Hjemreisen

Han reiser med enveisbillett, den fire år gamle gutten som 18. oktober 1994 ankommer Fornebu lufthavn i Oslo. En voksen kvinne følger ham. Hun skal tilbake igjen. Det skal ikke han. Ikke enda.

Det har vært en lang tur for det lille mennesket. Nesten et døgn har gått siden gutten og kvinnen forlot den indiske millionbyen Pune, 15 mil øst for delstatshovedstaden Bombay – i dag kjent som Mumbai. Lille Anil har aldri vært utenfor India før.

På Fornebu venter et norsk ektepar spent. Sonja Irene og Magnar Helland kommer fra øya Stord, rett sør for Bergen. Nå skal de møte adoptivsønnen sin for aller første gang, barnehjemsbarnet fra India som de skal gi en trygg og god oppvekst i vestlandsbygda.

Kontrastene er enorme. Velstanden, naturen, menneskene og kulturen; overgangen vil bli stor for fireåringen, som allerede kommuniserer godt på det indiske språket marathi. Men Anil er tilpasningsdyktig, og kommer til å gjøre alle bekymringer til skamme.

På Fornebu møter Sonja Irene og Magnar sønnen sin for første gang. De gir ham navnet Idar.

Ble mamma tidlig

Halvannet år tidligere forlater en 19 år gammel indisk jente hjembyen Latur. Med seg har hun sin tre år gamle sønn og en bunnløs fortvilelse. Jenta var, slik det ofte er på den indiske landsbygda, bare en ungdom da hun ble gravid for første gang.

Anil ble født da jenta var 16 år gammel.

Forelskelsen som førte henne sammen med barnets far, var ikke sterk nok i møtet med det indiske kastesystemet og hans families forventninger. Familien godtok aldri forholdet og jenta han hadde valgt ut.

Kjærligheten virket sterk. Da jenta var fire måneder på vei, rømte paret sammen. Men etter en måned dro han hjem for å besøke foreldrene sine. Han kom aldri tilbake, og jenta og sønnen ble kastet ut i fattigdom.

Den unge moren kjempet hardt for å forsørge seg selv og sønnen. Hun tilbragte ett år på en institusjon for vanskeligstilte mødre. Senere fikk hun hjelp av venner til å passe Anil når hun var på jobb. Tenåringstiden var alt annet enn bekymringsløs.

Nå har hun møtt en ny mann hun skal inngå ekteskap med. Samtidig har hun tatt sitt livs vondeste avgjørelse. Nå skal hun gi fra seg sønnen sin. Indiske tradisjoner og normer gjør det umulig for henne å ha med sønnen inn i det nye ekteskapet.

På barnehjemmet til organisasjonen Bharatiya Samaj Seva Kendra (BSSK) i Pune, signerer hun papirene som sier at hun overlater omsorgen for barnet sitt til dem.

19-åringen tar farvel med Anil, forlater barnehjemmet oppløst i tårer, og reiser hjem til Latur. Der vokser angeren seg sterk. Etter noen måneder ombestemmer hun seg, og reiser tilbake for å ta med seg sønnen hjem igjen.

Men i 1993 er det ingen angrefrist. Papirene er signert, og det er ingen vei tilbake.

Valgte politiyrket

På Stord vokser Idar opp som alle andre barn. Sammen med storesøsteren og storebroren – også han adoptert fra India – feirer de jul, drar på fisketurer og spiser kjøttkaker. Oppveksten er helnorsk, men Idar blir også eksponert for indisk mat og kultur på lokale treff for de mange indiske adoptivbarna på Stord.

En gang reiser han tilbake til sitt fødeland, på en tur sammen med flere adoptivfamilier i februar 2000. Han besøker sitt gamle barnehjem, og det blir en fin ferietur. Selv om han innimellom har tenkt på bakgrunnen sin, er Idar for ung til å reflektere noe særlig over hvor han er og hvorfor han er der.

– I og med at jeg er adoptert, har jeg fra tid til annen tenkt på hvor jeg kommer fra, og på mitt biologiske opphav. Jeg visste jo ikke hvem mine biologiske foreldre var, og hva som kom derfra. Så jeg har nok alltid følt at noe manglet. At jeg ikke hadde alle brikkene. Det tror jeg mange adopterte føler på, sier Idar i dag.

Som tenåring og ung voksen, stoppet refleksjonen og tankerekken der. Å grave i fortiden og forsøke å finne ut mer om hvor han kom fra, var aldri et alternativ.

Istedenfor ble Idar en idrettsgutt som satset seriøst på en karriere som friidrettsutøver. Han deltok i NM og rakk å representere Norge i ett løp. Veiskillet kom i 2010, da han skulle begynne å studere.

– Valget sto mellom Norges Idrettshøyskole eller Politihøgskolen, sier Idar.

Han valgte politiyrket, en drøm han hadde hatt siden han var liten, ifølge foreldrene. Langdistanseløperen kom ikke inn på første forsøk – det var styrkeøvelsene som felte ham – men la seg i hardtrening og begynte på Politihøgskolen i Bodø i 2011. Tre år senere var han politi.

– Det er et valg jeg absolutt ikke angrer på. Det å jobbe med mennesker, å påvirke dem positivt, er noe jeg brenner for. Jeg kan ikke se for meg å gjøre noe annet.

Filmen som endret alt

Etter hvert endte Idar opp med fast jobb på lensmannskontoret i hjembygda. Der slo han rot med samboeren Lena, i en tomannsbolig få steinkast unna arbeidsplassen. Han fortsatte å tenke på sitt biologiske opphav fra tid til annen, men heller ikke nå gikk han lenger for å finne flere svar.

Helt til samboeren kom hjem etter en helt ordinær arbeidsdag i mai 2017.

– Hun hadde snakket med en kollega som også er adoptert fra India. Han fortalte henne om en film som heter «Lion», sier Idar.

Den Oscar-nominerte filmen handler om en ung indisk gutt som blir borte for moren sin, havner på barnehjem og etter hvert blir adoptert av et australsk ektepar. I voksen alder bruker han Google Earth for å finne barndomshjemmet i India, hvorpå han reiser tilbake og gjenforenes med moren og søsteren.

Filmen er basert på en sann historie.

– Vi så filmen i slutten av mai i fjor. Jeg ante ikke da hva den handlet om eller hva den skulle gjøre med mitt liv. Det var en voldsom opplevelse, en veldig, veldig sterk film som gjorde et stort inntrykk på meg. Filmen hadde så mange paralleller med mitt eget liv, forteller Idar.

Gutten i filmen – Saroo – var på samme alder som Idar da han havnet på barnehjem og da han ble adoptert bort. Han hadde også vokst opp med en adoptivbror fra India. Og han var på omtrent samme alder som Idar da han begynte å lete etter hjemstedet.

– Gutten som spilte Saroo i filmen, var utseendemessig veldig lik meg som barn også. Og moren hans i filmen hadde akkurat samme frisyre og briller som min norske mamma har på barndomsbilder av oss.

Tilbake i sofaen surret tankene i hodet til Idar. Filmen satte i gang tankerekker og refleksjoner han aldri hadde hatt tidligere.

– De hadde aldri vært så dyptgripende som de ble etter at jeg så filmen. Jeg har aldri hatt noen sterke tanker om å reise tilbake til India på leting etter mitt biologiske opphav. Det endret seg etter at jeg så den filmen, og alle parallellene med mitt eget liv.

Idar sov ikke mye den natta. Dagen etter plukket han opp telefonen, og ringte til barnehjemmet i India.

Strenge med opplysningene

Mens hovedpersonen i filmen brukte mange år av sitt voksne liv for å finne tilbake til hjemstedet, var prosessen enklere for Idar. Han visste hva barnehjemmet het og hvor det lå, og kunne enkelt lete opp kontaktinformasjon på nettet. Idar skalv på hånda da han tastet inn nummeret og hørte en fremmed ringetone.

– Svaret jeg fikk etter at jeg presenterte meg og sa hvem jeg var, var «åh, er det deg». De husket meg faktisk. Det var veldig sterkt.

Idar kom i dialog med sin kontaktperson Maina på barnehjemmet, og de kommuniserte daglig på e-post. Det viste seg at det var Maina som behandlet adopsjonssaken hans da han havnet i Norge. Hun lurte på hvilke ønsker han hadde og hva han hadde tenkt å gjøre. For å få det formelle i orden, måtte han også gå via adopsjonsbyrået Verdens barn og norske myndigheter.

– Jeg husker jeg spurte barnehjemmet om jeg ikke bare kunne få vite alt med en gang? Men de var veldig strenge med utlevering av opplysninger; veldig profesjonelle og ryddige. Jeg måtte fylle ut en del skjemaer, fortelle hvorfor jeg tok kontakt og hva som var motivasjonen min. Deretter var det bare å vente. Selv om det var litt papirarbeid, ble jeg overrasket over at det var så lett, sier politibetjenten.

Likevel – det at han hadde fått kontakt med barnehjemmet, var ikke ensbetydende med at han kom til å få kontakt med moren igjen. Hun hadde riktignok i sin tid krysset av på skjemaet for at hun ønsket å kunne bli kontaktet av sønnen; en stor byråkratisk bøyg som kunne ha stått i veien for Idar.

– Hadde hun ikke krysset av, hadde det stoppet der. Men min kontakt sa til meg at det er svært sjeldent at det er mulig å finne biologiske foreldre til adopterte barn. India har ikke noe folkeregister, og det er en stor oppgave å lokalisere ett individ blant 1,4 milliarder mennesker. Det er tilfeldighetene som rår. Jeg visste jo ikke engang om hun levde.

Endelig bønnhørt

Barnehjemmet hadde ett spor å gå etter: Adressen Idars biologiske mor hadde oppgitt, nesten 25 år tidligere, i Latur, en by med snaut 400.000 innbyggere. Men det var ikke sikkert hun fortsatt bodde der.

– De hadde veldig lite å gå på, sier Idar.

– Men jeg tenkte at når gutten i filmen fikk det til, med sine ekstremt dårlige odds, så kunne jeg få det til også.

Ventetiden ble lang, og Idar fryktet mange ganger at han likevel aldri ville få svar. Først i september i fjor, tok Maina og en annen ansatt fra barnehjemmet den samme reisen som hans biologiske mor hadde tatt et kvart århundre tidligere. En åtte timers tur tilbake i tid.

– Det er sånn i India at jo lenger vekk fra storbyene og jo lenger ut på landsbygda du kommer, jo lenger reiser du tilbake til fortiden. E-post og mobiltelefon er uvanlig, sier Idar.

Han ventet spent hjemme i Norge mens de to fra barnehjemmet var på vei. Med seg hadde de et brev han hadde skrevet til moren, og noen bilder av seg selv; fra hjemplassen, av familien og av seg

selv i politiuniform. Forventningene var avmålte, Idar visste det ikke var sikkert at det kom gode nyheter når Maina kontaktet ham igjen. Nervene sto i helspenn da han en dag så navnet hennes i innboksen, og åpnet opp den lange e-posten.

– Mamma var på første adresse. Hun hadde aldri flyttet, sier Idar.

Han blir blank i øynene. Det var en følelsesladet beskjed å få. Akkurat slik møtet mellom de barnehjemansatte og moren i India var.

– For meg var det veldig stort. For mamma ble det et kjempestort sjokk. Hun ble så glad, men det ble også sterkt for henne, og hun gråt mye da hun fikk beskjeden. Hun var fortvilt og følte på en veldig dårlig samvittighet. Som så mange andre indere, er hun veldig religiøs. Hun er hindu, og sa hun hadde gått i tempelet hver eneste uke i 25 år og bedt om at jeg skulle komme tilbake igjen.

Til slutt ble hun bønnhørt.

Ingen minner fra India

Idar husker ingenting fra de fire årene han tilbragte i India. Ingen flimrende film fra togturen til barnehjemmet, ikke et glimt fra da han lekte med de andre barna, ingen ansikt og ingen bygninger. Det visuelle minnet fra hans første fire år, er ikke der.

– Jeg hadde ingen minner fra India i det hele tatt, og for meg har det vært ganske sårt. Jeg har mange ganger ønsket å ha ett eller annet å feste ting på, forteller politibetjenten.

Til tross for dette, har ikke mangelen på minner bidratt til noen form for identitetskrise.

– Jeg har aldri slitt med det. Jeg ser indisk ut, men er norsk, sier han.

– Det tror jeg har noe med personligheten å gjøre, og innstillingen du har til det å være adoptert. Men jeg har snakket med mange andre som har slitt med å finne sin identitet. Jeg er glad for at det ikke har vært noe problem.

Adoptivforeldrene har i ettertid fortalt at det ikke tok mer enn to-tre uker før språket og den indiske kulturen begynte å viskes ut hos Idar.

– Uten gamle impulser, tar du det nye til deg fort. Allerede etter et par uker, på Indiatreff på Stord, begynte jeg å svare på norsk når noen snakket til meg på marathi. Jeg må nok ha slått meg raskt til ro med at det er her jeg skulle være, tror Idar.

Etter at han fikk vite at hans biologiske mor var i live og gjerne ville møte ham, var det et annet sted han også ønsket å være.

Gjenkjente lukten

«Da e to daga i livet mitt eg vil huska for alltid. Da e den dagen eg fekk ein ny familie og den dagen eg fant min biologiske igjen». Slik innledet Idar et langt Facebook-innlegg den 28. januar i år, fire dager før han satte seg på flyet i retning India, på den andre av hans livs store reiser. Han delte innlegget med håp om at budskapet ville nå fram til andre adopterte, som også lette etter opphavet sitt. Det var på bakgrunn av Facebook-innlegget at Politiforum tok kontakt for å få høre historien hans.

Med seg på flyet hadde han samboeren Lena og et hode fullt av tanker og forventninger.

– Det var lurt å ha henne med seg. Det ble en følelsesladd tur, og jeg trengte noen å støtte meg på, sier Idar.

Flyturen til Mumbai gikk via Dubai. Derfra kjørte de til Pune for å besøke barnehjemmet. Murbygningen som barnehjemmet holdt til i da Idar bodde der, er revet, men mye av inventaret og lekene hadde blitt med videre til den nye bygningen. Utenfor sto en dumpehuske han selv hadde brukt som barn.

– Det var stort for meg å komme tilbake til barnehjemmet, forteller Idar.

Han trodde kanskje at returen til barnehjemmet ville få ham til å huske noe fra tiden han tilbragte der. Det gjorde det ikke.

– Men lukten satt i, sier Idar.

– Jeg tenkte at «denne lukta har jeg kjent før». Av trafikken og av maten. Det var noe kjent der.

På barnehjemmet fikk han se mappa si. Med sirlig håndskrift sto «Idar Helland» skrevet på pappomslaget.

– Inni den lå det brev og bilder fra mamma og pappa på Stord. Rapporter om hvordan det gikk med meg. I en mappe på et barnehjem i India. Håndskrevne brev på gammelt papir. Det var kjempespesielt.

Ombestemte seg to ganger

På barnehjemmet fikk han møte Maina, som han også fikk vite at han hadde møtt den gangen han besøkte India på ferie nøyaktig 18 år tidligere. De satt lenge og pratet. Og det var da han stilte spørsmålet om sin biologiske far.

– Maina fortalte at min biologiske far ikke levde lenger. Det var veldig vondt for meg å høre, og noe som tok tid å komme over. Dette er fortsatt noe jeg fra tid til annen tenker på. Akkurat som med min mor, hadde jeg også mange spørsmål til ham. Det er trist å vite at jeg aldri får møte ham, sier Idar.

Han og Maina snakket mye om hvorfor moren hadde adoptert ham bort, og hvordan livet hennes var i Latur på 90-tallet.

– Det var da jeg også fikk vite at hun to ganger etter adopsjonen hadde ombestemt seg, men at det da var for sent. Først noen måneder etter adopsjonen og siste gang like før jeg var der med mine foreldre i februar 2000.

Men mest av alt, sier Idar, gikk tankene videre til det som skulle skje i Latur noen dager senere. Tidlig på dagen den 6. februar satte han seg inn i en leiebil sammen med samboeren, en sjåfør, Maina og en annen ansatt fra barnehjemmet. Så kjørte de i retning fødebyen hans.

Da hadde det gått 9216 dager siden moren til tre år gamle Anil leverte fra seg sønnen på barnehjemmet. Nå kom han endelig tilbake igjen.

 

Reisen tilbake

Turen fra Pune til Latur tok åtte timer. Åtte timer, mye av tiden i stillhet, i en bil på vei gjennom den indiske landsbygda. Idar satt foran, sammen med sjåføren som ikke snakket engelsk.

– Jeg tenkte veldig mye, sier han.

– Jeg husker at jeg satt og hørte på musikk stort sett hele veien, og så på alt livet rundt meg. Jeg tenkte at dette kunne ha vært mitt liv. Og jeg var spent. Veldig spent.

De bestemte seg for å spise middag på hotellet med en gang de kom fram. Appetitten var det så som så med. Fokuset lå et helt annet sted. Avtalen var at han skulle møte sin biologiske mor på hotellrommet, og mens de satt og spiste, kom beskjeden: Nå er hun her.

– Da husker jeg at hjertet slo veldig fort. Jeg var ekstremt spent og skjelven, og tenkte at snart kommer noe av det største jeg kommer til å oppleve i livet til å skje. Det var bare så overveldende stort å tenke på, og vanskelig å ta innover seg.

I heisen opp til hotellrommet sank det inn at det er nå det skjer, etter alle disse årene.

– Da husker jeg at jeg ble helt rolig. Jeg gikk inn på mitt og Lena sitt rom og ventet, mens de andre var på rommet ved siden av.

Han slapp å vente lenge før døren gikk opp, og moren sto foran ham.

– Enorme følelser

Hva sier du til moren din første gang du møter henne på 25 år? Første gang du snakker til henne siden du var tre år gammel? Idar hadde tenkt mye på det. Han hadde pugget en setning på flytende Marathi: Mī tumacā mulagā āhē.

Setningen betyr «Jeg er din sønn». Det tok en stund før han klarte å si den.

– Det er ikke mulig å beskrive den følelsen jeg fikk da jeg så moren min komme inn døra. Da jeg så henne i øynene igjen. Jeg fikk en liten «blackout», for det var noen enorme følelser i sving. Jeg husker at mamma gråt veldig. Vi sto kanskje en halvtime og bare klemte hverandre, forteller Idar.

Han kjente en umiddelbar tilknytning til moren, selv om han ikke hadde møtt henne på et kvart århundre.

– Selv om vi har vært fra hverandre i 25 år, bodd helt forskjellige plasser og aldri hatt kontakt, er båndet mellom mor og barn uendelig sterkt. Selv ikke tiden og landegrensene kan viske dette bort. Jeg fant en enorm glede og ro ved å se at vi var like. Jeg husker jeg tenkte at «tenk kor lik eg må vær på pappa». Det var både veldig sårt og godt å tenke på for meg.

Senere spurte han moren om hun hadde bilder av faren. Hun ristet på hodet.

– Men hun sa til meg at hvis du ønsker å vite det, er det bare å se deg selv i speilet. Det traff meg rett i hjertet. Under oppholdet i Latur møtte jeg også en klassekamerat av faren min. Han fikk helt sjokk, sa at jeg både gikk og så ut akkurat som pappa. Det var utrolig spesielt, forteller Idar.

Stolt av politisønnen

Med Maina som tolk fikk Idar pratet lenge med moren for aller første gang. Han fikk vite om hvordan livet hennes hadde artet seg, at hun giftet seg på nytt, jobber som sekretær og bor i et eget hus. Moren hadde klart seg fint i alle disse årene.

– Det er nok noe av det som betyr mest for meg, at jeg fikk møte henne og fikk sett at hun har det bra, sier Idar.

– Å få sette seg ned og prate med henne gjorde utrolig godt. Jeg husker det tok lang tid før mamma sluttet å gråte. Hun var veldig lei seg for at hun hadde adoptert meg bort. I India er det skambelagt å ikke klare å ta vare på barnet sitt, og hun fortalte meg hvor vanskelig det har vært for henne. Samtidig sa hun at hun var stolt av meg, og den jeg hadde blitt, fortsetter han.

Spesielt bildet han hadde sendt av seg selv i full gallauniform fra uteksamineringen på Politihøgskolen, hadde falt i smak.

– Å se at jeg hadde blitt politi, som til tross for korrupsjonen er et respektert yrke også i India, tror jeg betydde veldig mye for henne, sier Idar.

Skammen gjorde at det ikke var mange i morens omgangskrets som visste at Idar eksisterte.

– Men etter at vi møttes, snudde hun helt om. Da skulle hele verden få vite det, smiler Idar.

Både ektemannen og halvsøsteren på 20 år, tok beskjeden om den ukjente sønnen fint. Idar kommuniserte også litt med halvsøsteren gjennom den ene kontaktpersonen, men møtte henne ikke. Ikke denne gangen.

Men under oppholdet i Latur fikk han treffe mange andre mennesker som sto moren nær.

– Det var flere som kjente meg igjen fra da jeg var liten. Venner av mamma som hadde tatt seg av meg litt da jeg var liten og mamma på jobb. «Oj, Anil har kommet tilbake igjen», sa de. Det var en veldig spesiell følelse. På mange måter var det som å leve ut historien i filmen, på grunn av alle likhetene mellom historiene våre.

Tre reiser på ett år

Allerede før han fløy hjem til Norge, hadde Idar begynt å planlegge neste tur tilbake til sin nye familie i India. I sommer tilbragte han tre uker i India, og fikk møte både halvsøsteren og bestemoren.

– Å møte halvsøsteren min for første gang var helt ubeskrivelig stort. Når jeg tenker tilbake på hele historien må jeg av og til klype meg i armen. Det føles uvirkelig. Vi fikk en veldig god kjemi og snakket mye sammen. Jeg møtte også mormor. Det var artig å se at mamma lignet på henne og at jeg også har noen trekk etter henne. Det var også et fantastisk øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Å komme tilbake i sommer var om mulig enda bedre enn første gangen. Jeg hadde noen veldig fine øyeblikk sammen med familien der, sier han.

– Hvordan er det å ha fått en helt ny familie?

– Det er veldig stort for meg. Jeg er heldig som har fått svar, å ha fått vite hvor røttene mine kommer fra. Samtidig har det ikke endret min relasjon til mamma og pappa i Norge. At de har vært støttende hele tiden, fra dag én, betydde alt for meg. Mamma sa til meg at hun skjønte denne dagen kom til å komme en gang. Men vi er så trygge på oss selv og vår relasjon at det absolutt ikke er slik at den ene erstatter den andre. Jeg føler meg heldig som har den bakgrunnen jeg har, sier Idar.

Etter at han fortalte sine norske foreldre om hvor fint det hadde vært å møte sin biologiske mor igjen, ønsket de også å dra til India.

– I desember drar vi nedover, hele familien. Da skal min norske mor få møte min indiske mor. Det blir nok kjempespesielt for dem. Men sikkert godt for dem også. Min biologiske mor var veldig opptatt av hvem de var og hvordan jeg hadde hatt det hos dem, forteller Idar.

– Veldig heldig

At akkurat Idar, en av omtrent 5000 bortadopterte barn på hans barnehjem, skulle finne tilbake til sin biologiske mor, var ikke gitt. Oddsen er høy og mange finner aldri de svarene de ønsker. Enda færre får muligheten til å reise tilbake til fødelandet for å treffe sitt biologiske opphav igjen.

– Jeg har vært veldig heldig. Jeg har snakket med mange andre adopterte fra India som ikke har klart å finne tilbake igjen, sier politibetjenten.

Han er åpen for å bli kontaktet av personer i eller utenfor etaten som er i samme situasjon som ham, og som har spørsmål om det han har opplevd.

– Det var litt av motivasjonen min for å gå ut med min historie; å fortelle at det faktisk går an, sier Idar.

For tilfeldighetene, eller skjebnen, alt ettersom hvem du spør, ville det slik at en politibetjent på Stord og en sekretær i Latur i India nå er i ferd med å knytte nye bånd.

– Det er litt uvirkelig, egentlig, at det er mulig. Det har tatt lang tid for meg å fordøye alt, og stadig tar jeg meg selv i å tenke hvor stort dette egentlig er. At jeg klarte å finne tilbake til min biologiske mor igjen etter så mange år.