Er det rom for nye tanker i politiet?

I dag er det vanlig å se på risiko som et resultat av sannsynlighet for at noe skal inntreffe og hvilke konsekvenser dette i så fall vil gi.

Satt opp som en formel vil dette se slik ut:

Risiko = sannsynlighet x konsekvens.

Denne tankegangen er den rådende hos norske myndigheter i dag. I Aftenbladet den 20. august gikk professor Terje Aven sterkt ut mot en slik tankegang. Han mente at dette var en foreldet måte å se problemene på, da kunnskaps- og usikkerhetsdimensjonene ikke ble tilstrekkelig ivaretatt innenfor en slik tankerekke.

Videre hadde han den oppfatningen at myndighetene fort ville kunne ledes i feil retning, bruke midler på lite hensiktsmessige måter hvis en slik oppfatning skulle fortsette å danne grunnlaget for beslutninger. Han nevnte både DSB og PST som fasilitatorer for denne typen tankegang.

Det er liten grunn til å tro at risiko vurderes på en annen måte i POD. Dette er lite betryggende med tanke på at disse tre organisasjonene er et viktig rådgivningspanel for myndighetene når man kommer til beredskapsmessige og sikkerhetsmessige problemstillinger.

Politiet skal være en etat som skal være i stand til å håndtere de belastninger som samfunnet utsettes for. Når sant skal sies er det lite og ingenting i politiutdannelsen som går på beredskap i forhold til noe annet, enn ren kjernevirksomhet/det dagligdagse. Det gjelder også for de som har sin akademiske bakgrunn forankret i jussen.

Jeg vil påstå at det er en stor grad av ubevisst inkompetanse i etaten med hensyn til riktig risikoforståelse og beredskapsmessige problemstillinger. Dette er absolutt den farligste kompetansen man kan ha. Man tror at man har kompetanse, men har det i realiteten ikke. 22. juli er et godt eksempel på nettopp dette. Dette er et omfattende tema, så jeg velger å ikke dykke videre ned i den materien nå.

Menneskelig aktivitet

Jeg vil heller gjøre et forsøk på å gjøre Aven sine tanker mer gripbare i en politimessig kontekst. Det vil forhåpentligvis kunne være nyttig for dem som skal operasjonalisere tankene, selvfølgeliggjøre dem til å bli et naturlig verktøy.

Jeg bygger videre på en modell som har vist seg nyttig for militære avdelinger i Afghanistan. Nyttig på den måten at man har gjort de riktige grepene for å unngå det uønskede. I dag har vi en risikoforståelse som gjør at vi bruker penger på det vi tror er riktig, for så å erfare at vi har brukt dem feil eller lite hensiktsmessig, når en uønsket hendelse materialiserer seg.

Det største problemet i forhold til dagens risikomodell er sannsynlighetsdimensjonen. Dette er et begrep som er mer anvendbart i forhold til det som kan regnes ut eller måles: Hva er for eksempel sannsynligheten for at en stålbjelke knekker?

Politiets virksomhet dreier seg i all hovedsak om menneskelig aktivitet. Vi har et meget godt statistisk grunnlag på mange forhold rundt menneskets gjøren og laden. Med bakgrunn i denne erfaringsbaserte kunnskapen, kan vi sannsynliggjøre forventet framtidig opptreden.

Men når vi kommer til det ekstreme er det statistiske grunnlaget som regel tynt. Usikkerhetsfaktoren blir større, noe som resulterer i at sannsynlighetstankegangen kommer til kort, noe 11. september og 22. juli er gode eksempler på. Klarer vi å bygge vår aktivitet rundt en tankegang som tar høyde for det ekstreme? I så fall vil dagliglivet fortone seg som en dans på roser.

I dag fremstår polititjeneste for de som skal utføre den, ofte som en evig kamp på vikende front.

Hvordan beregne risiko?

Ideelt sett burde konsekvensfaktoren stå alene som et utrykk for hva risiko er. Men det sier seg selv at det blir kostbart, og i praksis ikke gjennomførbart, å forholde seg til en slik fortolkning. Sannsynlighetsdimensjonen ville da av praktiske grunner automatisk melde sin ankomst igjen. Ved å erstatte sannsynlighet med trussel, vil man si noe om hva man skal forholde seg til.

I en politimessig sammenheng har vi et asymmetrisk trusselbilde. Det vil kunne endre seg hurtig så vel som over tid. Det vil også være kontekstavhengig. For å unngå å måtte sannsynliggjøre disse truslene, må de klassifiseres som tenkte trusler.

Ett grunnlag for en tenkt trussel kan være noe som har skjedd tidligere. Her er det viktig å ha et globalt perspektiv for å unngå en førstegangshendelse på norsk jord. At det har skjedd tidligere gjør en framgangsmåte tilgjengelig for andre. En kan si at ideen allerede er utprøvd.

For å klarlegge den tenkte trusselens skadepotensial i forhold til befolkning og lovlig virksomhet, må man ha klart for seg hvilken sårbarhet man må forholde seg til internt så vel som eksternt. Denne sårbarheten må kartlegges. Sårbarhet måles eksempelvis ut fra hvor lett det er å sette en av politiets operasjonssentraler ut av spill, og hvor viktig det er at nettopp oppgaven sentralen har blir ivaretatt.

Ved å følge denne tankegangen har man tre faktorer å angripe risikoen i forhold til. En kan gjøre noe med selve trusselen, en kan gjøre noe med sårbarheten eller man kan gjøre noe slik at konsekvensene skal bli minst mulig sett at trusselen blir realisert.

Sannsynlighetsbegrepet er i dag omspunnet med mye mer eller mindre kvalifisert synsing. Kvaliteten på denne synsingen er begrensende i forhold til hvilken verdi sannsynlighetsbegrepet kan tillegges i forhold til de vanskeligste problemstillingene politiet skal måtte kunne håndtere.

Vi kan se på risiko på følgende måte:

Risiko = tenkt trussel x sårbarhet x konsekvens

Da vil det være lettere å danne et riktig grunnlag for de tiltak og prioriteringer som skal foretas i en taktisk setting så vel som i en strategisk analyse. Modellen er, slik jeg ser det, anvendbar nær sagt i all politimessig tankegang. På sikt vil dette være ressursbesparende i et helhetlig samfunnsperspektiv. Og det er vel det perspektivet som endelig bør begynne å gjelde også for politiet.

En annen fordel er at ved å bruke en slik risikotilnærming, minskes behovet for kunnskap i forhold til dagens modell. Sannsynliggjøring krever mye kunnskap, og som nevnt tidligere er det en mangelvare i politiets nåværende organisasjon.

Demokratiets garantist

Et annet aspekt som er viktig, og som alene bør grunngi behovet for en bedre risikotankegang i politiet, er selve politirollen. Politiet skal være demokratiets garantist. Det skal tjene folket ved å håndheve de bestemmelser som de lovlige myndigheter til enhver tid bestemmer.

I kraft av dette er politiet Statens maktapparat. Politiet skal bruke sin makt slik at den er konserverende i forhold til de verdier vi setter høyest slik som for eksempel åpenhet, rettferdighet og demokrati. For å ha troverdighet i denne rollen, må politiet til enhver tid ha et riktig grep om de daglige realitetene, samt en troverdig beredskap i forhold til framtidige og uventede utfordringer.

22. juli-rapporten mer enn indikerer at denne troverdigheten er alvorlig svekket. Å endre risikopersepsjon vil kunne være et riktig grep for å gjenvinne noe av tilliten politiet baserer sin virksomhet på.

Politidirektøren har en veldig givende oppgave foran seg, slik jeg ser det. Han har nå muligheten til å bygge politiet riktig opp mot framtidens utfordringer. Hvorvidt dette lar seg gjøre er ikke først og fremst et spørsmål om bevillinger, men snarere i hvilken grad man klarer å knytte til seg de riktige menneskene. En må få inn nye hoder med nye tanker.

Etaten trenger ikke flere administratorer nå. De «snille, greie guttene» bør snart vike for mennesker med nye tanker og evne til å skape - og til å lede. Her må vilje og evne balanseres riktig. Dette er ikke lett, men det er heller ikke så vanskelig.

Til toppen