Helt Texas i Telemark

Det kribla ganske heftig i to unge politikropper en romjulsdag for snart 30 år siden, da fire rømlinger fra Åna kretsfengsel hadde mer enn halve politi-Telemark etter oppover mot Bø.

Olav Lia og jeg kjørte patrulje i Porsgrunn en time unna biljakta. Vi innså resignert at vi var fullstendig utspilt på grunn av egen posisjon.

På sambandet ble det tegnet et bilde av en bil med fire innsatte i front, og en endeløs hale av uniformerte og sivile politibiler med blålys som kjempet om plassene i feltet.

Vårt håp var at den lille røde tetbilen ville ta til venstre i rundkjøringa i Bø. Da var det nemlig mulig at ville komme nedover mot oss.

Da vi tøffet oppover mot Ulefoss fikk vi meldingen vi hadde håpet på – de tok til venstre i Bø. Vi tok langkøllene fram i bilen og var klare som egg.

Men rømlingene forsvant inn på en liten gårdsvei. Det så ikke politiet, som fortsatte rett fram i samme tempo.

Mens rømlingene ranet til seg bilnøklene til en robust, blå Nissan Patrol fra en bonde, ga ordensmakta «bånn gass» i et håp om å ta igjen bandittene.

Da de fire spant ut fra gårdstunet med sin nyervervede bil, måtte de tråkle seg vei gjennom en stim av politibiler som virret rundt og lette etter fire røvere i en liten rød bil.

Den billøse bonden fikk varslet lensmannen, og det kom inn en observasjon av bilen en ti minutters tid etterpå, var det vår tur.

Jeg trykket kjapt inn sendeknappen og forklarte med overbevisning at vi var rett i nærheten og kjørte til Ulefoss.

Når sant skal sies var vi et stykke unna. Men vi fant bilen, og jeg rakk akkurat å melde fra på sambandet at «vi har’n», åpne bildøra, sette den ene foten på bakken og ta båtlua på hodet før Patrolen mosa oss.

Med en solid knekk på panseret, som vi omtrent ikke så over, og en forstilling som ikke føltes helt bra, meldte vi at kursen var satt mot Lunde igjen. Vi la oss på hjul.

Et stykke lengre bort rakk kollegene å rigge opp en solid veisperring, og rømlingene måtte stoppe. Vi kjørte kloss inntil og dro på håndbrekket.

De kastet et par kniver etter politifolkene ved sperringen, satte firehjulstrekker’n i revers, og flytta vår politibil noen meter bakover.

Så forsvant den over en grøft og et stakittgjerde, gjennom en hage, rundt et hus og ut på veien igjen. Langkølla brukte vi for å få av håndbrekket på politibilen, før vi fulgte etter i samme spor.

Oppe ved Dagsrud hadde lensmannen fått en bonde med traktor og møkkaspreder ut på vegen. Det funka. Men bilen med rømlingene tok en 180 graders, og satte kursen nedover igjen.

Da de møtte oss for tredje gang ga de oss nådestøtet. De traff oss midtskips, og dyttet oss ut av veien. Der ble vi stående.

Litt lengre nede ble veien for smal da rømlingene møtte den store Falken-bilen, som var på vårt lag.

Alle fire ble pågrepet, og vår politibil var vrak.

Til neste utgave utfordrer jeg Johs. Nysæter ved Vestfold Politidistrikt.

Til toppen