Jensen/Cappelen-saken – et veiskille for norsk politi?

Jensen/Cappelen-saken er ofte karakterisert som et traumatisk veiskille for norsk politi: Det norske folk har mistet sin uskyld. Politiets anseelse er påført varig og ubotelig skade. Flere, særlig i media, men enkelte i politiet også, har uttalt seg på måter som kan oppfattes som om de allerede er overbevist om Jensens skyld. Pessimister mener at prestisjetapet er uopprettelig, uansett sakens utfall.

Mon tro det? At rettssaken vekker oppsikt er forståelig, selv om en kriminalsak av det beskjedne formatet internasjonalt sett, aldri ville blitt viet førstesideoppslag i de store riksavisene i måned etter måned i for eksempel USA, Mexico, Brasil, Italia eller Russland. I de landene er den organiserte kriminaliteten og korrupsjonen i den forbindelsen av en ganske annen divisjon, som vi ikke engang er i nærheten av å nærme oss i Norge. Det «store» i norsk sammenheng hva korrupsjon angår, er det kommunene og norske næringsinteresser i utlandet som har stått for.  

Men hva med de lavere kriminelle divisjonene? Mislighold, brudd på interne regler, økonomisk utroskap og andre lovbrudd er blitt begått av representanter for så godt som alle norske yrker, profesjoner, etater, partier, foreninger, organisasjoner og næringer til alle tider. En del er blitt kjent, langt mer er blitt ordnet i såkalt minnelighet, av hensyn til blant annet bedriftens, lederens eller organisasjonens omdømme.

Politimann ble smugler

Politiet har også hatt sine «historier», men ikke «systemisk» i betydningen store, varige korrupte opplegg hvor flere avdelinger, tjenestemenn og sjefer har vært involvert. Det er enkelttilfellene man møter i de historiske kildene.

For noen, som for eksempel etter den første verdenskrig, begynte det med et alkoholproblem. Flere statslønnende rusdrikkbetjenter var rusdrikkpoliti i mer èn betydning, og hvor tok de spriten fra? Gjett! Enkelte kom «fienden» for nær og byttet tjenester på en tvilsom måte.

Jens Kure, som var kjent som en streng politibetjent, og bystyre- og formannskapsrepresentant, og kompromissløs forkjemper for avholdssaken i Fredrikstad, kommer meg også i hu. Historien sier ingen ting om han hadde et for nært forhold til Kong Alkohol. Men pengene han kunne tjene på illegal sprit, fordi det var forbudstid i Norge, klarte han ikke å motstå. Vel å merke ikke ved å ta imot bestikkelser; det holdt han seg for god til, men ved å smugle selv, det var noe annet.

Det begynte bra, men endte dårlig i 1922, da han truet tollerne med revolver fordi de ville inndra spritlasten hans. Det endte med straff og avskjed. Ikke før ute av varetekt var han i gang igjen, og deretter en ny avsløring. Da slo han med kølla, til tollernes forferdelse, som kjente Kure som en kraftkar av de sjeldne. Smuglingen fortsatte han med, med kontakter i inn- og utland. Først under dekke av å være «fisker», en vanlig «yrkestittel» blant smuglere i de årene. Deretter sto han frem i full offentlighet i avisene som smugler.

Sverige var hans neste store smuglerprosjekt. «Det norske spritmarkedet er der for tiden ikke noe greie på.» Den legendariske spritbyen Strømstad var den nye basen hans. «Her er allerede langt større kjeltringer end jeg er.» Store avisoverskrifter, men hvem kjenner Jens Kures historie i dag, bortsett fra undertegnede og en veterinær i Son som har levd så lenge at han husker Kure fra sin barndom i Fredrikstad. 

Vil bli glemt

Men det er så lenge siden, kan man innvende. Gjerne det, men hva med de fire sakene som står oppført som korrupsjon i statistikken etter at Spesialenheten for politisaker startet i 2005? Jeg fulgte en sak mot en politimann i 2007, som eneste tilhører. Tiltalen gikk på besittelse av amfetamin, kjøp av smuglersprit til eget konsum, uriktig rapportskriving, et tyveri - og lekkasjer, blant annet tips til en straffedømt om at politiet var etter ham fordi han ikke hadde møtt til soning. Det var smått med forslagen kriminell konspirasjon i den saken, men en personlig tragedie så avgjort.

Jens Kure-saken og de nevnte saker i nyere tid har alle gått i glemmeboken, fordi de er blitt oppfattet som enkeltstående eksempler og ikke typiske for politiet. Vår protestantiske tro på tilgivelse og at syndere fortjener en ny sjanse etter at straff er sonet, kan også ha bidratt til den forsonende glemsel som de flertallet av oss har mer tro på enn hatske hevntokter som aldri tar slutt. En presidentkandidat i USA som hadde gått til valg på nei til dødsstraff, ville ha skutt seg selv i foten. En norsk statsministerkandidat med dødsstraff som valgsak ville blitt oppfattet som tussete.

Jensen/Cappelen-saken vil også få en stadig mindre plass i vårt kollektive minne etter hvert, fordi den uansett utfall vil bli oppfattet som et enkeltstående eksempel. Publikum vil nå et metningspunkt. Det er en grense for hvor lenge reprisene fenger, kriminaldrama eller ikke. Nye dramaer vil dukke opp, som kan forandre nyhetsbildet over natten. Jensen/Cappelen-saken vil ikke ødelegge den anseelse politiyrket og den tillit politiet har i den norske befolkningen. En anseelse og tillit som det har tatt generasjoner å bygge opp, ved bevisst profesjonalisering og langt sjeldnere mobilisering av politi i forbindelse med interessekonflikter hvor større befolkningsgrupper har vært involvert.

Politifolk som kan sin historie vet at det ofte er politiet som blir syndebukk i kjølvannet av slike konflikter. Norsk Politiforbund likte dårlig at medlemmer ble utkommandert som «muskler» i forbindelse med arbeidskonflikter i mellomkrigstiden. Den tradisjonen vi hadde til slutten av 1990-tallet for at mange politi ble der de var gjennom et langt yrkesliv, og opparbeidet seg en genuin lokalkunnskap og respekt i lokalsamfunnet, har også vært av stor betydning for politiets anseelse. Enn så lenge.

Kan fortsatt bli svekket

Men dersom vi ser pessimistisk på det kan det likevel ikke utelukkes at politiet på sikt kan komme i en svekket stilling i lokalsamfunnet, av andre grunner enn fyllehistorier, korrupsjon og sosiale konflikter? Reformer og omorganisering på avveier, med enda flere henlagte saker og lengre saksbehandlingstid, og svekket lokalkunnskap, kan bli en utfordring der det setter seg som et varig inntrykk. Mindre responstid, ja vel. Men hvis de som «responderer» skiftes ut til stadighet, eller oftere søker seg til distrikter med bedre karrieremuligheter? Hvis de vet mindre om de miljøene de responderer i forhold til, i lokalsamfunn som heller ikke kjenner politifolkene? Da er det kanskje ikke den store hjelpen i de raske politibilene likevel, selv ikke når responstiden er så rask som bilene bærer. Og dersom det ikke skjer noe mer med sakene etter at anmeldelsene er registrert? Det kan også bli en skrift på veggen som det kan bli svært vanskelig å vaske ned.

Et politi som er omstridt i den forstand at det kives om hva politiet bør prioritere, er nødvendigvis ikke noe problem så lenge det er et utrykk for at publikum mener at politiet har oppgaver og evnen til å ta seg av dem. Da er det mer problematisk dersom vi en gang skulle komme dit hen at politiet oppleves som så fjernt, anonymt og vanskelig tilgjengelig at det blir sett på som en indifferent aktør vi knapt kan regne med og derfor henvender oss til i mye mindre grad, enn i politiets gullalder.

Dersom man først skulle gjøre seg noen dystre tanker en mørk høstkveld om fremtiden til norsk politi, bør tankene heller gå i den retningen, enn til de sjokkerte spådommene om Jensen/Cappelen-sakens negative følger for politiets omdømme.