Hvordan forebygge diskriminerende oppførsel i politiet?

Flere episoder den siste tiden har satt søkelyset på hvordan politiet opptrer overfor minoriteter i samfunnet.

Mange har fordømt politiet og hevdet at de har opptrådt diskriminerende. Uavhengig av disse sakene er det grunn til å diskutere hvordan vi kan forebygge diskriminerende atferd i etaten. Ansvaret for dette må ikke overlates alene til den enkelte tjenestemann eller -kvinne.

En tilnærming til temaet er å se nærmere på hvordan vi alle handler intuitivt i mange sammenhenger, så å si etter magefølelsen. På denne måten kan vi få innblikk i allmenne reaksjonsmønstre. Samtidig må vi inkludere den erfaring som politifolk har med seg. To spørsmål blir viktige i denne sammenheng: Hva kan ligge til grunn for politifolks handlingsmønstre i ulike situasjoner? Og hvordan kan vi bruke kunnskap om dette til å forebygge diskriminerende atferd?

Magefølelsen - intuitiv kunnskap

Magefølelsen er noe intuitivt, og litt forenklet kan vi si at det handler om grunnleggende antakelser vi ikke har et bevisst forhold til. Vi lar erfaringer, kunnskap, holdninger med mer styre, heller enn en tankemessig analyse av situasjonen. Magefølelsen blir i de fleste tilfeller verdsatt og er nødvendig for å utføre godt politiarbeid hvor det ofte må tas raske avgjørelser, gjerne med begrenset informasjon. I de tilfeller der de umiddelbare antakelsene er feil og det får konsekvenser for publikum, blir derimot magefølelsen eller politiblikket kritisert. Det er allikevel ikke ønskelig, og heller ikke mulig, at politiet utelater sin intuitive kunnskap i arbeidet. Det er imidlertid nødvendig å forstå hva som er med på å forme det vi så ofte handler ut ifra. Hvordan vi mentalt fanger opp og sorterer omgivelsene er av betydning her.

Kategorisering og stereotypier

Alle mennesker kategoriserer eller skiller ut og grupperer informasjon. Dette er helt nødvendig for å kunne tolke og systematisere alle inntrykkene vi til enhver tid bombarderes med. Vi grupperer personer mer eller mindre automatisk blant annet i kjønn, alder og etnisk tilhørighet når vi danner oss inntrykk av andre.

Stereotypier er et element i denne sammenheng. Det handler om antakelser eller holdninger om grupper, som bidrar til å forenkle virkeligheten. Ved å plassere en person innenfor en stereotypi, vil vi tolke personen som mer lik andre kategorimedlemmer enn det som egentlig er tilfellet. Det illustrerer også en politiinformant i boken til kriminolog Ragnhild Sollund (2007:86): «Jeg synes ofte det er vanskelig å se forskjell på dem». Vi står i fare for å mistolke den andre. Informasjon som ikke stemmer med oppfatningen vår kan bli betraktet som unntaket fra reglen og slik opprettholdes stereotypiene.

Kategorier dannes gjennom erfaring, men også gjennom samvær med andre. Det betyr at kulturen i politiet kan ha betydning for hvilke kategorier som skapes og formidles. Også politifolks samhandling med andre utenfor etaten påvirker virkelighets­oppfatningen. Det som blir sett på som en sannhet, for eksempel at pakistanere som kjører BMW er kriminelle, er altså ikke kun basert på egne observasjoner, men er også et resultat av ulike sosiale prosesser.

Gjennom erfaringer vil kategoriseringer skje hurtigere. Nye inntrykk vil relateres til tidligere opplevelser og kunnskap vi har fra før. Vi ser det vi ser etter. Det vil igjen forsterke de antakelsene vi har om andre ved at vi får dem bekreftet. Vi kan samtidig overse informasjon vi ikke ser etter. Vi får en sirkel, der erfaringene har betydning for hva vi ser etter, og vi ser ting som bekrefter det vi på forhånd tror. Dette skaper igjen nye erfaringer.

Hvordan kan vi så endre praksis?

Forskere har foreslått at politifolk i større grad bør begrunne sine handlinger overfor publikum, eksempelvis i stopp-og-sjekk-situasjoner. De argumenterer med at dersom politiet må begrunne eller forklarer sin atferd overfor andre, vil de også måtte rettferdiggjøre den for seg selv. Resultatet vil med det bli at politiet i mindre grad lar stereotypier ligge til grunn for eksempelvis stopp-og-sjekk og at færre blir stoppet. Jeg tror imidlertid de fleste kan ha en fornuftig forklaring, både for seg selv og andre, på hvorfor de stopper folk, enten ved å vise til tidligere erfaringer, signalement, statistikk eller lignende. En begrunnelse i seg selv vil nok derfor i begrenset grad bidra til endret praksis.

Den intuitive kunnskapen politifolk tilegner seg over tid, formes så gradvis at den er vanskelig å oppdage og justere underveis. Politiet er en utsatt yrkesgruppe som stadig utsettes for og påvirkes av belastninger. Ofte er disse belastningene ensidige, og de gjør noe med folk. Bevisstgjøring og refleksjon hos den enkelte kan bidra til at man aktivt motstår en mer eller mindre automatisk respons basert på stereotypier, og heller danner seg inntrykk gjennom rasjonell tenkning. Jeg mener imidlertid det er urimelig å legge ansvaret alene på den enkelte tjenestemann- eller kvinne for å bevisstgjøre seg og eventuelt korrigere sin intuitive kunnskap. Ledelsen og organisasjonen må ta ansvar gjennom å utvikle barrierer for å hindre en ensidig eksponering som gir tjenestemennene- og kvinnene et uriktig og/eller ensidig virkelighetsbilde. Slike barrierer kan være opplæring og veiledning, men også tiltak som omrokkering i etaten. Ved dette vil de ansatte få mer varierte erfaringer som igjen får betydning for hvordan de tolker omgivelsene og opptrer som følge av dette.

Ingen liker å bli definert på en måte de ikke kjenner seg igjen i. Heller ikke politifolk. Ved å tilnærme seg spørsmål knyttet til diskriminering i politiet med en moralsk pekefinger, vil det kunne bidra til at man står opp sammen mot en eventuell kritikk heller enn å ta den til etterretning. En mer hensiktsmessig tilnærming vil være å forstå hvorfor vi handler som vi gjør, og så forsøke å gripe inn i disse årsakene.

Til toppen