Familievold er ikke en konflikt som politiet skal mekle på stedet

Det handler om at voldsutsatte trenger beskyttelse, og at den som utøver volden hindres i å gjenta voldsbruken. For å forebygge ny voldsbruk, er det i tillegg til god etterforskning nødvendig med betydelig støtte og omsorg overfor de som er utsatt. Det er også viktig at politibetjenten har innsikt i hva familievold handler om, og dermed kan forstå hvilke mekanismer som utspiller seg.

Vi vil i den sammenheng bidra med ett viktig perspektiv som vi mener er helt avgjørende for at politiet skal kunne gjøre en forsvarlig jobb i møte med familievold. Dette handler om å forstå at denne type vold handler om overgrep som ikke skal mekles på stedet, eller løses kun ved en natt i cella.

Konflikthåndtering

Når politiet vurderer voldshandlinger i et hjem som en pågående konflikt mellom to voksne som krangler eller har et oppgjør seg imellom, er det lett å ty til metoder på åstedet som handler om mekling og forsoning mellom partene. OPS (Oppgjort på stedet) er et kjent begrep forbundet med politimessige gjøremål og oppdrag, men denne metoden har lite kraft i seg til å stoppe volden i et hjem. I noen tilfeller kan sågar en slik utgang på et oppdrag være direkte farlig.

Hvordan politibetjenten fortolker en tilspisset situasjon, vil være avgjørende for hvilken type inngripen og tiltak som blir vurdert. Kort fortalt er en konflikt en form for uoverensstemmelse der det finnes en likeverdighet eller jevnbyrdighet imellom partene. Det kan være paret som krangler og kjekler høylydt og forstyrrer nabofreden, eller nabotvister der ufreden har fått lov å surne til. Hvem som har skyld i ufreden, og hvem som trekker i trådene, er ofte vanskelig å avgjøre.

Politiets rolle i saker der konfliktene kommer ut av sine proporsjoner, vil være å utøve konflikthåndtering, der det skapes rom for at begge parter får luftet ut sin frustrasjon og lagt frem sin sak, for så å komme til enighet. I andre saker kan politiets inngripen komme til syne gjennom pålegg og ordrer. I slike oppdrag kan det være hensiktsmessig å gjøre opp på stedet (OPS).

Overgrep er annerledes

I overgrepssaker stiller det seg annerledes. Samtidig som et overgrep er en form for uoverensstemmelse, er jevnbyrdigheten slik vi ser den i en klassisk konflikt fraværende. Et overgrep handler om at en av partene dominerer motparten gjennom maktbruk og krenkelse. Motparten er på mange vis forsvarsløs og dårlig i stand til å beskytte seg selv. Dette er det mest åpenbare skillet mellom en konflikt og et overgrep.

Det er også nødvendig å forstå de mekanismene som gjør at noen blir værende i et forhold der de blir utsatt for vold. Ikke minst for å se hva voldsutsatte trenger av omsorg og støtte for å kunne bryte ut av et forhold med vold. Et mangelfullt blikk for hva dette kan handle om, kan i ytterste konsekvens medføre at politibetjenten unnlater å ta slike saker på alvor, følge opp gjennom råd og henvisning til aktuell hjelp, og også å påtale sakene.

I praksis er det ikke alltid like lett for politiet å se offeret tydelig når politiet kommer til et hjem der vold har skjedd. Ofte vil informasjonen om hva som har foregått, nødvendigvis måtte komme fra de involverte partene selv. Denne informasjonen kan være vanskelig å få, og det kan ikke forventes at denne informasjonen gis til politiet uten forbehold. De berørte partene kan ha mange interesser i å skjule volden. Dette gjelder både voldsutøveren og de voldsutsatte.

Om offeret velger å forklare seg, trekkes ofte forklaringen og/eller påtalebegjæringen i ettertid. Der offeret vil fortelle, og det ikke er åpenbart hva som har skjedd, kan påstand mot påstand gjøre det vanskelig for politiet å gjøre en god vurdering. Politiet kan også bli kalt til et åsted, for så å oppleve at offeret det gjelder, kanskje til og med opptrer aggressivt og ufint. Dette er selvsagt noe som ytterligere kan bidra til at det er vanskelig å forfølge mistanke om vold, selv om den beste intensjon er til stede.

Straksetterforskning

Hva bør så gjøres? Vi vil her understreke betydningen av god straksetterforskning på stedet. Når politiet responderer på en melding om bråk og rykker ut til en privat adresse, vet de som regel lite om hva som kan ha foregått i dette hjemmet. Politiet må så godt det lar seg gjøre, samle informasjon på stedet, ta et straks- avhør av fornærmet og mistenkt, sikre spor, sørge for legebesøk, eventuelt kontakte krisesenter, og kontakte barnevern om barn er tilstede.

Politiet må også ta ansvaret for samtale med barna for å få belyst saken tilstrekkelig i en initialfase av etterforskningen. ( Edvardsen, Ryen Berg 2012, Riksadvokatens Rundskriv 3/2008 ). Vi mener også at politiet må bli bedre til å sørge for at voldsutsatte ikke blir glemt etter den første kontakten. Å møte offeret også i etterkant av en alvorlig hendelse for å bygge tillit og en relasjon, og i den sammenheng kunne bidra til god hjelp videre, vil være et riktig steg frem.

At tillit og opplevelse av omsorg er nødvendig, støttes av Grøvdal (2012) i hennes avhandling om kvinners opplevelse av straffeforfølgning knyttet til voldelige partnere. Hun har blant annet sett på hva kvinnene ønsker av oppfølging. Det framkommer at den strafferettslige behandlingen alene oppleves som lite egnet til å ivareta trygghet og sikkerhet.

I mange sammenhenger øker strafferettslig forfølging temperaturen i forholdet til partner/ekspartner, og kvinnene opplever at ingen egentlig bryr seg etter at nødvendige bevis på den volden de er utsatt for er sikret. Før saken kommer fram i retten tar det lang tid. Imens opplever kvinnene lite støtte, og at deres situasjon ikke har noen interesse eller betydning. Kvinnene ønsker at noen lytter til dem, bruker tid på dem og tar deres situasjon på alvor. De opplever det som betydningsfullt når politiet gjør dette.

Grøvdal betegner dagens situasjon som preget av en betydelig optimisme mht. hva rettslig behandling kan bety for situasjonen for voldsutsatte, og at strafferettsapparatet framstår som dårlig egnet til å ivareta kvinnenes rettssikkerhet. Grøvdals perspektiv slik vi ser det, handler ikke om at voldshandlinger i familien ikke skal betraktes som alvorlig kriminalitet og påtales, men at det er av stor betydning at politiet tar seg god tid på stedet, og at samordnede tiltak, ikke bare strafferettslige, men også utenomrettslige tiltak, settes inn i familier der vold skjer.

Men er dette politiets oppgave? Ja så visst. Vi vil her spesielt vise til Vestfoldsmodellen, der det tverretatlige samarbeidet ble framhevet og tydeliggjort allerede i 2005. Nøkkelen til suksess handlet her om arbeid på tvers av etatene, og at arbeidet ble prioritert ved at ledelsen var villig til å satse på feltet. Vi spør: Når vil det øvrige Politi- Norge følge etter?

Referanser:

• Edvardsen Oddbjørg og Ryen Berg, Charlotte (2012) Oppdrag «husbråk» med fokus på barnet.
• I Lagestad, Pål (red) Kommunikasjon og konflikthåndtering. Publikumsrettet arbeid i et politifaglig perspektiv
• Grøvdal, Y. (2012). En vellykket sak? Kvinner utsatt for mishandling møter strafferettsapparatet. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
• Rundskrivskriv fra Riksadvokaten. Familievold – Rundskriv nr. 3/2008.