Langsiktig ledelse i kortsiktighetens tyranni

Som leder er jeg lojal mot mine overordnede og mot de styrende politiske organer. I dette ligger det å gjøre sitt beste for å overholde det tildelte budsjettet, og å levere gode resultater. I offentlig sektor er ikke målet å skape økonomisk overskudd, men å levere tjenester, i politiets tilfelle trygghet, i tråd med de fastsatte resultatmål og det tildelte budsjettet.

Fremtidsrettet perspektiv

I Vestfinnmark politidistrikt ønsker vi å ha et perspektiv som framtidsrettet. For eksempel må vi tenke langsiktig innen rekruttering og kompetanse, fordi det er riktige ansatte med riktig kompetanse som skal gjøre jobben med å gjøre Vestfinnmark tryggere for innbyggerne.

Investeringer er et annet område hvor vi må tenke langsiktig, slik at vi er sikrest mulig på at vi tar riktige beslutninger. Også når vi blir enige om tiltak og metoder for hvordan vi skal angripe våre politifaglige utfordringer, må vi tenke langsiktig. Det er ikke slik at komplekse problemstillinger alltid kan løses med kortsiktige eller umiddelbare tiltak. Resultatene kommer ikke alltid umiddelbart, man må ha tålmodighet til å vente på at iverksatte tiltak får ønsket effekt.

Det er krevende og utfordrende å skulle planlegge og lede i et langsiktig perspektiv når avgjørende faktorer som budsjett og resultatmål kun har tolvmåneders perspektiv. Dette gjør det vanskelig, og er muligens også til hinder for å oppnå så gode resultater som vi ønsker. Det er da jeg opplever frustrasjonen og paradokset i å utøve langsiktig ledelse i kortsiktighetens tyranni. (Formuleringen stammer fra et foredrag av tidligere statsråd Matz Sandmann).

Økt forbruk

En illustrasjon av problemstillingens konsekvens er å se på offentlige virksomheters forbruksmønster. Det er nok ikke i få offentlige virksomheter at økonomisjefen kan bekrefte at det er en betydelig økning under blant annet budsjettposten maskin, inventar og utstyr i årets to-tre siste måneder. Det handles altså mer på slutten enn på starten av året.

Min påstand er at dette ikke skjer fordi lederne er dumme eller at de ikke har kontroll, men at det styringsmessige rammeverket oppfordrer til det. Den samme problemstillingen kan også gjøre seg gjeldende for den enkelte virksomhets prioritering mot den fastsatte resultatoppnåelsen. Dette kan bety at prioriteringer foretas med kortsiktig resultatoppnåelse for øyet, mens det langsiktige perspektivet kommer i bakgrunnen.

Blant annet har Danmarks Radio i et eget program satt søkelys på dette, hvor det hevdes at dansk politiet tilpasser sin produksjon for å oppnå resultater, selv om dette får uheldige konsekvenser.

Riset bak speilet i det offentlige er at et budsjettmessig overforbruk det ene året må tas inn påfølgende år. Konsekvensen er redusert økonomisk handlingsrom, uavhengig av hvilke resultater overforbruket skapte. Samtidig er det slik at mindreforbruk (maks fem prosent av totalbudsjettet) også blir overført til påfølgende år. Dette motiverer selvsagt til å forsøke å ha noen kroner igjen ved årets slutt.

På denne måten forsøker man å skape mulighet og grunnlag for å drive mer langsiktig og forutsigbart innenfor det økonomiske området, for igjen å kunne opprettholde langsiktig perspektiv i øvrig ledelse. Altså et konstruktivt tiltak for å motvirke det jeg så langt har beskrevet.

Langsiktige rammer

Imidlertid har det vist seg at et økonomisk mindreforbruk genererer en ny problemstilling. La meg illustrere dette med et tenkt eksempel. La oss se for oss at alle 27 politidistrikter i Norge, med hensikt og etter en lokal plan for disponering, satt igjen med fem millioner kroner hver ved årets slutt.

Når årsresultatet for politiet da skulle gjøres opp, ville det komme fram at politidistriktene satt igjen med totalt 114 millioner kroner. Dette ville da utgjøre drøyt én prosent av det totale politibudsjettet. Jeg tror dette resultatet ville blitt gjenstand for sterk kritikk, det være seg fra politikere, media, fagforeninger og publikum. Det ville trolig blitt hevdet at økonomistyringen er dårlig og at politiet ikke har kontroll på budsjettene sine.

Dette mens den tiltenkte hensikten altså er å skape rom for langsiktighet, som igjen legger grunnlaget for bedret resultatoppnåelse. Jeg tror det er frykten for denne mekanismen som ligger til grunn for den absurditet som oppstår når offentlige virksomheters forbruk i mange tilfeller viser en markant økning i årets siste måneder.

Fokus på risikovurdering har vært mantra for bedret statlig resultatoppnåelse de siste årene. Etter mitt syn ligger en av de største risikoene for redusert statlig resultatoppnåelse i styringssystemet som skal legge tilrette for gode offentlige tjenester. Jeg skulle ønske at politikerne var villige til å løfte blikket utover tolvmåneders syklus, og at de var villige til å la oss som er statlige virksomhetsledere få rammebetingelser til å drive langsiktig ledelse i et langsiktig perspektiv. Vi er mange som er klare for å ta det ansvaret!