– Jeg drepte i tjenesten

Gjennom de mørke skogene og over de snødekte åkrene i Akershus suser en Ford Taunus. Snøen virvler opp fra asfalten, men til tross for den alt for høye farten, holder bilen seg på veien. Det er en sen mandag kveld, tidlig i 1993.

I bakruta på bilen er det et stort hull. Sjåføren, en ung mann, lagde hullet selv, da han med en hånd på rattet la geværløpet over seteryggen og fyrte av en hagleladning mot de som fulgte etter ham. Politiet.

Tidligere den kvelden kastet politimannen på seg den skuddsikre vesten. Han visste at oppdraget kunne være farlig, og det samme gjorde kona som hørte starten av oppdraget på sambandet når de to satt hjemme. En ung mann har truet og kranglet med familien sin, og han har avfyrt flere skudd. Mannen må stoppes.

Like før midnatt står politimannen i et veikryss, der han og kollegene har han satt opp veisperringer. De venter på Taunusen politiet nå har forsøkt å stoppe i nærmere tre timer. Sjåføren har rukket å skyte flere ganger. Han har avfyrt flere skudd mot politiet, i det som tidvis kan beskrives som en omvendt politijakt.

Lyden av Taunusen kan høres før bilen kommer til syne. I veikrysset pumper hjertene i uniform. Betjentene kjenner vekten av politigeværet i hendene. Så braser bilen inn i sperringene betjentene har satt opp i mørket. Bilen stopper brått og døra på sjåførsiden spretter opp.

– Den dag i dag veit jeg at jeg anropte han tre ganger, forteller politimannen.

Han er usikker på om han rakk å rope ferdig den tredje gangen. I mørket ser han en bevegelse fra sjåføren som i tre timer har skutt mot kollegene. Sju meter unna, ingenting imellom dem. Politimannen skyter. I løpet av natten dør sjåføren.

– Jeg tenkte at dette rekker jeg ikke. Han hadde skutt etter politiet før, jeg kunne ikke gi han en sjanse til å skyte meg først. Jeg ville hjem den kvelden.

Kjøttkverna

Svært få politimenn har opplevd det denne politimannen har gjort. Han ønsker å være anonym. Men han ønsker å få øynene opp for belastningen politifolk må være forberedt på å ta, dersom de må ta siste utvei.

Hvis de må drepe i tjenesten.

Nå, 22 år senere, forteller han om opplevelsen, og ikke minst om tiden etter skuddet.

– Jeg beskriver opplevelsen som å være i en kjøttkvern i en tørketrommel som går rundt.

Slik oppsummerer han tiden etter hendelsen vinternatten i 1993

– Du blir vrengt på alle mulige måter, forteller han.

Heldigvis hadde politimannen som da var i begynnelsen av 30-årene, flere år bak seg i politiet. Han hadde vært med på skarpe oppdrag før og var, i den grad det var mulig, forberedt på det som skulle komme, etter at hverken politi eller helse klarte å redde livet til sjåføren.

Etter skuddet tok han ut magasinet av geværet. Han ga geværet til kollegaen som lå bak ham. Så satte han seg i en bil, og ble kjørt til lensmannskontoret. På veien snakket han og kollegaen i bilen om alt annet enn skuddet.

– Jeg isolerte meg sammen med en betjent som ikke hadde vært med på hendelsen rett etterpå. Ingen skulle kunne stille spørsmål ved hva jeg og kolleger kunne ha blitt enige om, forteller politimannen.

Likevel ble tiden etterpå tøff. Han fikk ringt kona og sagt ifra at han ikke kom hjem på en stund. Forløperen til Spesialenheten, De særskilte etterforskningsorganene (SEFO), ble raskt koblet inn. Først på ettermiddagen dagen etter, var de ferdige med avhørene av ham. Han var på jobb sammenhengende i 38 timer fra hendelsen fant sted, forteller han.

Samtidig kastet pressen seg over saken. Forsidene ble ryddet for politiskuddet.

– Jeg var i alle nyhetssendinger på alle fire kanaler, og i alle aviser, i sju dager. Det gjør noe med deg og omgivelsene dine.

Pressen var kritisk. Vitner hadde sett det ene og hørt det andre. Holdt sjåføren våpenet i hendende der inne i mørket? Familiemannen med kone og to barn følte seg uthengt som drapsmann både i lokal og nasjonal presse.

– Men jeg hadde forberedt hun jeg var gift med den gangen på hva som kunne skje. Det gjorde det enklere. Og jeg visste selv at jeg ikke hadde noe valg.

Trusler og familieråd

Måten SEFO opptrådte på gjorde at politimannen følte seg uthengt. Han er kritisk til hvordan etterforskningsorganet holdt igjen kolleger og andre som skulle vitne i timevis. SEFO-etterforskerne klargjorde heller ikke om han var mistenkt eller siktet.

– Du vet at hvis du blir siktet, så blir du fort forhåndsdømt, selv om du ikke er dømt ennå, sier han.

Han ba om å få se en liste over hva han var mistenkt for. Listen var lang, og inneholdt alt fra drap og legemsbeskadigelse, til brudd på våpeninstruksen. Han følte SEFO hadde bestemt seg for at han skulle tas for noe.

Det ble gjennomført rekonstruksjon noen dager senere.

– Der ble det ble laget et poeng av at de ikke fant hylsa mi. De lurte på om jeg hadde tatt den. Jeg husker at jeg tenkte «kan de ikke bare spørre meg?». Det var noen sånne bagateller som jeg oppfatta som utidigheter. Men jeg tror og håper tjenestemenn blir bedre ivaretatt med dagens system. Ikke fordi vi ikke skal behandles likt med Ola og Kari, men fordi vi er tjenestemenn som har handlet som samfunnets maktapparat. For samfunnet.

Politimannen forteller sin historie til Politiforum i lyset fra lysstoffrørene i taket. Det er mørkt på utsiden og snart nattevakt. Han har fortsatt på seg blå skjorte.

Midt i filleristingen i mediene og i trykket fra etterforskningen satte politimannen seg i bilen. Han kjørte rundt til familiemedlemmene og samlet dem til et møte.

– Jeg henta tanter, onkler, fettere og kusiner. Og jeg ga dem min versjon og min opplevelse. Familien tok godt imot å høre min opplevelse, og det var viktig for at det jeg følte var sannheten kom fram hos dem og ikke bare medieoppslagene. Det var jo disse menneskene jeg skulle leve med resten av livet.

Trykket fra omverdenen kulminerte med at VG tok et bilde gjennom gardinene da han satt i avhør på lensmannskontoret. Selv om ansiktet hans ikke var synlig, mener politimannen at han kunne identifiseres ved hjelp av bildet. Han tror også det er derfor han etterhvert fikk noen trusler.

– På et tidspunkt ble en mann stoppet med amfetamin og ei hagle i bilen ikke langt fra meg. Han ble ikke dømt, men du gjør deg noen tanker, sier politimannen.

En annen dag fant han en skarp patron under vindusviskeren.

– Om det var flere trusler vet jeg ikke. Men det var de to episodene jeg ble gjort kjent med.

Etter oppslaget som kunne identifisere ham og etter truslene, tok han sine forhåndsregler for å sikre tryggheten til familien.

– Da truslene kom snakket jeg med lederen i barnehagen. Jeg sa at noen hadde truet meg. Hvis andre skulle hente barna, ville de få beskjed på forhånd.

Raskt tilbake

For 22 år siden fantes det ingen oppfølgingsrutiner i politiet. Ingen kollegastøtteordninger. Ingen formaliserte planer som innebar debrief. Ingen bedriftshelsetjeneste. Ingen vernetjeneste. Ingenting.

Men det fantes gode kolleger og gode sjefer. Lensmannen samlet de involverte politimennene til en slags debrief hjemme hos seg selv. Politimesteren valgte å ikke suspendere politimannen.

– Det er jeg glad for. Jeg ville jobbe med en gang igjen, og jeg var tilbake i tilnærmet normal tjeneste med en gang. Jeg ville ikke sykeliggjøre at jeg hadde gjort jobben min.

Tre dager etter hendelsen var han også tilbake på skytebanen sammen med en kollega.

– Det kan høres veldig brutalt ut at man går på skytebanen bare dager etter man har skutt noen. Men jeg måtte vite at jeg klarte tjenesten, at jeg var i stand til å håndtere våpen igjen. Det er det samme med andre uhell. Har du hatt problemer med fallskjermen din, så hopper du kjapt som faen etterpå. Jeg har takket kollegaen min som tok meg med mange ganger senere.

Politimannen sier han også satt stor pris på fagforeningens innsats. Leder Arne Johannesen, i det som da het Lensmannsetatens landslag, gikk ut i VG og forsvarte lensmannsbetjenten.

– Lensmannsbetjenten som skjøt ned og drepte haglemannen, er hengt ut som en kriminell fra første sekund. I dag går SEFO inn med en gang. Det er galt. Tjenestemannen kriminaliseres automatisk, sa Johannesen til VG i 1993.

Gjennom telefonsamtaler tilbød Johannesen politimannen og hans kone støtte fra fagforeninga flere ganger. Støtte fra fagforening og kolleger er viktig, mener politimannen i dag. Kollegaen han isolerte seg med i timene etter hendelsen kom frivillig og ordnet praktiske gjøremål.

– Når du havner i en situasjon tenker du ofte på alt det praktiske. Du tenker på at du skulle levert barna i barnehagen, at du skulle vært på butikken. Kollegaen min ordnet alt fra telefoner til mat og drikke. Det er fantastisk å ha slike kollegaer rundt seg når trykket er størst. Derfor er det bra at man har kollegastøtteordninger rundt i distriktene.

Villig til å ta liv?

Politimannen reiser seg fra stolen og henter et ark opp fra papirkurven. Opp av brystlomma fisker han en penn. Han har lagt både denne og andre opplevelser bak seg etter godt over 30 år som politimann. Men det er én ting som fortsatt irriterer ham.

– Dette er lenge siden jeg skjøt sjåføren. Mye har endret seg. Men selv i dag er det ikke nok mental forberedelse av politifolk, sier han.

Han tegner en strek på det blanke arket. Under streken ligger Politihøgskolens våpengodkjenning og våpeninstruksen.

– Oppfyller man de kravene kan man bli politi i Norge. Men man snakker aldri om det som ligger over streken. Om det som følger ved at man er utdannet som samfunnets maktapparat. Og det begynner med spørsmålet: «Er jeg villig til å ta liv?».

Politimannen mener datidens politifolk oftere hadde variert yrkes- og livserfaring enn dagens studenter.

– Nå kommer mange rett fra skolebenken og inn på Politihøgskolen. De består kravene, men blir ikke mentalt forberedt på at de kan måtte ta liv i tjenesten. Er de villige til å skyte? Til å takle mediepresset? Til å utsette familien og seg selv for trykket? Til å sitte i avhør eller varetekt? Det må man tenke på tidlig, for hvis man plutselig skal tenke over de spørsmålene når man står i en skarp situasjon, så er det for seint. Da kan du være en fare for deg selv og kollegene dine, mener han.

– Hvor tidlig stilte du deg spørsmålet om du er villig til å ta liv?

– Det gjorde jeg tidlig. Og jeg forberedte de rundt meg på det. Heldigvis hadde jeg en del operativ erfaring før jeg måtte gjøre det, svarer politimannen.

Han legger hendene oppå hverandre og trommer med de tre lengste fingrene på arket. Han husker at andre betjenter ved veisperringene løp fra stedet i 1993. Selv ble han stående med støvlene i snøen.

– Det er unge politifolk ute som ikke ser døde mennesker før de har jobbet et par år i politiet. Da er de ikke forberedt godt nok på skolen. Gjennom IP3-godkjenning går man gjennom mentale forberedelser, men gjennom det vanlige studieløp og i IP4-godkjenningen er det ikke snakk om disse temaene. Samtidig er det vanlige politifolk, IP4-godkjente betjenter, som det er flest av. Sannsynligheten for at de skal havne i en skarp situasjon er stor. Er du ikke forberedt på det som følger av å måtte skyte, blir du fort ødelagt når du havner i kverna etterpå.

Politihøgskolen sier: – Vi underviser i stress og belastninger

Tenkte på skuddet i ti år

I en etat som snakker mye om erfaringslæring, synes han det er rart at ikke erfaringene fra slike hendelser blir brukt i større grad.

– Hvor lang tid tok det før du var ute av kjøttkverna?

– Trykket avtok etterhvert. Men saken tok ikke slutt ordentlig før den ble henlagt av SEFO, rundt halvannet år etter skuddet. Fram til da gikk jeg og følte meg litt uglesett.

Men tross henleggelse tok det lang tid før hendelsen virkelig ga slipp i ham.

– Jeg tenkte på skuddet hver dag i ti år. Og spesielt var det et spørsmål som gnagde i de ti årene: «Hvorfor overga han seg ikke?».

– Kom du noe nærmere svaret?

– Nei, jeg gjorde jo ikke det. Så sånn sett var det bortkastet tid. Vi får aldri vite det.

Politihøgskolen: – Vi underviser i stress og belastninger