Familievold – politiet må snakke med barna

Ved å oppdage vold, etterforske sakene godt, og bidra til at det øvrige hjelpeapparatet kan tre støttende til, vil mange familier og barn kunne få god hjelp.

Som politiutdannere, og med erfaring både fra etaten og fra arbeid med barn og unge, har vi lenge fornemmet en usikkerhet om – eller en vegring rundt – at politiet som første enhet på stedet, skal snakke med barn ved mistanke om vold i familien.

Det som gjerne fremkommer som en gjentagende respons i etaten på spørsmål som omhandler familievold, er at samtale med barn skal foregå i dommeravhør. Dette fordi å snakke med barn ute på et åsted i verste fall kan forspille og fordreie bevis, og slik ødelegge en eventuell straffesak.

Argumentene for at spesialutdannede dommeravhørere skal foreta avhør, er således edle og gode. Men, vi spør: er den strenge reguleringen i straffeprosessloven blitt til en misforstått oppfatning ute i etaten om at politiet som første enhet på stedet ikke skal snakke med barn? I så fall vil dette påvirke politiets arbeid negativt i en initialfase, hvor barna er i en situasjon hvor de trenger omsorg og støtte, og hvor gode rutiner for straksetterforskning er viktig.

Sårbar hukommelse

I boka «Bjørnen sover» (se Storberget, 2007) formidler Else Christensen at barn sjelden møter voksne som anerkjenner at de har kjennskap til volden. Barna får slik ikke muligheter til å snakke om hva de har opplevd. Dette representerer i så fall et alvorlig brudd på barns rettssikkerhet, hvor etterforskning særlig rammes.

Fra hendelsen har skjedd til barnet kommer i dommeravhøret kan tiden bli lang, og barnet kan påvirkes av sine omsorgspersoner. Også minnet og selve det barnet sitter igjen med av opplevelser kan endres og fordreies over tid, enten fordi det som har skjedd forblir taust, eller at omsorgspersonene har fordeler av å påvirke virkelighetsbildet overfor barnet.

Hukommelsen er sårbar og desto mer påvirkelig jo yngre barnet er. Tiden som går, og påvirkninger som barnet utsettes for er slik psykologiske faktorer som er entydig negative knyttet til at et barn mye senere skal kunne formidle hva egentlig har skjedd.

Vi etterlyser en debatt rundt dette temaet. Samtidig vil vi presentere noen formaliteter som er viktige at politiet er bevisste på i møtet med barn på et åsted der det er spørsmål om familievold. Vår holdning er at politiet må snakke med barna.

Intet hinder

Vi kan ikke se at formaliteter knyttet til straffeprosessloven er til hinder for at politiet på åstedet skal snakke med barnet. Riksadvokaten legger klare føringer for politiets behandling av familievoldssaker i rundskriv nr. 3/2008. Her kommer det til uttrykk at straks politiet forstår at de kan stå overfor en familievoldssak, skal det settes i gang etterforskning.

Ut ifra dette må man kunne legge til grunn at terskelen for å sette i gang en etterforskning er lav. Det er også presisert i rundskrivet betydningen av at første politienhet på stedet innhenter så mye informasjon som praktisk mulig slik at bevis sikres og opplysninger bringes videre internt i politiet.

Også i politiets veileder om arbeid med vold i nære relasjoner (Politidirektoratet, 2008) framheves viktigheten av patruljens kontakt med barn som fornærmet part i familievoldssaker, dette sett i sammenheng med at barn som eksponeres for vold har selvstendige rettigheter. Når et barn er vitne til vold i hjemmet definerer Høyesterett barnet som krenket ([i]). Barnet trenger ikke selv å ha blitt utsatt for vold. Det er tilstrekkelig å være vitne til at mor eller far er utsatt.

For at politiet skal kunne avgjøre om barnets rettigheter er krenket, bør barnet stilles åpne spørsmål for å avklare situasjonen. Første enhet på stedet, må slik berede grunnen for at saken belyses tilstrekkelig godt nok for videre etterforskning. Barnets opplevelse av det første møtet med politiet er viktig, også med tanke på at dette kan være begynnelsen til å tørre å åpne seg senere i dommeravhør. Det handler om førsteinntrykk, som er avgjørende for å bygge tillit og trygghet i prosessen.

Formaliteter i møtet

Det er viktig å merke seg at det ikke finnes noen regler for politiet som hindrer samtaler med barn på stedet. Politiet kan uavhengig av lover og regler i straffeprosessen etablere kontakt med barnet, fortelle om politiets oppgaver, hvorfor de er der, spørre om hvor gammelt barnet er, om hvilken skole han eller hun går på, om hvilke fritidsinteresser barnet har, og så videre. Dette kan gjøres uten å ødelegge for en eventuell straffesak.

Det er ikke meningen at første enhet på stedet skal gå i detalj rundt eventuelle straffbare forhold under samtalen med barnet. Dette skal gjøres i et påfølgende dommeravhør. Likevel kan det være at barnet kommer med opplysninger som er avgjørende for videre etterforskning, og da må gjeldende formaliteter ([1]) tas hensyn til. For å sikre god etterforskning og at barns rettsikkerhet ivaretas, mener vi at disse formalitetene må være godt kjent for politiet som første enhet på stedet.

Når politiet forstår at barnet forteller om straffbare forhold som kan ha skjedd, må samtalen sikres etter gjeldende regler i straffeprosessloven. Om ikke vil det barnet forteller ikke kunne brukes som bevis senere. I de tilfeller der man påtreffer barn under tolv år, skal disse formanes til å snakke sant.

Når det gjelder øvrige formalia for så unge barn, står politiet noe friere. Dette fordi det regnes som vanskelig å forklare slike formaliteter for yngre barn ([2]). Er barnet mellom 12 og 15 år skal det formanes til å snakke sant, og gjøres kjent med at det er fritatt for vitneplikten overfor sine foreldre ([3]). Er et barn over 15 år, skal det gjøres kjent med formalia på vanlig måte. Det skal også i motsetning til barn under 15 år, gjøres kjent med vitneansvaret ([4]). Men også her bør formalitetene forklares på en slik måte at de er egnet til å bli forstått av et ungt menneske.

Et enkelt språk

Før du framsetter formalia for et barn, bør du gjøre deg noen tanker om hvordan du skal gå fram, det vil si hvordan du forklarer dette i et språk som barn forstår ([5]). Det er også viktig å ha et fortrolig forhold til lydopptak, og kunne forklare overfor barnet på en betryggende måte bruk av slikt utstyr, eller at du skriver ned det barnet forteller på skriveblokka.

Er du usikker på om et barn eller en ungdom har forstått formalitetene som er framsatt, kan det være lurt å kontrollere dette ved å be barnet eller ungdommen om å forklare med egne ord det du har forsøkt å forklare.

For tillitens skyld, så takk barnet for det han eller hun har fortalt før du avslutter samtalen. Si gjerne at «dette var viktig for meg å få vite». Videre bør du i et enkelt språk gi informasjon til barnet om hva som skjer videre, for eksempel om noe av dette involverer mamma, pappa, eventuelle søsken eller barnet selv.

Med et godt møte med barnet på åstedet vil politiet kanskje få den nødvendige informasjonen som sørger for ytterligere etterforskning med påfølgende dommeravhør, og at nødvendige hjelpetiltak settes inn i familien, slik at barnet kan hjelpes videre i sitt liv.

[1] Vi anbefaler nettstedet KO:DE som viser hvordan fremsette formalia for barn. KO:DE finner du enkelt - skriv ordet kode i nettleseren på politiets intranett, så kommer du rett inn i fagportalen.

[2] Se Ot.prp. nr. 11(2007–2008) (endringslov).

[3] Barn er ikke fritatt for vitneplikt selv om man har å gjøre med en straffesak mot far eller mor. Strpl. § 122.

[4] Jf. strl. §.

[5] Se Edvardsen. O og Ryen Berg, C. : Oppdrag «husbråk» med fokus på barnet, for konkrete forslag til hvordan sette frem formalia for barn

[i] Rt. 2010 – 949.