Låste seg inne i politibilen

Her er en liten beskrivelse av en situasjon som du sikkert vil le av. Du kan lese den som mitt bidrag til å gi deg et smil om munnen.

Det var en onsdag i slutten av oktober. Jeg skulle på jobb klokka 08.00, litt tidligere enn vanlig fordi NRK skulle komme på besøk. Jeg var spent og skulle rekke morgenmøtet, og jeg hadde tenkt å rydde litt på kontoret før journalisten kom.

Jeg tok på meg uniformen og gikk ut for å starte politibilen C-20. Bilen er ikke helt ny, og den ville ikke starte. Feilmeldingen i displayet viste dynamoproblemer. Jeg tenkte at det sikkert var lite strøm på batteriet, så jeg gikk bak i celledelen for å hente startkablene. Startkablene festet jeg på batteriet, og når naboen kom kjørende, fikk jeg strøm fra hans bil. Deretter satte jeg meg inn i C-20 for å starte.

Jeg vridde om nøkkelen, og C-20 startet og malte som en nyoppvåknet, langhåret skogskatt. Jeg takket naboen for hjelpen og ønsket ham en fin dag på jobb mens jeg løsnet startkablene fra hans batteri. Deretter tok jeg kablene av mitt eget batteri og gikk for å legge dem på sin vante plass bak i celledelen av bilen.

I det jeg steg inn i celledelen, kom det ei vindrosse som smalt igjen døra bak meg. I vanlige biler er det en smal sak å åpne ei bildør innefra. Men jeg befant meg altså bak i celledelen av en politibil som er laget slik at fangene ikke skal kunne åpne døren innefra. Håndjernnøkkelen som kunne hjulpet meg, hang selvfølgelig på nøkkelknippet. Og det stod i tenningen på C-20 mens motoren gikk på tomgang.

For å være helt ærlig, ble jeg på en måte fylt av frustrasjon, sinne og en liten smule håpløshet. Sørøya der jeg jobber som eneste politi, er ei øy ute på Lopphavet der det går timer med ferge før jeg får bistand fra kolleger. Jeg hadde heller ingen tro på at politimesteren ville sponse bruk av helikopter slik at jeg kunne få rask kollegabistand.

Etter at jeg hadde fått tenkt meg litt om, fisket jeg opp mobiltelefonen fra bukselommen, og ringte til min far som enda lå og sov. Han tok (heldigvis) telefonen, og han hørtes særdeles desorientert ut. Jeg sa at han måtte komme ut og lukke opp døren, fordi jeg hadde blitt innelåst bak i bilen. Jeg skal ikke unnslå det faktum at samtalen ble godt utfylt av velvalgte Sørøygloser.

Mens jeg ventet, tenkte jeg på han fra revynummeret som var politi alene en plass i Finnmark. Jeg dro noen gode paralleller mellom meg og ham, der jeg satt alene i dunkel belysning og bantes.

Jeg hadde jo faktisk arrestert meg selv på morgenkvisten. I ettertid ser jeg at jeg kanskje burde ha spilt inhabilkortet, for det er ikke slik at man skal drive og arrestere seg selv i tid og utide. Om jeg blir alene stort lenger på Hasvik lensmannskontor, blir det vel slik at jeg ikke tar på meg bilbelte bare for så å skrive ut en bot til meg selv. Jeg må vel kanskje også forklare meg selv hvorfor man skal bruke bilbelte.

Nok om det. Etter en stund kom min far, med et godt morgentryne og lukket opp døren til meg. Han hadde et smil på lur, men skjulte det godt da han så at jeg var sort i øynene. Jeg takket og bantes om hverandre, hoppet i bilen og kom meg til kontoret.

Den resterende delen av arbeidsdagen gikk uten noen form for dramatikk og maktmisbruk.