mye hjelp i der han satt og lo og slo seg på låret. Så mens jeg føk rundt nedi vannet, og dykket desperat rundt, dukket den bare rumpa mi med jevne mellomrom opp i vannskorpa.
Historien fikk selvsagt en lykkelig slutt, og jeg, etter hvert, en ny bikini. 

Det føles nesten helt tilfeldig, men ikke minst helt naturlig å kaste ankeret videre i hodet på min kjære kollega Tore Breie. 

Til toppen