Politiet passet på det som faktisk må kunne omtales som publikum under sykkel-VM i fjor. Men kan man kalle dem publikum også når de ikke deltar på idrettsarrangementer?

La oss kalle «publikum» det de er. Mennesker eller folk.

– I noen tilfeller omtales enkeltindivider som brukere. Det er den totale degradering av de som politiet omgås.

Publisert

I skrivende stund ber Oslo politidistrikt, via Twitter, publikum om å la en stor elg på Tåsen være i fred. I den forbindelse kan jeg være enig. Elgen har sitt publikum, politiets innsats får nok også sitt publikum, hvis de forsøker å fange den.

Søker du etter ordet publikum på Politiforum.no får du svært mange treff; flere enn alle andre beskrivelser av de politiet samhandler med. Publikum er nemlig politiets egen beskrivelse av de som politiet omgås. Politiet blir fra første dag på Politihøgskolen lært opp til at man omgås publikum i alle deler av sin virksomhet.

Jeg har som politi opplevd å ha publikum til mitt arbeid. Jeg mener altså ikke at politiet ikke har et publikum. Men politiet er ikke i første rekke til for sitt publikum. Det forventes ikke applaus når pågripelsen er et faktum, og slik skal det heller ikke være. Politiet er til for menneskene, og de er ikke først og fremst et publikum. Jeg oppfatter uttrykket som lite presist, og en degradering av, og distansering til, de menneskene som politiet interagerer med.

Folk vil aller helst ikke ha kontakt med politiet, med mindre de trenger nytt pass, råd- og veiledning, eller umiddelbar hjelp. I alle disse tilfellene ser ikke disse menneskene på det politiet gjør. De samhandler med politiet gjennom å gi informasjon og kjøpe tjenester, eller å få viktige avklaringer og gode svar på sine spørsmål. Da kan de ta riktige valg på egne vegne i den fremtidige saksbehandlingen. De som er utsatt for en forbrytelse, eller som har sett en blitt begått, opplever neppe å være publikum til politiets arbeid.

I følge Store norske leksikon er publikum allmennheten, en leser, tilhører- eller tilskuerkrets. Noen som bivåner noe.

Jeg har ofte spurt meg selv om hva alternative beskrivelser bør være. Allmuen betyr folket i sin helhet. I følge samme leksika er en befolkning «summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe». En innbygger er en person som bor i et spesifikt område. En borger er en innbygger i en by – en landsbyboer bor på landet. Felles for alle de over nevnte er at de tar mer eller mindre informerte valg. De er ingen bivånere.

Politiet er til for menneskene, og de er ikke først og fremst et publikum

Den gang jeg skrev ut bøter omtalte jeg aldri mottakerne som kunder. De ønsket sjelden boten og jeg tror en vilje til handelen ligger til grunn for beskrivelsen. De er derimot kunder når de betaler for nytt pass. De er heller ikke konsumenter, selv om jeg vet at noen setter av penger i årets privatbudsjett til både pass, børser og forelegg. Og de er absolutt ikke objekter. Det er, i denne sammenheng, en arrogant beskrivelse som politiet ikke skal bruke i omtalen av sine viktigste samarbeidspartnere.

I noen tilfeller omtales enkeltindivider som brukere. Det er den totale degradering av de som politiet omgås, og antyder både hyppig omgang med politi og i tillegg ofte et rusproblem. Noen av disse kalles også beboere.

Politiet selv mener at «publikum er deres viktigste ressurs». Det er de, fordi politiet samarbeider med menneskene de omtaler. Så la oss gi dem den riktige og positive omtalen. Mennesker – eller folk – eller innbyggere, borgere – alt etter når det passer å bruke den riktige beskrivelsen. Bare ikke publikum. Politiet jobber ikke for øyets forlystelse og stående ovasjoner

Powered by Labrador CMS