Ikke ta det personlig
Som mottaker har du et ansvar: Å lytte til det som faktisk blir sagt. Ikke det du tror, føler, mener eller tenker blir sagt.
«Knutsen! Sånn gjør vi ikke! Du kan ikke bare storme rett inn som en annen hodeløs idiot. Hva er det du tenker med?!»
Knutsen mumler og knurrer. For en idiot av en instruktør. SSDS - alle kan da det. Hvem er det egentlig han tror at han er?!
Å befinne seg i en læresituasjon er en kjent setting for alle. Det er én person som formidler kunnskap og gir instruksjon, og én person som skal motta lærdommen. Scenariet er ikke veldig fremmed for operative mannskaper, enten det gjelder regodkjenning eller at man skal lære noe nytt. Men hvor lett er det egentlig å være mottakeren, når instruktøren bjeffer og du føler at du kan det fra før?
La oss først fokusere på avsenderen: Instruktøren. Hva er hensikten med tilbakemeldingen hans?
Han prøver å formidle hvordan oppgaven burde vært løst. Tilbakemeldingen kunne vært positiv, noe alle liker, eller negativ, noe ingen liker. I Knutsens tilfelle gjelder sistnevnte.
Meningen er at personen(e) i læringssituasjonen (og de som ser på) skal bli flinkere i noe. De skal opplyses om hva som det må gjøres mer av og hva som ikke skal gjøres. Målet er at Knutsen og de andre lærer å gjøre det riktig.
Men lærer vi å gjøre noe riktig av å gjøre det feil? Jeg vil påstå at svaret er nei.
Vi lærte ikke å sykle av å falle av, vi lærte av å klare å holde oss på sykkelen. Det samme gjelder andre former for læring. Vi bruker ofte mye tid på å fokusere på hva vi gjorde feil, men det betyr jo ikke at vi lærer å gjøre det riktig. Dette gjelder tilbakemeldinger også. Ved å fokusere på hva som gjøres feil flyttes fokus fra det vi er ute etter – å lære å gjøre det riktig. Det betyr ikke at feilene ikke skal nevnes. Men Knutsen trenger ikke lære å gjøre feilene sine igjen. Han trenger å lære å gjøre det riktig. Så bjeffingen til instruktøren er lite konstruktiv – men det er også Knutsens reaksjon.
Å få en tilbakemelding kan være vanskelig, fordi vi ofte er opptatt av å evaluere oss selv, eller sammenligne oss med andre. Enklere blir det ikke om vi synes at vi allerede er kompetente, eller som Knutsen mener; sågar flinkere enn instruktøren.
Vi ønsker alle å være kompetente og flinke, og dermed er vi følelsesmessig investert i det vi gjør. Vi blir glade når vi får noe til, og frustrerte eller lei oss når vi feiler. Dette filteret ødelegger for læringen, enten vi opplever medgang eller motgang.
Vårt følelsesmessige filter står mellom oss og alt vi tar imot av informasjon, og farger denne informasjonen. Når Knutsen selv mener og tror at han er ekstremt flink til noe, faktisk flinkere enn instruktøren, er det stor sannsynlighet for at han ikke tar til seg tilbakemeldinger av negativ art, da han mener han selv har rett. Men det samme gjelder for han som aldri tror han lever opp til målene som er satt, og dømmer seg selv for strengt. Han får heller ikke med seg informasjonen som gis.
Som mottaker har du et ansvar: Å lytte til det som faktisk blir sagt. Ikke det du tror, føler, mener eller tenker blir sagt. Vi må prøve å fjerne filteret og få med oss budskapet. Vi må ikke ta det personlig.
Mottaker har også et ansvar for å vise ydmykhet. Det er en grunn til at en instruktør er instruktør. Aksepter at andre kan noe, de også. Men – dette gjelder også instruktøren.
Hvordan avsenderen, altså instruktøren, gir en tilbakemelding er like viktig for at målet om læring skal nås. Hvor konstruktiv er egentlig instruktørens bjeffing til Knutsen?
«It takes two to tango», heter det, og det gjelder også i læringssituasjoner. Best læring oppnås i en situasjon der alle er trygge på hva som er premissene og målet. Dette bør spikres fra start, og ansvaret ligger hos instruktøren. Han må formidle hvordan settingen skal være. Det skal ikke så mye til, men effekten er svært god.
Ta eksempelet over. Tenk deg at instruktøren hadde åpnet hele seansen med å si noe som:
«I dag kommer vi til å jobbe under press, både tidspress da vi skal rekke mye, men også situasjoner som innebærer stress. Jeg trenger at dere er fokuserte og våkne. Jeg trenger at dere jobber med det vi spesifikt øver på. Det kan hende jeg gir litt brå og raske tilbakemeldinger, men vær tålmodige med meg også, så blir dagen bedre for oss alle. Vi kommer til å bruke litt tid på en oppsummering mot slutten av dagen.»
Hadde Knutsen blitt like vonbroten over tilbakemeldingen da? Hadde han tatt den like personlig? Antagelig ikke.
Men, hadde han klart å fjerne det følelsesmessige filteret og stille med et åpent og ydmykt sinn, hadde det vært enda bedre. Så hvordan får han til det?
Å stille spørsmål og være nysgjerrig er en god måte å fjerne det følelsesmessige filteret. Men dette kan gjøre opplæringssituasjonen litt vanskeligere for instruktøren, som lett kan oppfatte det som motstand, og se på det som uønskede avbrytelser. Derfor er det viktig at også instruktøren formidler hva han trenger fra mottakerne.
Fortsettelsen av det instruktøren kunne velge å si på starten av dagen kan være:
«Det er viktig at dere stiller spørsmål og er nysgjerrige, målet er at dere skal kunne mer mot slutten av dagen enn da dere startet. Jeg har lagt opp til at vi skal kunne diskutere etter de ulike scenariene, så vent med spørsmål til da. Det er viktig at dere underveis i gjennomføringen behandler scenariet så ekte som mulig. Da får vi trent på det vi skal. Jobb litt med dere selv, lev dere inn i situasjonen og hold fokus.»
I stedet bjeffer instruktøren, og Knutsen knurrer til svar. Begge har like stort ansvar for at dagen er bortkastet.
Så hva forsøker jeg å fortelle deg som leser dette? At akkurat som instruktøren og Knutsen har du et ansvar for å møte opp med riktig innstilling. Husk dette neste gang, enten du er instruktør eller deltaker. Din tilnærming, dine egne følelser og all annen støy kan forpurre hele læresituasjonen. Det er ditt ansvar at det ikke skjer.