GJENNOMBRUDD: Hva er det som skjuler seg der nede? Hunden Kilo ser rart på Politiforums fotograf.
GJENNOMBRUDD: Hva er det som skjuler seg der nede? Hunden Kilo ser rart på Politiforums fotograf. (Anders Martinsen)

Kampen mot klokka - Møt livredderne på fire bein

Sekundene teller når snøskredalarmen går. Da kan lavinehunder utgjøre forskjellen. Vi ble med politiet på lavinehundkurs.

Politibetjent Gjertrud Strand kan nesten skimtes fra skiheisen like ved. I tidlig påskesol på 800 meters høyde, skritter hun målbevisst mellom det som ser ut som tilfeldig oppgravde snøhauger. I hendene holder hun et liggeunderlag og en blå sovepose. 

Hun stopper foran en av haugene. Der er det et hull, en liten snøhule. Politibetjenten slenger liggeunderlaget inn, før hun tar med seg soveposen og kryper etter. Det er akkurat nok plass til å strekke seg ut.

– Skal dere stikke her? spør hun.

– Nei.

– Da tar jeg av meg hjelmen da.

Mens Strand legger seg til rette, begynner to kollegaer å stable snøblokker foran hullet. De lemper på noen kraftige spader med løssnø. Tetter alle hull.

Klokka er 14.23. Gjertrud Strand er ute av syne.

Reell snøskredtrening

Stedet er Røldal skisenter, noen mil vest for fjellovergangen ved Haukeli. Her er 11 hundeførere og deres respektive firbeinte samlet på et to uker langt lavinekurs i regi av Politihøgskolen (PHS), hvor både hunder og hundeførere skal trenes opp i å finne mennesker som har blitt borte i snøskred.

RUMPERAKETT: Fristet av en belønning inne i snøhula, stuper denne uidentifiserte politihunden inn med snuten først. De hundene som ikke er komfortable med å gå inn i snøhulene, ryker raskt ut av kurset. Foto: Anders Martinsen

I en lett skråning noen steinkast unna selve skiheisen, har skisenterets løypemaskiner gravd opp snøhaugene som hundene skal søke seg fram mellom. Og det er derfor politibetjent Gjertrud Strand fra Trøndelag politidistrikt lar seg begrave i snøen. Hundene må jo ha noen å lete etter.

Innledningsvis lærer hundene seg graveadferd – de skal forstå hva de skal gjøre når de har lokalisert et begravd menneske. I begynnelsen får hundene komme inn i hula, hvor de får en belønning og blir kjent med omgivelsene. Hundene som ikke ønsker å gå inn, blir fort sjaltet ut.

– Dette handler jo om at hunden skal finne folk som er begravd under snøen. Kurset er lagt opp slik at hundene må grave seg dypere og dypere ned, gjennom mer og mer snø. Det er veldig nyttig, en super gjennomkjøring, sier politibetjent Sanna Solbakken, også hun fra Trøndelag politidistrikt.

Tidlig i kurset legges det også inn forstyrrelser for hundene, gjennom alternative luktspor og visuelle forstyrrelser. Etter hvert som gropene blir stadig dypere, stoppes hundene før de kryper inn i snøhula. Noen ganger får de heller ikke belønning. Alt for å gjøre treningen så reell som mulig.

Reelt er det også for hundeførerne som lar seg begrave. Først tre kvarter etter at kollegene tettet igjen hullet og omsluttet politibetjent Strand med mørke, brøt en snute gjennom snøen og brakte dagslys inn i snøhula hennes.

– Alle har jo sine grenser, men med litt tilvenning går dette bra, sier Strand etter å ha krøpet ut og ristet av seg litt snø.

– Det er jo mobildekning der inne. Også kan man sove litt, smiler hun.

TIDSPRESS: Når noen er begravd i snøskred, er det ingen tid å miste for å få dem ut i live. Foto: Anders Martinsen

28 godkjente hunder

Alle politidistriktene i Norge – med unntak av Oslo – har lavinegodkjente hunder.

– Per i dag er det 28 godkjente ekvipasjer på vintertjeneste totalt i landet. Dette fordeler seg ganske jevnt over hele landet, bortsett fra Oslo, som ikke ønsker denne utdanningen på sine hunder. Finnmark har bare en ekvipasje. Denne ekvipasjen skal dekke hele distriktet. Finnmark har ikke ønske om å utdanne flere hunder, forteller Ingrid Eidstumo, fagleder for hund på Politihøgskolen (PHS).

Søkertallene til lavinehundkurset i Røldal indikerer et behov for flere: Totalt 16 ekvipasjer søkte på de 11 plassene, og fem ekvipasjer må dermed vente to år på neste kurs.

HUNDEKYSS: Politihunden Kilo viser hvor glad den er i sin eier, politibetjent Gjertrud Strand. Til venstre politibetjent Sanna Solbakken. Foto: Anders Martinsen

– Opptakskravene for å komme inn på studiet er at man må ha fast ansettelse som tjenesteperson, minimum være godkjent IP4 og ha bestått grunnutdanningen for hundeførere for enten patrulje eller narkotikahunder. Deretter forsøker man å fordele søkerne slik at alle landsdeler har sin beredskap. Det er opp til faglederne i distriktene å innstille søkerne ut ifra hvem de mener vil egne seg best, sier Eidstumo.

I år kom kursdeltakerne fra sju politidistrikter: Agder (1), Møre og Romsdal (1), Sør-Vest (2), Sør-Øst (3), Troms (1), Trøndelag (2) og Vest (1).

Hundefører Strand fra Trøndelag, sier det var et ønske fra politidistriktet om å bedre beredskapen som gjorde at hun ble sendt på kurs. Til tross for at det kun er registrert 11 snøskred i distriktet de siste tre vintrene.

– Det har gått to snøskred ved et stort skianlegg i Grong de siste årene, så man vet aldri. Og det er mange folk i fjellet. Jeg er veldig motivert for å kunne gjøre en forskjell når det går skred, sier hun.

Flest skred i Troms

De tre siste vintrene har Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) registrert

Snøskred (2016-2019)

Troms PD: 102
Vest PD: 56
Nordland PD: 54
Møre og Romsdal PD: 41
Sør-Øst PD: 33
Innlandet PD: 26
Trøndelag PD: 11
Finnmark PD: 8
Sør-Vest PD: 6
Svalbard: 6
Agder PD: 3

Kilde: Varsom.no

over 340 snøskred i Norge. I snitt har mer enn fem personer omkommet i snøskred hver eneste vinter siden 1975/1976. Årets vinter er ikke noe unntak – i skrivende stund har fem personer mistet livet, alle i 2019.

Og de fleste skredene, kommer statistisk sett nå: Over 70 prosent av snøskredene NVE har registrert, fant sted i mars, april og mai.

Med 102 registrerte snøskred de siste tre vintrene, er Troms politidistrikt det distriktet med soleklart størst snøskredfare. Sju av de ti omkomne i snøskred i samme periode, mistet også livet i Troms politidistrikt.

– Vi har en fryktelig dårlig statistikk med snøskred her oppe, sier hundefører Marit Kiil Silli.

Hun er en av fem hundeførere i Troms politidistrikt. Fire av dem er lavinegodkjente, den femte deltok på lavinekurset i Røldal og består forhåpentligvis eksamenen i midten av mars.

– I distriktet vårt er det et krav at alle hundene skal være lavinegodkjente. Lavinehunder er et fantastisk redskap som kan utgjøre en forskjell for å finne folk, sier Silli.

Hundene er ett av flere hjelpemidler som brukes i søk etter savnede i snøskred. Både sender- og mottakerutstyr, snøskredbrikken Recco – en såkalt skredrefleks som reflekterer radiosignaler – og sondestenger blir tatt i bruk.

INSTRUKTØRENE: Trond Rune Sunde og Terje Ims. Foto: Anders Martinsen

– Hund er et hjelpemiddel på lik linje med andre hjelpemiddel, men faktum er at hunden ikke er et hjelpemiddel som blir forstyrret av annen elektronikk og bergarter. Hunden har ingen slike tekniske problemstillinger. Vår erfaring er at hundene finner, sier Silli. 

Hun har hatt tre lavinegodkjente hunder siden 2006. I dag er det labradoren Rocco på tre år som er hennes faste makker på jobben i Tromsø, hvor også to av de andre lavinegodkjente hundene er stasjonert. Silli har vært med på en rekke skredaksjoner.

– Jeg har dessverre ikke vært med på å finne overlevende som har vært helt begravd i snøen. Det er enorme krefter i sving, og dårlige odds, men det finnes selvsagt unntak som gir håp om at folk som er begravd kan overleve. Det aller viktigste når det går snøskred, er uansett kameratredning. For det er minuttene som teller. Når noen er tatt av snøskred, jobber vi alltid mot klokka, fordi tidsmarginene er små, forteller hun.

Derfor er gode utkallingsrutiner og rask responstid ekstremt viktig ved snøskred.

– Politidistriktet vårt har laget rutiner som skal redusere tidstap. Transporttiden får vi ikke gjort noe med, men alt som skjer i forkant kan være tidsbesparende.

GRAVELAG: Den begravde er lokalisert. Da er det opp til politifolkene å grave vedkommende fram raskest mulig. Foto: Anders Martinsen

Ut med helikopter

Det er kun Silli som jobber turnus av de tre hundeførerne i Tromsø, men likevel har de en form for snøskredberedskap når det er behov.

– Vi leser skredvarselet, og legger om tjenesten slik at vi har lavinehunder i beredskap når beredskapen bør heves. Men dette ligger over mitt nivå å beslutte, sier hun.

Hundeførerne i Troms har beredskap hele vintersesongen, og kjører rundt med skredsatsen i privatbilen. De er tilknyttet Felles Ressursregister; en database over tilgjengelige ressurser fra offentlige etater, frivillige organisasjoner og private virksomheter, hvor man gjennom en app på mobilen kan registrere hvor man er til enhver tid.

– Og i påsken har vi alltid en lavinehund på jobb, sier Silli.

TO GODE VENNER: Hundefører Marit Kiil Silli fra Tromsø, tar en selfie med sin lavinegodkjente hund Rocco. Foto: Privat

Når operasjonssentralen i Troms får inn melding om snøskred, har de egne varslingsrutiner, hvor de blant annet sjekker med AMK om helikopteret er tilgjengelig og om hvor nærmeste hundefører befinner seg. Når operasjonssentralen har informasjon om beste transportvei til rasstedet, trykker de på den såkalte «skredknappen». Da opprettes det umiddelbart kontakt med vakttelefonene til Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Norske Redningshunder i Troms.

– Med Norsk Luftambulanse sine helikoptre, rekker vi et godt stykke ned i Salten og nord til søndre Finnmark. Vi har også bistått sysselmannen på Svalbard ved skredhendelser, men da flyr vi med fly, forteller hun.

– Mange av snøskredene her i Troms går i fjellet, langt unna nærmeste bilvei. Da er selvfølgelig helikopter mest effektivt, hvis været tilsier at det lar seg gjøre. Er det helseoppdrag, flyr de uten oss, men ved redningsoppdrag kan de gjerne vente noen minutter til vi kommer fram. Det er plass til to personer på helikopteret i tillegg til grunncrew, sier Silli.

Det varierer om det er to hundeførere med hunder som flyr ut, eller om det er en hundefører og en fagleder for skred fra en av de frivillige organisasjonene.

– Det handler om hvilke ressurser vi har tilgang til, og hvilke ressurser som ut fra oppdraget er fornuftig å ta ut i første innsats. Responsen fra de frivillige på snøskred er svært god.

VENTETID: Politioverbetjent Bjørn Harald Breili venter på tur sammen med hunden Nemo. Foto: Anders Martinsen

Når politiets hundeførere ankommer skredet med helikopter, er de oftest først ute. Da tar de på seg en dobbeltrolle som hundefører og innsatsleder, inntil innsatsleder ankommer. Også hundeførerne i politiet har fagleder skred-kurs, og dersom ikke fagleder skred fra de frivillige organisasjonene er med i første løft ut, tas sikkerhetsvurderingen av politiet.

– Er det fagleder skred på stedet når vi kommer. tas sikkerhetsvurderingen i samråd med fagpersoner fra de frivillige organisasjonene. Vi har et godt samarbeid med de frivillige, sier Silli.

Hun er også leder for Norske Redningshunder i Tromsø.

– Norske Redningshunder har til sammen mange flere hunder enn politiet i Troms politidistrikt, og ingenting er bedre enn å ha flest mulig søkshunder tilgjengelig. Snøskred har ulike dimensjoner og kan kreve stor søkeinnsats over tid, sier Silli.

I søk- og redningsarbeidet er Norske Redningshunder og de andre frivillige organisasjonene en uvurderlig ressurs, understreker hun.

– Redningstjenesten i Norge bygger på samvirkeprinsippet, og politiet i seg selv har ikke ressurser til å drive en redningsaksjon uten disse organisasjonene.

– En viktig ressurs

Kjersti Løvik er landsrådsleder for Røde Kors Hjelpekorps, som samarbeider tett med politiet i søk- og redningsaksjoner.

– Politiet er veldig gode på å benytte ressursene de har tilgjengelig i de frivillige organisasjonene. Vi er veldig takknemlige for samvirkemodellen, hvor vi spiller hverandre gode, sier Løvik.

Kjersti Løvik, Røde Kors. Foto: Røde Kors

Røde Kors Hjelpekorps stiller ofte med fagledere – spesialister på snøskred – når behovet oppstår. De har også blant annet skredgrupper med spesialtrente mannskaper som kan settes inn. Løvik sier imidlertid at det har vært utfordringer med varslingsrutinene etter politireformen.

– Det er store variasjoner mellom politidistriktene for hvordan varsling og oppmøte foregår. For noen av skredgruppene har dette endret seg, fordi de har havnet inn under et nytt distrikt som følge av omorganiseringen. Nye rutiner gjør at tid går tapt, og skredvarsling er tidskritisk. Dette er tid hverken vi eller de skredtatte har, sier Løvik.

Hun understreker at dette ikke er noen kritikk mot politiet.

– Det er helt naturlig i en omorganiseringsprosess, sier hun, og fortsetter:

– Akkurat nå er også Norsk Redningsfaglig Råd i ferd med å utvikle nye, felles retningslinjer for skredulykker, noe som vil standardisere rutinene og føre til at alle jobber ut ifra den samme virkelighetsoppfatningen. Vi håper dette vil bedre skredberedskapen ytterligere.

– Hvor viktig er lavinehunder for skredberedskapen?

– De er en viktig ressurs, men må ikke prioriteres framfor livreddende tiltak. Stadig flere bruker sender- og mottakerutstyr i fjellet, og da må den medisinske kompetansen sendes først. Men hvis den som er savnet ikke har slikt utstyr, eller man ikke vet om vedkommende har det, kan hunder være best. Det er da det blir veldig tidskritisk.

Løvik sier det er en klar oppfatning hos skredgruppene i Røde Kors at flere ferdes i det som anses som skredterreng, uten at de har statistikk på dette.

– Flere går på toppturer, men samtidig blir skredredningsutstyret bedre, og det blir en selvfølge at folk har dette med seg. I tillegg er det en økt bevissthet i turmiljøet. Samtidig ser vi at globaliseringen og endret reisemønster gjør at vi har flere tilreisende, som vi dessverre ofte ser tar større risiko enn fastboende, fordi det er akkurat denne helga de har til rådighet.

ENGEL I SNØEN: Dette er synet du helst vil se dersom du blir begravd i et snøskred: En ivrig snute som presser seg gjennom snømassene og lar deg se dagslys igjen. Foto: Anders Martinsen

Eksamen på Svalbard

I Røldal har Strand gått til en ventende snøscooter for å hente hunden sin. Samtidig kryper en ny hundefører inn i snøhula. Noen minutter senere er Strand tilbake med Kilo, hennes fem år gamle malinois. De bakser seg gjennom snøen til oversiden av snøskredfeltet. Kilo er ivrig.

Strand slipper ham av gårde. Hunden vet hva han leter etter. Kilo bykser gjennom snøen, snuser seg framover. Han løper litt i ring, men finner raskt fram. Snart har han gravd seg fram til «skredofferet».

De fysisk litt større politihundene, av raser som malinois, labrador og schæfer, har klare fortrinn som lavinehunder. Det skyldes at de rett og slett tar seg lettere fram i snøen enn de mindre hunderasene. Ellers stilles det flere krav til hundenes egenskaper.

TRUGEMARSJ: Hundefører Trond-Cato Gjøvland på vei oppover alpinbakken i Røldal. Foto: Anders Martinsen

– Hunden er avhengig av å ha god søkslyst, og må være miljøsterk slik at den takler å søke i reelle skred. Hunden må være sosial, slik at den kan benyttes i søk sammen med andre samvirkeaktører som vil være avgjørende for å lykkes når alarmen går. Og hundeføreren må ha god kontroll på hunden, slik at man har nødvendig kontroll for å styre hunden i søksområdet, sier Eidstumo på PHS.

Under kurset ønsker instruktørene å se en effektiv ekvipasje, hvor hundeførerne setter i gang hundene raskt. Så skal hundene jobbe fritt, men systematisk i skredområdet.

Det stilles også krav til hundeførerne, som må være egnet til å ferdes og jobbe under krevende forhold i vinterfjellet. Derfor består en del av kurset av å gå på truger oppover fjellsiden i skianlegget. Hundeførerne må også beherske tekniske hjelpemidler som sender og mottaker, samt sondestang.

Politibetjent Strand sier de i Trøndelag politidistrikt gjennomfører organisert lavinetrening hver vinter.

– Så jeg har trent litt på forhånd også, sier hun.

– Men det har vært helt fantastisk å være her, og få trene mye praktisk, under varierende vær og forhold i to uker. Instruktørene har vært gode, og jeg synes læringsutbyttet fra kurset er veldig bra, fortsetter Strand.

Også politibetjent Solbakken er svært fornøyd med opplegget.

– Å kunne trene intensivt her i to uker, har vært kjempefint. Det er supre områder og fine omgivelser, bare litt langt å kjøre fra Trøndelag. Dette er også kjempeartig trening for hunden, sier hun.

I midten av mars avsluttes kurset med et ukelangt opphold på Svalbard – og en endelig eksamen for hunder og hundeførere.

– Jeg håper den blir godkjent, men man vet jo aldri med dyr, sier Solbakken.

Ved siden av henne ligger schæferen hennes Dexter, tilsynelatende uberørt av presset, og gnager utålmodig på en rød ball. Han er klar for å gå inn i tjeneste som lavinehund.

 

SKRED(D)ERSYDD: Med hjelp av løypemaskiner har Røldal skisenter laget fire forskjellige skredfelt i fjellsiden like ved skianlegget, som kursdeltakerne vekslet på å bruke. Bildet ble tatt på den aller fineste dagen av de to ukene kursdeltakerne tilbragte i Røldal. Kvelden i forveien blåste vinden orkan styrke her. Foto: Anders Martinsen
Til toppen