Her døde Tormod

Tormod Lindgren tar et steg ut av kupévarmen og inn i vinterkulden i Oslo. Dukkemakeren og regissøren er på vei til Grünerløkka for å spise middag med en venn. Men denne ettermiddagen har han tatt feil trikk, og på stoppestedet Nybrua går han av for å bytte.

Det er det siste Tormod husker.

Minnene hans fra 25. januar 2024 stanser med erindringen om trikkedørene som åpnes og at han selv skritter ut på perrongen. Så blir det svart.

Slik kunne også historien om Tormod sluttet, hadde det ikke vært for en politipatrulje som var på rett sted til akkurat riktig tid.

Dramatiske minutter

Et steinkast unna trikkestoppet på Nybrua, ligger rusinstitusjonen Prindsen mottakssenter. Her tilbyr Oslo kommune helsehjelp, akuttovernatting og sprøyterom for personer med rusrelaterte problemer.

De nøyaktige omstendighetene er uklare, men denne ettermiddagen i januar 2024 skal to av brukerne på mottakssenteret ha havnet i klammeri med hverandre. Mens trikken med Tormod nærmer seg Nybrua, ringer noen til politiet for å melde fra om en slåsskamp.

I en patruljebil ikke langt unna, får politibetjent Olav og makkeren hans meldingen fra operasjonssentralen, og rykker ut.

– Da vi kom fram, fant vi ingen slåsskamp, og ingen som virket å ha vært involvert i noe slagsmål. Men det satt en person på fortauskanten utenfor trikken. Han var medtatt, og vi var usikre på om han kunne ha vært med i slåsskampen, sier Olav til Politiforum.

Mannen på fortauet er Tormod. Han har ikke vært i slåsskamp, men føler seg uvel og blir raskt verre.

– Han ble ganske fort bevisstløs, sluttet å puste og mistet puls, sier Olav.

Startet umiddelbart

Tidlig oppstart av hjerte- og lungeredning (HLR) og tidlig strømstøt fra en hjertestarter er avgjørende for å overleve etter en hjertestans. Sjansen for å overleve reduseres med 10 prosent for hvert minutt som går uten at behandling blir iverksatt, ifølge Norsk Resuscitasjonsråd.

10%

lavere sjanse for å overleve en hjertestans for hvert minutt som går uten hjelp.

Når Tormod faller sammen på trikkestoppet, starter Olav og makkeren hans umiddelbart med livreddende førstehjelp og melder inn det som skjer på sambandet. 

I flere minutter får Tormod hjertekompresjoner og innblåsinger fra politipatruljen, før ambulansen kommer.

– Ting skjer veldig fort i Oslo, og heldigvis er både politi og helse tett på, sier Olav.

Han og makkeren rullerer på å fortsette med HLR, mens ambulansepersonellet gjør klar hjertestarteren. Det første støtet gir ingen effekt. Først på støt to kommer det puls. Raskt blir Tormod lagt inn i ambulansen og fraktet til Ullevål sykehus.

Tilbake på trikkestoppet ser de to politibetjentene ambulansen kjøre av sted.

Flere tusen ganger

Det finnes ingen offisiell statistikk for hvor ofte politifolk utfører livreddende førstehjelp. En spørreundersøkelse gjennomført av Politiforum, besvart av over 900 politifolk, gir imidlertid en indikasjon.

Der opplyser 55,9 prosent av respondentene at de har utført livreddende førstehjelp som en del av polititjenesten de siste fem årene.

55,9%

av politifolk har utført livreddende førstehjelp som en del av polititjenesten de siste fem årene.

Et grovt estimat, med utgangspunkt i antall politiansatte og tallene fra Politiforums undersøkelse, er at politifolk utfører livreddende førstehjelp flere tusen ganger årlig.

Halvparten av de som sier de har utført livreddende førstehjelp, har gjort det 2-4 ganger. Hver tiende polititjenesteperson har utført livreddende førstehjelp mer enn ti ganger – klart flest av disse jobber i Oslo politidistrikt.

– Det er litt vanskelig å svare helt presist på, men jeg har jobbet på patrulje i cirka sju–åtte år og tipper jeg har vært med på HLR mellom ti og tjue ganger, sier Olav.

Mange av de gangene han har utført livreddende førstehjelp, har vært i forbindelse med selvdrap eller selvdrapsforsøk, noe som også gjenspeiles i Politiforums spørreundersøkelse. Der trekkes også hjertestans/akutt sykdom, traumeskader, ulykker og overdoser fram som hendelser som krever slik innsats.

Den livreddende førstehjelpen fortsetter oftest fram til pasienten blir kjørt bort eller erklært død av helsepersonell, forklarer Olav.

– Også der personen åpenbart kan være død, men vi ikke kan være helt sikre. Da starter vi HLR til helse kommer og får bekreftet tilstanden. Jeg husker en episode der en person tok livet sitt. Vi jobbet i 40–50 minutter før legen sa at nå stopper vi, fortsetter han.

Olavs inntrykk er at pasienten sjelden kjøres til sykehus uten at hjertet er i gang igjen.

– Da er vår del av oppdraget i praksis over, sier han.

Andel som har utført livreddende førstehjelp

Agder PD

68,6%

Sør-Øst PD

64%

Møre og Romsdal PD

61,4%

Øst PD

61,1%

Oslo PD

59,7%

Innlandet PD

59,5%

Trøndelag PD

58,8%

Vest PD

53,7%

Utrykningspolitiet

52,9%

Nordland PD

51,5%

Sør-Vest PD

50,7%

Troms PD

43,3%

Øvrige enheter / ikke oppgitt

27,3%

Politiets utlendingsenhet

25%

Finnmark PD

20%

Andel som har svart ja på spørsmålet om de har opplevd å måtte utføre livreddende førstehjelp som en del av polititjenesten de siste fem årene.

11 dager i koma

Torsdag 25. januar 2024 har Aina Villanger akkurat hentet sønnen fra en fellesmiddag på skolen, da hun ser telefonen ringe. Hun ser også de seks ubesvarte anropene fra samme nummer.

– Jeg fikk den telefonen alle frykter å få, sier Aina, kona til Tormod.

Hun forstår ikke umiddelbart hva beskjeden om at han ligger i respirator på Ullevål sykehus innebærer. Aina kjører med en gang fra Nesodden og rett inn til Oslo.

– Jeg husker at jeg tenkte: Hva er det egentlig vi venter på å få se? En død kropp, eller noe annet?

Aina beskriver sykehusrommet som å tre inn i et likskue.

– Det var et dunkelt belyst rom, med ledninger og apparater, og en seng midt i rommet.

I senga ligger Tormod, i kunstig koma. Aina lytter intenst til det legene sier, for å forstå om det finnes håp. Hun innser at Tormod etter omstendighetene er i de beste hender, og at det ikke er så mye annet å gjøre enn å vente og håpe.

– Du setter egentlig bare følelsene på vent i en slik situasjon. Det var helt uutholdelig. Samtidig måtte jeg være veldig praktisk, og prøvde å organisere mat, henting, alt det daglige, sier hun.

Først etter 11 dager i koma skal Tormod vekkes.

– Disse dagene handlet om å håndtere uvisshet. Legene sa «vi tror det har gått bra», men de visste det ikke. Uroen handlet hele tiden om hvorvidt han ville våkne opp som seg selv eller ikke, sier Aina.

Som legene hadde advart henne om, våkner Tormod opp med delirium, en akutt forvirringstilstand som følge av det han hadde vært gjennom.

– Det var som om han ikke kjente meg igjen, som om han var en annen. Det var ganske forferdelig, og en helt uvirkelig situasjon. Heldigvis varte det bare et døgn, sier Aina.

Lettelsen er stor da hun forstår at ektemannen fortsatt er den han alltid har vært.

– Enorm flaks

I 2024 skjedde 15 prosent av alle hjertestanser på offentlig sted utendørs, ifølge Hjertestansregisteret. Disse har også en høyere overlevelsessjanse enn de som får hjertestans hjemme.

15%

av alle hjertestanser skjer på offentlig sted utendørs.

– Skal man først få hjertestans, er det cirka ti prosent sjanse for å overleve, og da gjelder det å være på riktig sted. Dette var kanskje det beste stedet i landet å få hjertestans på. Det var enorm flaks, sier Tormod.

Drøye to år etter hendelsen, sitter han ved kjøkkenbordet i ekteparets rekkehus på Nesodden. Han er for lengst tilbake i full vigør, frisk og rask og uten mén etter hjertestansen. På sett og vis er også helsa bedre nå enn før hjertestansen.

Hjertestansregisterets årsrapport for 2024 viser at 72 prosent av alle hjertestanser skyldes hjertesykdom. 

Da Tormod våknet opp, hadde legene funnet ut at han hadde en sjelden, genetisk hjertesykdom som kunne holdes i sjakk med en nyutviklet medisin.

– Forventet levetid med sykdommen, uten behandling, er fem til seks år. Men jeg fikk medisin, fikk satt inn hjertestarter og omfattende medisinsk oppfølging. Alt gratis, sier han i dag.

Det de ikke visste

Det Tormod ikke visste, var hva som egentlig hadde skjedd fra han gikk av trikken til han våknet opp i en sykehusseng 11 dager senere.

– Jeg husker at jeg gikk av trikken, og tror jeg har et bilde av at jeg følte meg uvel. Og så stopper det der. Jeg vet ikke helt hvor fort politiet kom til, sier han.

Både Tormod og kona Aina hadde behov for å forstå hva som hadde skjedd. Aina tok derfor ganske raskt kontakt med politiet.

– Jeg visste jo at det var politiet som faktisk hadde utført hjertekompresjonene, sier hun.

Gjennom operasjonssentralen fikk hun formidlet takknemligheten for patruljens innsats, og en forespørsel om å få snakke med dem.

Noen uker senere ringte Olav.

Ofte i uvisshet

I Politiforums spørreundersøkelse om livreddende førstehjelp, er det kun et mindretall av respondentene som forteller at de fikk vite om pasienten de har utført livreddende førstehjelp på, faktisk overlevde etter at ambulansen kjørte bort.

«Jeg har stanset pulsåreblødninger flere ganger, samt utført HLR ti eller elleve ganger i løpet av en lang operativ karriere. Cirka halvparten av pasientene døde av skadene de hadde, og resten overlevde», skriver en polititjenesteperson.

En annen forteller om hvordan han brakk fem ribben på en 80 år gammel mann han utførte HLR på.

«Han overlevde», skriver polititjenestepersonen.

For politibetjent Olav er hendelsen med Tormod en av få episoder hvor han vet det har gått bra.

– Jeg har vært med på HLR mange ganger, og det som gjør denne situasjonen spesiell, er at han faktisk overlevde. Dessverre skjer ikke det så ofte. Jeg tror det bare er to–tre ganger at personen har overlevd, sier han.

For hva som skjer etter at ambulansen drar, forblir oftest i uvisse for politifolkene.

– Vi får sjelden noe mer informasjon videre. Derfor er det veldig gledelig når vi får høre at det gikk bra.

Hvor mange ganger har du utført livreddende førstehjelp?

1 gang

21,6%

2–4 ganger

51,3%

5–9 ganger

14,1%

10 eller flere

11,4%

Ønsker ikke å svare

1,6%

Blant dem som har svart ja på spørsmålet om de har opplevd å måtte utføre livreddende førstehjelp som en del av polititjenesten de siste fem årene.

Fikk en e-post

Gjennom operasjonssentralen fikk Olav oversendt en e-post fra Aina, hvor hun uttrykte takknemlighet for politiets innsats for å redde livet til mannen hennes.

– Jeg sendte den videre til de andre patruljene som hadde vært på oppdraget. Alle syntes det var veldig hyggelig å få en sånn tilbakemelding. Det var første gang jeg opplevde å bli kontaktet direkte i etterkant, og første gang jeg pratet med pårørende, sier Olav om praten han hadde med Aina noen uker etter hendelsen.

Aina husker Olav som veldig profesjonell i måten han håndterte samtalen på.

– Han ville overhodet ikke at vi skulle sende blomster. Men han kunne gjenfortelle og redegjøre for hele hendelsesforløpet, sier hun.

Det var viktig for henne og Tormod å få klarhet i hva som faktisk hadde skjedd.

– Det å få vite og kartlagt så mye som mulig var veldig godt for min del. I det store og hele føler jeg en uendelig takknemlighet for at det skjedde på den måten det gjorde, og ikke et annet sted, sier Aina.

– Vi fikk sendt fram en takk via tjenestevei, det er kanskje noe de kan ta med seg. For min del har det vært viktig, sier Tormod.

Starter på PHS

Hvor forberedt er politifolk på å utføre livreddende førstehjelp? På Politihøgskolen (PHS) begynner førstehjelpsundervisningen allerede i første studieår, både gjennom teori og praktisk trening. Under praksisåret er førstehjelp en del av det to uker lange operative leiroppholdet, og også i siste studieår inngår førstehjelp som en del av operative øvelser.

– Målet er at studentene skal kunne anvende sine ferdigheter i førstehjelp på en hensiktsmessig måte i en operativ kontekst, sier høgskolelektor Inger Lise Aamodt på PHS.

Ute i politidistriktene er sanitet noe som blir trent på og vedlikeholdt årlig.

– Distriktene har stor frihet i forhold til hvordan treningen konkret gjøres og hva som vektlegges. En sentral del treningen er bruk av pasientundersøkelsen og iverksetting av hensiktsmessige førstehjelpstiltak. Treningen foregår både som moment- og situasjonstrening, sier politioverbetjent Trond Andreassen ved institutt for fellesoperative fag på PHS.

IP4-personell har i utgangspunktet satt av tre timer årlig til sanitetstrening. En av respondentene i Politiforums spørreundersøkelse peker imidlertid på behovet for mer trening på livreddende førstehjelp.

«Det er veldig sterk korrelasjon mellom trening og evne til å redde liv», skriver vedkommende.

«Å redde liv, er alltid av høyeste prioritet for politiet. Kompetanse til dette er derfor nødvendig. Tid til trening på slik kompetanse er altfor lav, og det går ut over tryggheten og effektiviteten i tjenesteutførelsen. […] Dette var også min erfaring. Jeg hadde fått lite tid til å trene på slike ferdigheter, jeg var usikker, og dette medførte til at jeg ikke utøvde så bra pasientbehandling som jeg burde», fortsetter polititjenestepersonen.

Her utfører politifolk livreddende førstehjelp

Dette er de vanligste hendelsene hvor politifolk utfører livreddende førstehjelp, med politifolks egne beskrivelser av hendelser de har vært med på.

Hjertestans eller akutt sykdom

Les historien

«På et oppdrag falt en dame og slo hodet i en trapp, og jeg hjalp ambulansepersonell med hjertekompresjoner mens de gjorde andre oppgaver. Senere kom legevakt og luftambulansen og jobbet mens jeg og makker byttet på å gi hjertekompresjoner. Pasienten ble båret ut til ambulanse og pustet da for egen maskin, men døde senere av skadene.»

Trafikkulykker eller andre ulykker

Les historien

«Patruljerte alene i forbindelse med å skulle møte makker på annet tjenestested. Kom til en trafikkulykke som eneste blålysenhet i nærheten, og nærmeste neste ressurs (brannvesen og NLA/ambulanse) var cirka 20/30 minutter unna. God vedlikeholdstrening på IP gav godt grunnlag for å vurdere og behandle det som var mulig å behandle/stabilisere det som var mulig.»

Selvdrap/selvdrapsforsøk

Les historien

«Ung kvinne som hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Dette var et svært krevende oppdrag, da familie var i nærheten og dette var en person jeg visste hvem var. Jeg ble emosjonelt involvert. Det var et tungt oppdrag, da vi fikk puls på henne etter HLR, men hun døde senere.»

Vold, skuddskader/knivskader eller andre traumeskader

Les historien

«En sønn hadde knivstukket far i magen på en privat adresse. Far var kritisk skadd, og jeg var tett på og bisto ambulanse med livreddende førstehjelp.»

Overdoser/rusrelaterte hendelser

Les historien

«Vi måtte utføre livreddende førstehjelp på en passasjer i en bil etter at vedkommende hadde tatt en overdose av GHB og piller. Fører av bilen var ikke samarbeidsvillig, og det var utfordrende å få vite hva og hvor mye passasjeren hadde fått i seg. Takket være rask og god bistand fra AMK, fikk vi vite at passasjeren viste livstegn på vei til sykehuset og at vedkommende overlevde.»

Drukninger/drukningsulykker

Les historien

«Den første uken min etter jeg var ferdig på Politihøgskolen, rykket jeg ut alene til en drukningsulykke. Jeg kom til stedet og måtte utføre HLR sammen med melder, som var svært gammel. Luftambulanse kom til stedet kort tid etter og overtok pasienten. Det var snakk om mulig grov kroppskrenkelse med døden til følge da personen endte med å omkomme. Jeg kom styrket fra hendelsen, da jeg opplevde at det jeg lærte på PHS faktisk funket i praksis.»

Kategoriseringen av type oppdrag er gjort ved hjelp av kunstig intelligens, og er basert på fritekstsvar fra 204 politifolk som har utført livreddende førstehjelp. Historiene er gjennomlest og redigert av Politiforum.

Fornøyd med Oslo

Politibetjent Olav opplever på sin side treningen i Oslo politidistrikt som god.

– Vi har vanlig årlig IP‑trening, og førstehjelp er alltid en del av den. Både kartlegging av skader og HLR. Dette er også et tema internt. Vi snakker ofte om dette på parole, forteller han.

Som andre politidistrikter, har også Oslo-politiet egne «medicer» blant IP3-personellet; mannskaper som både er spesialiserte og trener mer på sanitetsfaget.

– Dette er folk som brenner for faget og lærer bort til andre, sier Olav.

– Hvordan opplever du denne delen av polititjenesten?

– Der og da går man veldig inn i jobbmodus. Dette er ting vi har trent på, og som mange av oss har interesse for. Sånn sett er det «gøy» å få bruke det man har trent på, svarer Olav.

I Politiforums undersøkelse beskriver respondentene sterke opplevelser med livreddende førstehjelp. 

En polititjenesteperson har utført livreddende førstehjelp tre ganger:

«En overlevde, en døde i ambulansen på vei til sykehuset og en døde i armene mine. Det er nok en opplevelse jeg aldri glemmer. Opplevelsen å være siste menneske personen sa noe til er noe helt spesielt. Og det er vondt. Jeg forsøker å besøke gravstedet med jevne mellomrom, selv om jeg ikke kjente vedkommende veldig godt fra før», skriver tjenestepersonen.

Olav sier at han har opplevd det håndterbart å stå i situasjonene hvor han har utført livreddende førstehjelp, og at det også har gått greit i etterkant – til tross for at inntrykkene kan være sterke.

– I Oslo er det en god kultur for å prate seg gjennom oppdraget i etterkant, fordi politifolk generelt har stor interesse for politifaget. Man stiller spørsmål og forsøker å dra læring ut av det. Det er også vanlig å prate med helsepersonell i etterkant av slike oppdrag. Vi kan få tilbakemelding på rytme og kompresjonsarbeid; om vi går dypt nok, holder riktig tempo og så videre.

Olav sier at akkurat hendelsen med Tormod er spesiell, fordi han overlevde.

– Det har gjort at jeg har tenkt litt ekstra på det. Det var veldig fint.

Takker politiet

For Tormod og Aina er hverdagen for lengst tilbake. De dramatiske vinterdagene fra 2024 kommer de alltid til å bære med seg, men begge har også fått nye perspektiver på samfunnsoppdraget til norsk politi.

Tormod trekker paralleller til Frankrike, hvor han har bodd i 17 år.

– Der opererer politiet annerledes, og det er utbredt voldsmisbruk fra politiets side. Jeg har en sønn som er halvt afrikansk. Han har blitt banka opp av politiet der, bare fordi han løp fra metroen fordi han frøs. Så for meg har det vært sterkt å oppleve politiet i Norge; å se at det ligger en grunnleggende etikk og et reelt samfunnsoppdrag i bunn, sier han.

Det samme sier Aina.

– Å erfare at politiet i Norge er en sikkerhetsinstitusjon ute i gatene, har vært veldig sterkt. At politiet er hjelperne til folk, det opplever jeg som et av de fantastiske resultatene av sosialdemokratiet. Det håper jeg virkelig ikke vil endre seg.

For Tormod har også det demokratiske perspektivet festet seg.

– Et element ved hendelsen min er at dette skjedde akkurat der det gjorde. Politiet er der og redder liv for en 58 år gammel mann, men også for folk som har tatt overdoser. Man er likestilt i det øyeblikket, uansett om man er «på bunnen» i samfunnet eller ikke. Det at politi og helsevesen inngår i et demokratisk system, betyr mye for meg, sier han.

Hendelsen har vært en påminnelse for dem begge om politiets rolle, og viktigheten av synlighet og tilstedeværelse.

– Det snakkes mye om hvor mye de skal sitte inne på kontor og presset mot byråkratisk arbeid. Jeg vil gjerne få fram et ønske om at de skal få være mest mulig patruljerende og synlige; en trygghetsinstans. For hvem andre skal gjøre det? spør Aina.

Kunsten og livet

Forfatteren Oscar Wilde hevdet i sin tid at livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet. I dukkemakerverkstedet sitt på Nesodden, har Tormod gjort seg noen tanker om likheten mellom virket hans og politipatruljens innsats for å redde livet hans.

Han ser klare paralleller.

– Dukketeater handler i stor grad om det samme som disse politimennene gjorde den dagen; at noen andres liv ligger i hendene dine. Det er dukkeføreren som holder dukken i live, sier Tormod.

Kanskje kommer dukkemakeren også til å bruke kunsten for å holde historien om sin død og oppstandelse i live.

– For sju år siden lagde jeg en dukketeaterforestilling om en nær døden-erfaring jeg hadde som barn, sier han, og legger til:

– Jeg har lyst til å lage en oppfølger basert på denne opplevelsen.