Innsynsbegjæring til besvær?

Riksarkivet har avslått forfatter Malin Stensønes begjæringer om innsyn i enkelte av Beredskapstroppens forklaringer gitt til 22. juli-kommisjonen. Hovedbegrunnelsen forstås ifølge NRK å være at forklaringene inngår i ”dokumenter som 22. juli-kommisjonen utarbeidet for sin egne interne saksbehandling”, og at de dermed kan unntas offentlighet.

For Beredskapstroppen oppfattes spørsmålet om innsyn å knytte seg til resultatene av kommisjonsarbeidet som ble offentliggjort i rapporten av 2012. Forvaltningen derimot, kan også måtte forholde seg til andre problemstillinger i forbindelse med slike innsynsbegjæringer.

Etter Riksarkivets begrunnelse om avslag, kan man lure på hva som egentlig skjedde da ledere og tjenestepersoner fra Beredskapstroppen ble intervjuet av representanter for 22. juli-kommisjonen.

Når man intervjues for en kommisjon, antas det at man rent praktisk nedtegner den enkelte parts muntlige forklaring i saken. Begrunnelsen for hvorfor man har klassifisert selve nedtegningen av muntlige forklaringer som interne saksforberedende dokumenter, bør redegjøres for av kommisjonen slik at avgjørelsen fremstår troverdig, korrekt og allment forståelig. For om det fins bare en teoretisk mulighet for at denne klassifiseringen blir brukt for å legge lokk på faktiske sider ved saken, må dette avklares.

Et ønske om hemmelighold kan være begrunnet i at forklaringene kan inneholde gradert informasjon offentligheten ikke bør gjøres kjent med. Muligheten for at tjenestepersonenes forklaringer berører informasjon om kapasiteter av sikkerhetsmessig og taktisk karakter må holdes åpen. En helhetlig vurdering av hvilken informasjon offentligheten kan få innsyn i er nødvendig, og et nærliggende spørsmål blir da om hele- eller kun deler av forklaringer kan offentliggjøres.

Virkemidlene for en slik balansert beslutning er tilgjengelige. Vi står imidlertid overfor en helt annen situasjon dersom graderingsregimene brukes for å dekke over manglende oppfølging av tiltak, eller mangel på tiltak på beredskapsområdet. I så måte er det viktig at ledere og tjenestepersoner, som har bidratt med- eller kan bidra med informasjon for iverksettelse av korrigerende tiltak, blir hørt.

Riksarkivet frykter at andre kan bli redde for å avgi sannferdige forklaringer i andre saker dersom Beredskapstroppens forklaringer utleveres.

Slik argumentasjonen gjengis av NRK, kan det synes som om det faktum at innsynsbegjæringen baserer seg på samtykke fra tjenestepersonene ikke er tillagt særlig vekt. Fundert på frivillig og informert samtykke fra den enkelte som selv har avgitt forklaringen, kan det følgelig ikke være snakk om en vilkårlig frigivelse av forklaringer fra forvaltningens side som bør avstedkomme en slik frykt.

Kanskje bør forvaltningen - i hvert fall i noen grad i sin saksbehandling av spørsmålet - ha som utgangspunkt at ønsket om- og samtykket til innsyn i forklaringer, er en gjennomtenkt og avklart beslutning fra ledere og tjenestepersoner ved Beredskapstroppen. Andre som avgir forklaringer i andre saker bør dermed ikke ha noe å frykte, all den tid det er samtykkeerklæringene i denne konkrete saken som kan oppheve forvaltningens taushetsplikt og rede grunn for en eventuell offentliggjøring av forklaringene.

Tillit går som kjent begge veier. Like interessant er spørsmålet om tjenestepersoner i politiet og andre instanser som yter bistand ved kritiske hendelser, kan ha tillit til at deres forklaringer overfor denne typen granskingskommisjoner blir nedtegnet og presentert på en sannferdig og gjenkjennbar måte. Både tjenestepersoner i våre nødetater og vi som befolkning må kunne ha slik tillit til granskningskommisjoner som nedsettes i etterkant av ulike hendelser.

Sannsynligvis kan vi i de fleste tilfeller stole på at forvaltningen ivaretar dette på en etterrettelig måte. Imidlertid påpeker Stensønes at det er avdekket avvik på flere områder i denne konkrete saken, som kan moderere grunnlaget for kommisjonens resultater. Som omtalt, tyder mye på at omstendigheter ved aksjonen 22. juli ble presentert på en måte som ikke er gjenkjennbar for ledere og tjenestepersoner i Beredskapstroppen. Andre relevante forklaringer ble overhodet ikke nedtegnet.

Det er ikke nødvendigvis slik at avklaringer og læring for all fremtid er ivaretatt når en rapport leveres i etterkant av en hendelse. Nye opplysninger må innarbeides i det virkelighetsbildet som ble bygget etter 22. juli – både på individuelt og systemisk nivå. Det har oppstått tvil om grunnlaget for kommisjonens konklusjoner. Denne tvilen bør elimineres på en balansert og etterrettelig måte.

Stensønes viser ved sine uttalelser overfor NRK åpenhet for muligheten av at det kan finnes informasjon som ikke har tilflytt kommisjonen, og at den kan ha hatt tilgang til informasjon man har unnlatt å ta i betraktning. Begge perspektiver er viktige å belyse. Stensønes viser vilje til en balansert tilnærming til problemstillingen. Kommisjonen og Kulturdepartementet bør komme forfatteren og Beredskapstroppen i møte med en tilsvarende åpen tilnærming til utviklingen i saken - selv fem år etter offentliggjøringen av kommisjonsarbeidets resultater.

At Riksarkivet i sitt avslag på siste innsynsbegjæring er opptatt av å beskytte Beredskapstroppens tjenestepersoner mot eventuelle represalier som konsekvens av en slik offentliggjøring, er et relevant argument. Likevel, med tanke på den offentlige prosess og tilnærming til spørsmålet om innsyn i egne forklaringer som Beredskapstroppen har ført, er det nærliggende å tro at de har tenkt gjennom denne type problemstillinger. At tjenestepersoner ikke skal utsettes for represalier eller andre negative konsekvenser i forbindelse med denne saken er et lederansvar, og fallhøyden ville være stor dersom det fremkom signaler på at ledelsen iverksatte denne typen reaksjoner mot nåværende eller tidligere tjenestepersoner.

Politiet og personell fra andre nødetater bør få komme til orde i saken på reelt grunnlag. Så kan vi ta debatten i samhandling med, og ikke i opposisjon til, dem som var direkte involvert i aksjonene. For hva skal vi gjøre neste gang noe av en slik alvorlighet skjer, dersom vi ikke får en helhetlig og balansert beskrivelse av hva som skjedde 22. juli 2011 og kan lære av dette som samfunn? Jeg vil tro at representanter for Beredskapstroppen har tatt i betraktning at innholdet i forklaringene kan bli gjenstand for videre kritikk, og at de kan besvare denne.

Politiet – og Beredskapstroppen spesielt - har hittil blitt kritisert for sin innsats i en slik grad at forestillingen om en eventuell videre debatt om hvordan deres situasjonsforståelse på Utøya var, nærmest må fortone seg som smuler i forhold til den fremstilling av saken som er blitt dem til del i årenes løp siden 2011. Kritikken mangler balanse mot den reelle innsatsen troppen bidro med i Regjeringskvartalet og på Utøya.

I dette tilfellet forstås det slik at tjenestepersoner ved Beredskapstroppen reagerer på at deres forklaring på viktige momenter ved utførelsen av aksjonen på Utøya 22. juli 2011 enten ikke er korrekt beskrevet, eller er unnlatt beskrevet i resultatet av kommisjonens arbeid. Det bør vi som samfunn lytte til.

Hvor ligger skadepotensialet i en offentliggjøring av forklaringene, all den tid de allerede er avgitt- og kjent for kommisjonen, og under forutsetning av at Beredskapstroppens ledelse er seg sitt ansvar overfor den enkelte tjenesteperson bevisst?

Argumentasjonen og begrunnelsen i Riksarkivets avslag gjør at det ligger godt til rette for at Stensønes og Beredskapstroppen bør påklage vedtaket til Kulturdepartementet. Kulturdepartementet bør – dersom de mottar en slik klage – gjøre en bred og helhetlig vurdering av om innsyn bør gis.

Et relevant spørsmål er hvilken innvirkning en offentliggjøring av Beredskapstroppens forklaringer vil ha på kommisjonens resultater – og likeså for tilliten til at politiet la til grunn en situasjonsforståelse i tråd med tilgjengelig informasjon under aksjonen. Det fins handlingsrom for en avgjørelse som ivaretar både offentlige hensyn og sikkerhetsmessige sider ved saken.

Berit Lund Koksvik forsker på anonymisering av politifolk, og i november leverer hun sin mastergrad om emnet. Hun har ingen bindinger til verken Beredskapstroppen eller forfatter Malin Stensønes.