Hvem skal gi politiets etterforskning et løft?

Stortinget, regjeringen, riksadvokaten, politidirektøren – de har gitt uttrykk for at nå må etterforskningsfeltet løftes. Vi som jobber i politiet, vet at det er mulig. Og ett av flere gode, målrettede tiltak er studiet «Videreutdanning i etterforskning» (VEF), utviklet ved Politihøgskolen (PHS). Under faglig tilsyn av PHS, gjennomføres VEF nå også lokalt.

Studiet består av mye øvelser, beslutningstrening, teamarbeid, veiledning og evaluering. Formalkompetanse oppnås gjennom en skriftlig/muntlig eksamen. Studentene får vist kunnskap og ferdigheter, de planlegger, begrunner, prioriterer og følger opp etterforskingsskritt i konkret straffesak. VEF-studiet er selvsagt bare en del av helheten, flere gode tiltak er på vei for å løfte fagfeltet. 

Disponeringsskrivet 2017 viser hvor vesentlig POD mener sammenhengen er mellom økt kapasitet på etter- og videreutdanning og utdanningen av instruktører i etterforskning. PHS har siden høsten 2016 tilbudt denne instruktørutdanningen. De første instruktørene i etterforskning tok, som en gruppe, initiativ til en dialog med POD. Motivasjonen vår var å skape forutsigbare og gode rammer. Åpenhet, tillit og respekt kunne skapt bedre forståelse for rollen som delansvarlige instruktører på VEF-studiet.

I dag råder ingen felles forståelse for hva som i praksis kreves. Noen politidistrikter har gått i konstruktiv dialog med sine instruktør og får ros for det. Nå eksisterer flere ulike lokale avtaler for instruktørene i etterforskning. I Oslo politidistrikt eksisterer ingen slik avtale. Til tross for sine relativt store ressurser, har Oslo kun fire godkjente instruktører. Tre jobber i etterforskningsfeltet ved GDE/FEE og den fjerde på HR. I det lyset er det kanskje ikke så underlig at Oslo ikke har noen nye instruktører under utdanning. Om jeg hadde et strategisk ansvar, ville jeg ansett dette som en kritisk faktor.

Å oppleve situasjonen på nært hold, har fått meg til å tenke på hva godt medarbeiderskap betyr for meg. Jeg verdsetter de mange generalistene på etterforskningsfeltet og vil bidra til å utvikle faget der de er.  De vet mye om hvilket potensial som ligger i profesjonelt samarbeid mellom etterforskere, etterforskningsledere, påtaleansvarlige og sivilt ansatte. Kjenner de seg verdsatt, strekker de seg svært langt for å nå felles mål. Hverdager preget av et høyt antall saker, også alvorlige, har medført at etterforskere har foredlet sin kompetanse på å administrere porteføljen i BL. Disse skal få flere og forutsigbare muligheter for faglig utvikling.

Opplæringen i bruken av etterforskningsplaner og Indicia må følges opp. Bare planer som blir brukt riktig, vil understøtte gode beslutningsprosesser. Tvinges vi til å prioritere og begrunne våre beslutninger skriftlig, motvirkes vår iboende evne til å forenkle, ta snarveier. Vi vil ha mer kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet inn i etterforskningsprosessen, og mindre av bekreftelsesfeller og systemfeil. Selvsagt skal vi trene, veilede og evaluere hverandre.

«Hvis noe haster, er det neppe viktig. Hvis det er viktig, har vi tid», sa en som hadde stort ansvar og arbeidspress, den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower. Kunnskapsbasert erfaringslæring skal stå sentralt. Det positive skal forsterkes og tilbakemeldinger skal preges av anerkjennelse og ros. Jeg har gode erfaringer fra innføring og oppfølgning av PPS.

Arbeidsgiver valgte i 2017 å bruke sin styringsrett og beordre tre av instruktørene i Oslo til å gjennomføre høstens to VEF-studier. Foranledningen var at disse instruktørene hadde skrevet at de ikke ønsket å gjennomføre VEF-studier, før det forelå en avtale om godtgjørelse som verdsatte vår innsats i høyskolestudiet. Motvillig måtte vi gjennomføre tilrettelegging, undervisning, veiledning og retting av arbeidskrav.

Vil bruk av makt og tvang i 2018 være uttrykk for en god og strategisk personalforvaltning? Da tror jeg risikoen er stor for vesentlige tap av motivasjon, engasjement, tillit og kompetanse.