Gjøkungen Politidirektoratet

Politidirektoratet (POD) derimot, er en ennå nokså umoden tilvekst til landets politimyndighet. Selv om POD siden opprettelsen i 2001, på gjøkungers vis, har grafset til seg urimelig store ressurser, har denne høytlønnede klikken hittil ikke vært i stand til å tilfredsstille andre enn seg selv. Innsatsen kan dermed sies å ha vært like nyttig som onani.

Fra starten av har det vært åpenbart at lensmannen ikke har passet inn i det oppsett POD har ønsket. Lensmannen har over tid blitt avspist med minimale ressurser, slik at funksjonaliteten etterhvert skulle bli så svekket, at publikum ikke ville oppfatte det som noe tap om lensmannen ble helt borte.

Til tross for dette, tilkjennegir nå lokalpolitikere og publikum forøvrig, klar motstand mot å bli frarøvet denne tilstedeværende, velkjente og trygghetsskapende institusjonen.

Justisministeren og landets politiledere har nå lenge søkt å markedsføre den pågående reformen ved bruk av endel slagord som etterhvert har fått et skjær av komikk over seg.

Også i tiden (før 1994) da lensmannen var egen etat, forekom publikumsundersøkelser. Politiet kom alltid ut med stor tillit blant publikum. Eneste etat som kom bedre ut, var lensmannsetaten. Jeg finner det vrient å se en forklaring på at publikum nå skal fratas en publikumsrettet tjeneste som fra nettopp publikums synspunkt, har vært suverent vellykket.

Var lensmannen for vellykket?

Det er en gammel og velkjent men svært tvilsom, påstand når det hevdes at større enheter vil drive mer økonomisk enn små. Tidligere hadde hvert distrikt eget budsjett og regnskap, og da kunne mindre enheter årlig enkelt dokumentere god driftsøkonomi sammenholdt med større enheter. Dette harmonerte selvsagt ikke med lederfilosofien, og regnskapsordningene ble omlagt, slik at det nå vil være urimelig ressurskrevende for en mindre enhet å dokumentere egen kostnadssuksess.

Hvis vi ønsker å opprettholde Norge slik vi kjenner landet vårt, med bosetting, virksomhet og verdiskaping spredt rundt i størstedelen av landet, kan vi ikke tillate oss å fjerne lensmannen.

Store, nyere utfordringer som eksempelvis i form av organisert krim og krim ved bruk av data/Internett, vil kreve både ny kompetanse og store ressurser. Disse nyere oppgavene kommer som tillegg og ikke i stedet for mer tradisjonelle politioppgaver som fortsatt må forutsettes løst av politiet.

Terrorfaren blir brukt for alt den er verd i kampen mot nærpolitiet. Det er fullstendig urimelig å ta av de små politiressursene distrikts-Norge har vært tildelt, for å etablere et antiterrorpoliti. Reformeringen som nå pågår, har hittil hovedsakelig skapt uvisshet blant både tilsatte og publikum, og det synes vanskelig å møte noen som har tillit til at vi vil oppnå bedre tjeneste og større trygghet. Enkelte politifolk vil muligens føle seg tryggere.

Jeg finner det innlysende at politiet fremste oppgave er å sørge for at befolkningen opplever trygghet og får et minimum av service.

Lensmannen har tradisjonelt hatt større bredde i sine oppgaver og dermed også større kontaktflate mot befolkningen enn politiet forøvrig. Samspillet har generelt vært godt, og tjenesten har alltid hatt som mål å imøtekomme publikums behov såvel som tjenestlige behov. Lensmannen har alltid vist tilpasningsevne til tjenestens utfordringer.

To alvorlige feil

For litt siden fikk jeg på svensk TV se intervju med to voksne svenske kvinner som har analysert og skrevet bok om omorganiseringer. Slutningene de har trukket, sammenfaller med de erfaringer jeg har gjort. De påpeker at de to mest vanlige og alvorlige feil som blir begått, har vist seg å være:

1. Alt fra tidligere blir forkastet, også det som beviselig har fungert godt. (Alt velfungerende må selvsagt videreføres og videreutvikles)
2. Ledelsen bestemmer først hvordan det skal bli. Så forsøkes det i etterkant å få medarbeiderne til å tro at de kan få medbestemmelse/innvirkning. Dette blir alltid gjennomskuet og svekker lojaliteten til omorganiseringsprosessen.

I den pågående reformen får vi alle, til tross for ensidig sentralisering, lovnader og dermed også forventninger om god politidekning. Mange av de som i dag tilhører politi- og lensmannsetaten, er fullstendig i villrede om hvordan det vil bli.

Når splitt og hersk er overordnet lederfilosofi, tilkjennegir ledelsen særdeles lavt etisk nivå. Medarbeidernes holdninger blir nødvendigvis også preget av dette. Som i mange andre sammenhenger, er det selvsagt slik at dersom en mer sentral kommune ser at ved å legge ned i nabokommunen, vil vi kunne grabbe naboens ressurser til å styrke vår egen posisjon. Det skaper lite samhold og solidaritet mellom distriktene, og dette utnytter POD nå maksimalt. Det synes jeg er en lite hederlig taktikk.

Nå har ikke jeg inntrykk av mer tilstedeværende politi i byene heller. Jeg er så heldig å ha barn i Oslo, Bergen og Trondheim og besøker da med ujevne mellomrom disse byene. Da jeg i mai i år tilbrakte en hel fredag i Bergen sentrum, var det overraskende at jeg ikke så politi i byen. Byen var i festivalstemning med masse folk/turister i sentrum og plagsomt mange tiggere, men politiet gjorde seg bemerket med fravær. Jeg så riktignok en politibil som kjørte blått i retning Bryggen.

Da jeg avsluttet min yrkesaktive tid for 9 år siden, hadde jeg 44 års tjeneste i flere lensmannsdistrikter og politidistrikter bak meg, så jeg kjenner til etatens funksjon. Jeg fikk også være med på omorganiseringer. Noen har ført til framskritt for befolkning og ansatte, men den hittil siste, før inneværende, har vært ren bløff. De siste 18 årene var jeg lensmann i Hemnes hvor jeg fortsatt bor. Svært varierte arbeidsoppgaver og ubeskrivelig bred publikumskontakt var de største plussfaktorene i mitt yrkesliv. Den suverent største minusfaktoren var i de senere år politiets ledelse.