Jentepolitiet på Løten

Allerede før du når skranken på Løten lensmannskontor, pirrer en svak parfymeduft nesen.

Mye godt har kommet fra Løten, det vet ikke minst akevitt-kjennere. Mindre kjent, men enda bedre, er innholdet på Løten lensmannskontor. Når nyutnevnt lensmann Ingjerd Kagnes har oppstilling om morgenen, er det bare blide jenteansikter å se. Ikke ett mannebein er i sikte på lensmannskontoret før de selv tar affære med innbringelser og pågripelser.

Kagnes bedyrer at det ikke ligger en uttalt policy på å ikke ansette menn ved kontoret, men syv kvinner på et brett er ikke dagligkost i et ellers mannsdominert politi.

- Og det trives vi godt med, lyder det unisont rundt kaffebordet når vi spør.

- Men hvordan ville det være å komme hit som politimann?

- Han ville bli rene maskoten vår han, sier Cathrine Wilsgaard Nilsen.

- Og han ville sikkert få mye oppmerksomhet, kvitrer Elisabeth Bråthen, til stor latter fra de andre rundt bordet.

Forskjeller fra en mannsdominert arbeidsplass

Førsteinntrykket av lensmannskontoret er at det er helt ryddig og rent. Det er forsiktige små dekorasjoner, de oransje glasslysestakene matcher den purpurfargede nye duken på bordet. Det er hele veien små feminine signal som tydeliggjør at trivselsfaktoren er høy.

- Ja, vi har det rett og slett artig på jobb, her er det mer inkluderende, sier Berit Evensen Kverneng. Som suppleres av Wenche Lill Flagstad med at kvinner har en annen måte å kommunisere på.

- Det blir rett og slett mer kommunikasjon, det virker mer inkluderende på hva som skjer mener hun.

- Alt henger i hop med alt. Trives en på jobben, gjør en også en bedre jobb, skyter Elisabeth Bråthen inn.

Sjef Kagnes mener kvinner er flinkere til å inkludere hele mennesket i kommunikasjonsfellesskapet. Ikke bare behandle kollegaen ut fra hva som skjer på jobben, men også å involvere kunnskap om hverandres private liv på en positiv måte.

- Så da stemmer det at det blir mye prat og lite jobbing?

- Du vet da at kvinner kan gjøre to ting samtidig. Om vi prater, gjør vi også andre ting. Og faktisk så er den uformelle samtalen ganske verdifull når det gjelder kunnskapsoverføring om saker som gjelder jobben, sier Karin Johnsrud, mens Kagnes kjapt fastslår at hos henne jobber de effektivt - alle som en.

- Her trenger jeg ikke å drive med ordregiving. Alle vet hva de skal gjøre, og jeg opplever at jentene her tar ansvar, og de er veldig pliktoppfyllende. Her er det ikke noe statusjag i forhold til hvem som skal krediteres når noe går bra. Fellesskapet teller mer enn enkeltprestasjonene, sier Kagnes.

Ville hjelpe

Jentene bedyrer at de ikke har møtt noen fordommer fordi de jobber på et rent jentekontor. Ja bortsett fra han som kom bort til skranken, og møtte lensmann Kagnes i sivil. «Er e ingen her a» var spørsmålet, der han bøyde seg til side for å se om det var noen politi han kunne snakke med.

- Og vår røslige huseier var jo bare søt da han forsto vi var bare jenter her. Litt forsiktig avsluttet han en samtale med at «hvis dere trenger hjelp, så bare si i fra», forteller Kagnes med et smil.

Til toppen