Manglende risikoerkjennelse på politisk nivå som blant annet har ført til utilstrekkelige bevilgninger og dermed utsatte personell og materiellinvesteringer innen samfunnssikkerhetssektoren – generaliseres til manglende risikoerkjennelse på alle nivåer. Bildet er hentet fra en PLIVO-øvelse i Oslofjorden i vår.
Manglende risikoerkjennelse på politisk nivå som blant annet har ført til utilstrekkelige bevilgninger og dermed utsatte personell og materiellinvesteringer innen samfunnssikkerhetssektoren – generaliseres til manglende risikoerkjennelse på alle nivåer. Bildet er hentet fra en PLIVO-øvelse i Oslofjorden i vår.

Kontraproduktive generaliseringer

– Tross mye godt samfunnsikkerhetsarbeid bør vi passe oss for at kontroll og sentral styring ikke overskygger lokale tilpasnings-, improvisasjon- og fleksibilitetmuligheter.

  • Endret

Samfunnssikkerhetsarbeidet i Norge har gjennomgått massive undersøkelser og vurderinger i etterkant av 22. juli 2011. Viljen til å undersøke arbeidet på samfunnssikkerhetsfeltet er i seg selv et gode. Nettopp fordi det kan gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere vår praksis. Likevel kan det offentlige ordskiftet i så stor grad sies å være preget av generaliseringer, frykt og feilinformasjon, at det samme ordskiftet som skal rette kritisk søkelys – til dels bidrar til å undergrave det viktige arbeidet som kan gjøre Norge både tryggere og sikrere.

Riksrevisjonens rapport er siste spire på det voksende treet av kunnskap om samfunnssikkerhetsarbeid i Norge. Det offentlige ordskiftet tatt i betraktning, tilsier at treet for lengst skulle være vissent – om ikke pil råttent. Til tross for mye konstruktiv kritikk er min påstand at overfokuseringen på de negative sidene ved samfunnssikkerhetsarbeidet bidrar til at befolkningen i Norge serveres med et forvrengt virkelighetsbilde.

Slik feilinformasjon kan i verstefall virke kontraproduktivt ved fremtidige beslutninger som har til hensikt å gjøre oss både tryggere og sikrere.

I tilfellet av både Riksrevisjonens rapport og Gjørv-kommisjonen ser konklusjonene i det offentlige ordskiftet ut til å generaliseres slik at det ikke bare gjelder de undersøkte deler, men tilnærmet hele samfunnssikkerhetssektoren. Utydelig styringsdialog mellom Justisdepartementets og DSB generaliseres til manglende samarbeid og kommunikasjon mellom det operative innsatspersonellet ved livreddende innsats.

– Igjennom de fire prinsippene ansvar, nærhet, likhet og samvirke erkjenner vi at menneskene som til daglig er ute lokalt å løser livreddende oppgaver, også i krisesituasjoner er de best egnede til å sørge for vår sikkerhet og trygghet.
– Igjennom de fire prinsippene ansvar, nærhet, likhet og samvirke erkjenner vi at menneskene som til daglig er ute lokalt å løser livreddende oppgaver, også i krisesituasjoner er de best egnede til å sørge for vår sikkerhet og trygghet. Foto: Ådne Sinnes

Manglende risikoerkjennelse på politisk nivå som blant annet har ført til utilstrekkelige bevilgninger og dermed utsatte personell og materiellinvesteringer innen samfunnssikkerhetssektoren – generaliseres til manglende risikoerkjennelse på alle nivåer.

Også blant innsatspersonell i operativ tjeneste. Systemkritikken som har vært reist av både Riksrevisjonen og Gjørv kommisjonen har absolutt vært på sin plass. Likevel vil det være unyttig og i verstefall kontraproduktivt å generalisere funn fra spesifikke undersøkelser til å gjelde – og dermed legge føringer på samfunnssikkerhetssektoren som helhet.

I maktens logikk ligger det å søke kontroll over eget territorium, og spesielt dersom usikkerhet hersker. Usikkerhet vil naturligvis finne sted i kaotiske krisesituasjoner – uansett hvor godt det er planlagt. Når det finnes grobunn for tvil om både samarbeid og risikoerkjennelse på de lavere, operative nivåene i beredskapssystemet, vil en naturlig følge kunne være at de ansvarshavende søker informasjon, oversikt og kontroll. En naturlig konsekvens av kontrollbehovet vil være virkemidler som sentralisering, standardisering og rapportering. Derfor burde det være beroligende å vite at man i Norge har fire sentrale prinsipper for krisehåndtering som aktører innenfor beredskap og samfunnssikkerhetsarbeidet skal følge. Ansvar, nærhet, likhet og samvirke.

Igjennom de fire prinsippene erkjenner vi at menneskene som til daglig er ute lokalt å løser livreddende oppgaver, også i krisesituasjoner er de best egnede til å sørge for vår sikkerhet og trygghet. Prinsippene skaper forutsigbarhet og bygger på et tillitsforhold mellom de politiske ansvarshavende, de øverste utøvende myndigheter og lokalt innsatspersonell – om at sistnevnte også er de best egnede til å løse krisesituasjoner i eget nærmiljø. Noe som det også finnes utallige gode eksempler på, og senest redegjort for i rapporter etter brannene i Lærdal, Flatanger og Frøya.

Til tross for mye godt arbeid i etterkant av 22. juli 2011 bør vi passe oss for at behovet for kontroll og sentral styring ikke overskygger de lokales mulighet for tilpasningsevne, improvisasjon og fleksibilitet. Rigide systemer som generaliserer og distanserer seg fra lokale forhold kan være like kontraproduktive som å la en undersøkelse av styringssystemer være førende for vår oppfatning av samfunnssikkerhetssektoren som helhet.

Simen Bakke

Beredskapsrådgiver

Til toppen