Fryktkulturen i politiet

De som belønnes i politiet, er de som sitter stille i båten.

  • Endret

Så sent som onsdag 20. mai 2015, stod det på førstesiden av Dagbladet – "Det hersker en fryktkultur i politiet" – uttalt av tidligere leder for seksjon volds- og seksualforbrytelser ved Oslo Politidistrikt, Hanne Kristin Rohde. Dette oppslaget viser i hovedsak til et anonymt innlegg av to kvinnelige politibetjenter, som omhandler seksuell trakassering. Innlegget er skrevet som et tilsvar til rektor ved PHS, Nina Skarpenes, etter at hun uttalte at seksuell trakassering ikke forekommer ved utdanningsinstitusjonen. Dette sa Skarpenes med bakgrunn i at det ikke har fremkommet meldinger om slike uønskede hendelser i de etablerte varslingssystemene. Hvorfor har det ikke det?

Rohde uttalte til Dagbladet at, det at disse to kvinnelige betjentene velger å være anonyme, samt ikke har varslet om dette i systemene – "underbygger det mange vet, men som topplederne i politiet dessverre ikke tør å ta tak i eller vil forstå – at det hersker en fryktkultur. Dersom en velger å si ifra eller tar noen sitt parti, risikerer du å forsinke din egen karriere."

LES MASTEROPPGAVEN FAGARTIKKELEN BYGGER PÅ HER

Å sitte stille i båten

Fryktkulturbegrepet har eksistert i mange år i mediebildet, og det blir som regel brukt når en skal beskrive et usunt arbeidsmiljø i mellom ledelsen og ansatte i en organisasjon. Det er heller ikke unikt i forhold til politiorganisasjonen, men begrepet fryktkultur har dukket opp oftere i politiet i de siste årene, og spesielt etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo, den 22. juli 2011. Vi har igjennom vår masteravhandling "Å sitte stille i båten" gjennomført en kvalitativ studie hvor vi har sett nærmere på hvordan fryktkulturen beskrives og oppleves i politiet, og hva en slik kultur kan føre til. Vi har intervjuet politiansatte på ulike nivåer i politiorganisasjonen, for på den måten å kunne bidra til å skape større innsikt og bevissthet rundt temaet, slik at det kanskje kan være enklere å forstå og ta tak i – som Rohde uttalte til Dagbladet 20. mai. Ikke nødvendigvis bare for topplederne i politiet, men også for alle de ansatte i politiorganisasjonen. Våre funn viser at fryktkulturen i politiet knyttes til opplevelsen av et fryktskapende system, og en fryktskapende ledelse. I tillegg til at de formelle faktorene fremstår som relevante, viser funnene at den uformelle kulturen også har stor påvirkning.

«En blir formet inn i disse sannhetene og lært opp til hvordan systemet fungerer

Det handler om en kultur, hvor det er en opplevd manglende ytringsfrihet. Det er frykten for personlige konsekvenser ved å si meningen sin og ytre seg, spesielt rundt temaer som ikke er å anse som populære eller politisk korrekt. De ulike personlige konsekvensene kan være karriereutvikling, stagnering i lønnsutvikling, ikke få kurs, mindre tilgang til ressurser og innflytelse, irettesettelse, uthenging og represalier. I tillegg handler frykten om å være kritisk til beslutninger, være uenig med ledelsen, og stille spørsmålstegn ved ting som blir sagt, gjort og bestemt.

Struktur og system

Forskningen vår viser at den formelle strukturen, og hvordan dette systemet fungerer har betydning for hvordan en opplever at fryktkulturen kommer til uttrykk. Faktorer som hierarkisk oppbygning, byråkratisk tankegang med fokus på mål- og resultater, og ulike oppgaver og hvem som kan ta beslutninger, er knyttet til formelle roller og posisjoner. Hierarkiet i politiorganisasjonen er også knyttet opp mot et karrieresystem - hvor medlemmene har et ønske om å stige i gradene. Ledelsen kan både skape og utøve en fryktkultur med “hjelp” av den hierarkiske strukturen, ved at de politiansatte frykter konsekvensene av å bryte med disse formelle reglene. Det er da en logikk om at ulydighet vil føre til sanksjoner.

Fenomenet fryktkultur

Fryktkulturen i politiet fremstår også som et subjektivt fenomen. Fordi det er den politiansattes opplevelse av frykt for at den bestemte atferden kan føre til personlige konsekvenser, som vil tolkes forskjellig avhengig av person, situasjon og kontekst. Hvor stor sannsynligheten er for at det vil føre til personlige konsekvenser, spiller ingen rolle, så lenge han eller hun føler at atferden kan føre til en konsekvens. I denne subjektiviteten er det også andre underliggende faktorer som spiller inn, som for eksempel ens egne ambisjoner, og at en må føle at en har noe å tape. Selve begrepet oppfattes derfor som mangfoldig, komplekst, og vanskelig å definere. Beskrivelsene av selve begrepet fryktkultur oppleves som noe overdrevent, noe som skaper oppsikt, og derfor også kan bli misbrukt.

«En slik kultur skaper et dårlig ytringsklima som er til hinder for fri meningsutveksling på ulike nivåer

Uformell kultur

Det er den kollektive fellesforståelsen, en slags samhandlingsprosess eller en taus kunnskap når de politiansatte sier de opplever en fryktkultur i politiet. Det blir som en slags tåke som ligger over dem, noe kollektivt som er i luften, noe alle har et forhold til, og som alle mener at eksisterer. En blir formet inn i disse sannhetene og lært opp til hvordan systemet fungerer, uten nødvendigvis å ha opplevd noe av det selv. Det er ikke bare historier om enkelte personer, men også fortellinger om hva en ikke skal si eller ha formeninger om, til hvem man skal være forsiktig å si det til, og hvordan man generelt skal oppføre seg i kulturen en kommer inn i, og ønsker å bli en del av.

Å bli utsatt for en fryktkultur kan være todelt – den åpenbare delen, med uthenging og tilnærmet mobbing i påsyn av andre, mens den andre og mer subtile delen av det, er den mest ubehagelige. Det er en følelse av at ting ikke er lurt å si eller gjøre, blant annet å komme med innspill på hvordan ting kan gjøres annerledes eller bedre.

"Det som belønnes er å sitte stille i båten. Man må sitte stille og ikke rugge, for det er ikke positivt – ikke lag noen bølger.." var et av utsagnene fra en informantene i vår avhandling.

Så tilbake til innlegget nevnt innledningsvis - hva er det disse to kvinnelige politibetjentene i innlegget i Dagbladet velger å gjøre? De sitter stille i båten. Seksuell trakassering i seg selv er åpenbart et problem, men det et like stort problem at de ikke tør å stå frem, og å si ifra. Det er det fryktkulturen handler om, at en ikke tør å si ifra. Det ligger en slags frykt i at dersom en velger å være den som rugger båten og lager bølger, så vil dette kunne få potensielle konsekvenser for dem selv – slik de beskriver i innlegget.

Hva kan fryktkulturen føre til?

En slik kultur skaper et dårlig ytringsklima som er til hinder for fri meningsutveksling på ulike nivåer, og påvirker politiorganisasjonens evne til læring og utvikling. Noe som igjen vil føre til en dårligere polititjeneste. Den mer subtile delen av fryktkulturen og følelsen av at man blir sanksjonert mot og fryst ut/oversett, skaper et usunt arbeidsmiljø som i ytterste konsekvens kan føre til sykemeldinger og oppsigelser. Det fremstår for oss som et paradoks, at det i politiet - hvor det er et uttalt mål at en er opptatt av utvikling, læring og endring, opplever noen ansatte at å bidra til akkurat dette - ved å si ifra, ikke er ønsket og går imot kulturen. Noe som i følge våre funn kan resultere i at de ansatte slutter å ytre seg, av frykt for konsekvensene, eller fordi de ikke opplever å bli hørt. Hvis en i politiet virkelig ønsker innspill på hvordan organisasjonen best kan drives, for å kunne utvikle og forbedre praksis, må en også vise at en verdsetter kunnskapsbaserte medarbeidere, og tåler at de ytrer seg. Hvordan skal en ellers klare å forbedre kulturen?

Denne fagartikkelen er et utdrag fra en masteroppgave du kan lese her.

Til toppen