«I have a bad feeling about this…»

Setningen er hentet fra kaptein Han Solo i Star Wars sagaen, som kunne være skeptisk til mangt og meget. Kanskje ikke en skeptiker av natur, men en mann som kunne identifisere hendelser som ville gi mulige utfordringer i galaksen. Denne kronikken kan inneholde elementer av dette. Denne kronikken vil omhandle et tema som så absolutt er tabutisert i Norge. Nemlig kvinner som seksuelt forgriper seg på barn.

Min «bad feeling» handler om leserens evne til å tørre å ta innover seg at mor/mamma, som i vår kultur representerer den trygge havn for barn, også kan være den som utøver vold og overgrep mot barnet sitt.

Menn er som regel mistenkt i saker på Barnehuset, som omhandler seksuelle overgrep mot barn. Det er svært få saker, hvor kvinner er mistenkt som seksuelle overgripere mot barn i Norge. I saker hvor kvinner er involvert i seksuelle overgrep mot barn, mener mange at kvinner har delaktig rolle, men er sjelden den som ufører seksuelle overgrep alene.

Men hva sier forskningen?

Det er begrenset forskningsmateriale, nasjonalt sett, i forhold til kvinner som utøver seksuelle overgrep mot barn. Det finnes flere internasjonale studier på dette, men det er begrenset materiale og generelt sett lite empiri knyttet til dette tema. Noe av dette kan nok handle om dette tabuet: kvinner som forgriper seg på barn. Vi vet at tabuområdet er stort når det kommer til voksne (og da primært menn) som seksuelt forgriper seg på barn, da blir det et nærmest dobbelt tabu å forestille seg kvinnen som overgriper. Kvinnen i morsrollen, som også er overgriper blir for mange en nærmest utenkelig tanke for vår kulturelle forståelse av stereotypiske overgripere. Særlig innenfor enkelte feministiske tradisjoner og perspektiver, har det vært utfordringer med å ta innover seg at kvinner kan utøve seksuelle overgrep mot barn (samt utøve vold mot barn).

Jeg skal vise til noen forskningstall. Disse tallene er basert på både norske og utenlandske studier. Studiene er av varierende omfang og det er generelt lite empiri på temaet, derfor må studiene leses og tolkes med forsiktighet. Disse studiene gir ikke en fullverdig sannhet, men et innblikk i et fenomen som vi i vår kultur virker å ha store vansker med å forestille oss.

Det finnes noen amerikansk studier hvor 9% av jentene og 39% av gutter rapporterte om seksuelle overgrep, fortalte at de ble utsatt av overgrep fra kvinner ( Briere & Elliot, 2003). I en senere undersøkelse fra 2009, utført på menn som var seksuelt misbrukt, rapporterte at 52,9% var utsatt for seksuelle overgrep av kvinner (Newcomb, Munoz & Carmona, 2009).

I forhold til norske studier utga Barne-, ungdoms og familiedirektoratet i 2010 en rapport fra incestsentrene, hvorav 10% av informantene (over 1000 informanter) fortalte at overgriper var kvinne (Bufdir, 2010). I et dansk studie, publisert av Institutt for Folkesundhet (2010), fremkommer det at gutter informerer om voksne overgripere, var kvinnelige overgripere representert i 64% av tilfellene. Det forekommer i mange ulike forskningsrapporter at jenter informerer om mannlige seksuelle overgripere, både jevnaldrende og voksne. Mens gutter rapporterer i større grad om kvinnelige seksuelle overgripere.

Dette er en type kunnskap som man i Norden nettopp har begynt å få mer kompetanse om. Det er ikke veldig mange år siden at incestsentrene ikke hadde "mor" som svaralternativ når man skulle krysse på skjema for innhenting av opplysninger om overgripers relasjon til barnet. Ved å ikke forholde oss til denne tematikken, at kvinner kan utøve seksuelle overgrep, blir det dermed en umulighet for barn å fortelle om dette. Hvordan kan barn fortelle om noe som "ikke eksisterer" i vår verden? Det blir et dobbelt tabu og vanskelig å tenke tanken og dermed se etter symptomene, eller faktisk tro på de barna som forteller om mor som utøver seksuelle overgrep/voldtekt av sitt barn. Hvordan kan barn forsvare seg mot noe som de ikke vet hva er. Her er nok betydelige mørketall, da sett opp mot domsavsigelser mot kvinner for seksuelle overgrep.

Kvinner dømt for seksuelle overgrep

Det rapporterte omfanget av seksuelle overgrep begått av kvinner mot barn og unge varierer fra kilde til kilde, og fra land til land. I USA, Canada og Storbritannia veksler den registrerte andelen kvinnelige seksualforbrytere fra 1,5 % til 4 % (Denov, 2003a). Mellom 2007 og 2009 ble 6 kvinner i Sverige og 14 i Danmark dømt for seksuelle overgrep mot barn og unge (Danmarks statistik, 2010; Sveriges officiella statistik, 2010).

I den norske kriminalstatistikken fra 2009 var kun én av totalt 184 (0,54 %) dømte seksualforbrytelser mot barn og unge begått av en kvinne (Statistisk sentralbyrå, 2010). Dette er en betydelig mindre andel enn hva som fremkommer i den nevnte norske rapporten fra sentre for seksuelle overgrep, hvor 10 % av brukerne (n = 1059) i 2009 oppgav at overgriperen var en kvinne (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2010).

Differansen mellom rapporter fra støttesentre og rettssaker kan indikere betydelige mørketall (G.N.Haugland, 2011:522).

Vold mot barn

I følge den siste forekomststudien «Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie (over 4000 informanter) av vold i et livsløpsperspektiv», fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – NKVTS (Thoresen & Hjemdal 2014), fremkommer det at hver tjuende person har blitt utsatt for alvorlig vold fra sine foresatte i barndommen. Det innebærer at de enten er blitt banket opp, sparket, slått med knyttneve, eller blitt angrepet fysisk på andre måter.

I studien rapporterte 2 % blant de som hadde vært utsatt for alvorlig vold fra foreldrene. 9 av 10 som opplevde alvorlig vold fra foresatte ble utsatt gjentatte ganger (Thoresen & Hjemdal 2014). Ser man på hvem av omsorgspersonene som utøver volden mot barna, fordeler det seg på følgende prosenter:

Mindre fysisk alvorlig vold: Mor/kvinnelig foresatt: 34,6%.

Far/mannlig foresatt: 47,2%. Begge:17,4%.

Alvorlig fysisk vold: Mor/kvinnelig foresatt: 25%.Far/mannlig foresatt: 52,7%.Begge: 21,8%.

Med disse tallene som bakteppe, samt informasjon om forskning på kvinner som utøver seksuelle overgrep mot barn, må vi i enda større grad tørre å tenke tanken på at den trygge havnen, kan være den som utsetter barn for voldsomme belastninger. Vi må tørre å utfordre tanken på den stereotypiske mistenkte, som en mannen. Det er riktignok menn som statistisk sett utøver mest vold og overgrep mot barn, men det er ikke samsvar mellom forskningstallene og domsavsigelsene mot kvinnelige overgripere. Jeg ønsker ikke å bidra til å mistenkeliggjøre kvinner i alle straffesakene som omhandler vold og overgrep mot barn, samtidig mener jeg at det er åpenbart store mørketall i forhold til dette tema.

«I have a bad feeling about this» – men du ser det ikke før du tror det.

Jørn Thomas Martinsen

Seniorrådgiver, Statens barnehus Bodø.

Klinisk barnevernpedagog og Familieterapeut.

Litteraturhenvisning:

Briere & Elliot (2003): Prevalence and symptomatic sequale of self – reported childhood physical and sexual abuse in general population sample of men and women. Child Abuse & Neglect 1205-1222.

Bufdir (2010). Rapportering av incestsentrene 2009.

Denov (2003): To a safer place? Victims of sexual abuse by females and their disclosure to professionals. Child Abuse & Neglect, 47-61.

Haugland, G.N (2011): "Ingen penis – ingen skade? Når kvinner begår seksuelle overgrep". Tidsskrift for norsk psykologiforening, vol 48 nummer 6, s 522-528.

Helweg-Larsen, et al. (2010): Statens Institutt for Folkesundhet – Forebyggelse af seksuelle overgreb mod børn.

Newcomb, Munoz & Carmona (2009): Child sexual abuse consequences in community samples of Latino and European American adolescents. Child Abuse & Neglect 533-544).

Thoresen, S., & Hjemdal, O.K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (NKVTS Rapport nr. 1, 2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.