En tillitsmann stiger av

Seks timer tidligere overleverte han sjefsstolen i Politiets Fellesforbund (PF) til arvtager Sigve Bolstad i Oslo. Politiforum fulgte Johannessen på den symbolske turen hjem over fjellet tilbake til Hafslo. 365 kilometer – eller fem timer på veien om du vil. Den ene gangen for min del. Nesten hver uke i 25 år for eks-forbundslederens del.

Pusten går tungt. Lungene går som en blåsebelg. Men jeg holder fasaden. Jeg vet at hvis jeg viser tretthetstegn, øker han farten. Melkesyra hoper seg opp i lårmusklene. Endelig stanser han. Vi må snu for å rekke kveldsmaten han har avtalt med kona Jane.

– Du ble sliten nå, erter han på sedvanlig vis.

Jeg rister på hodet, orker ikke svare.

– Dette var jo lett, sier han, uten at jeg tror på han.

– Vi sjekker pulsen, sier jeg, og har en plan om å avsløre at han sliter.

«13», sier Johannessen. «14» sier jeg. Vi har telt hjerteslag i fem sekunder. Han har en puls på 154. Min er 168. Han flirer rått.

Høy prestasjon har vært kjennemerket til Johannessen alle disse årene. Enten det har vært som eksponert fagforeningsmann eller på ski, løp, sykkel eller kajakk. Fagforeningstillegget rundt midjen har ikke satt seg.

Se bildeserie fra Arne Johannessens politiliv her!

Tidlig tillitsvalgt

Allerede på ungdomskolen i Øystese ble Arne Johannessen valgt som tillitsmann i klassen. Senere fulgte samme posisjon på befalsskolen og Politiskolen. Fra 1988 har han vært tillitsvalgt på heltid.

– Jeg tror det har noe med personligheten å gjøre at det har blitt denne tillitsmannsjobbingen og meg. Alltid har jeg vært interessert i politikk, og alltid har jeg vært engasjert og debattglad.

Johannessen, eller ganske enkelt Arne, som han ble hetende i PF, snakker varmt om ballasten han fikk med seg fra foreldrene. Familien var en typisk arbeiderfamilie. Hans nylig avdøde far hadde tungt kroppsarbeid på anlegg, og moren jobbet i helsevesenet hele karrieren. Begge sympatiserte med Arbeiderpartiet, og var fagorganiserte hele sitt liv.

Han avviser at han har et «Mor Theresa»-gen i det å hjelpe de svake. Det er de kollektive verdiene, hvor kollektivet har vært viktigere enn individene som har vært det grunnleggende.

– Jeg har bestandig vært genuint opptatt av rettferdighet, og jeg hater dårlig behandling, uredelighet og uærlighet. Det er klart det har vært med på å forme mitt engasjement. Jeg har null respekt for folk som ikke tør å si ting i møter, men har all verden av meninger etterpå.

Les også: Åtte mediefolk, toppledere og politikere om Arne Johannessen

Fantastiske mennesker

Han har funnet motivasjon i alle formelle og uformelle møter med ansatte i politiet.

– Jeg har møtt et enormt engasjement for et bedre politi og ikke minst for politiets samfunnsoppdrag. I møtene er det som kommer frem ofte et genuint ønske om å skape mer trygghet. Rammene for politiet er skammelig dårlige, men det blir kompensert av alle de fantastiske menneskene som utgjør de ansatte i politiet. Det har vært en ære å være talsperson for alle disse flotte menneskene. Jeg skulle gjerne sett at de fikk bedre utstyr og bedre lønn for å gjøre den viktige jobben som de gjør hver dag, sier Johannessen.

Fremdeles opplever han at mange ansatte i politiet oppfatter jobben som mer enn en jobb. Men i mindre grad enn tidligere.

– Politiyrket er en jobb på linje med andre yrker, ikke et kall. Det er slutt på å gå gratisvakter og det skal være ordnede arbeidsforhold. Men den genuine interessen for samfunnsoppdraget skal man likevel ha, uten at man skal jobbe dugnad for staten.

55-åringen trekker fram møtene med politistudenter som noe av det kjekkeste han har gjort.

– Det har vært inspirerende å møte så reflekterte studenter som har hatt gode og utfordrende spørsmål. Både politirollen og samfunnsoppdraget opptar dem i stor grad. Samtidig er de så klare for komme seg ut for å hjelpe og utgjøre en forskjell.

Samtidig har både Politihøgskolen og politiet åpenbart en utfordring i å luke ut de som ikke egner seg, mener Johannessen.

– Politiforums forsideillustrasjon av råtne epler for noen år siden, illustrerer dette på en god måte. Politiet skulle vært enda tøffere for å bli kvitt dem, fordi de ødelegger for gode politifolk med høy etisk moral. De som opererer med uhederlighet og er uetiske, må vekk.

Johannessen fremhever at han over mange år har jobbet med svært dyktige tillitsvalgte, både lokalt og sentralt, og at det er mange han burde takke ved navn.

−Men spesielt må jeg få takke Egil Haaland, Victor Bjørn Nielsen og Jørgen Hellwege som de nærmeste medarbeidere jeg har samarbeidet med i nesten alle disse årene. Dette har vært fantastisk dyktige folk som jeg bestandig har kunnet stole på ville levere, sier Johannessen.

Om å tåle kritikk

For utenforstående ser det ut som om Arne Johannessen ikke har tatt seg nær av til dels sterk kritikk på forsidene i landets største aviser og viktigste TV-kanaler. Samtidig har han selv ikke vært kjent for å spare på kruttet i omtale av andre.

I Grete Faremos første periode som justisminister, sa hun dette som gjest på landsstyremøtet i Lensmannsetatens Landslag i Geiranger i 1993: «Arne Johannessen er snill og grei som dagen er lang, men når han kommer på en talerstol, skulle en tro han spiste småbarn til frokost».

Men det var én kritisk artikkel som gjorde at nattesøvnen ikke kom lett. Den kom da politiet var utsatt for tøff kritikk etter 22. juli. Da Aftenposten trykket artikkelen hvor det ble påstått at PF rett etter angrepene mot Utøya og Regjeringskvartalet hadde forsøkt å bruke tragedien til lønnskamp, gikk det inn på ham.

– Jeg opplevde det som blodig urettferdig og simpelt at Aftenposten fremsatte dette. Det var en drittpakke basert på løgn, plantet for å sverte meg og PF. I PF hadde vi en fast strategi på at ingen skulle kunne si at vi spilte på tragedien i argumentasjonen for lønn eller ressurser. Dette var forankret i både lokallag og i forbundsstyret. At vi skulle utnytte en nasjonal tragedie ville vært en uvirkelighet, ja en umulighet. Alle skjønner at noe slikt ville vært et enormt strategisk feilskjær.

Han erkjenner at han selv har skutt fra hofta mer enn én gang og vet at kritikken han har avfyrt har gått inn på enkelte.

– De jeg har vært tøff mot, er folk som har søkt makt og posisjoner. De har hatt godt betalte posisjoner som innebærer å takle kritikk. Når de har forsøkt å spille offer, har jeg ikke mistet nattesøvnen av den grunn. Hvis du hadde spurt om jeg hadde gjort det igjen, vil svaret være ja. Når jeg kritiserte tidligere justisminister Knut Storberget, var det ikke personen jeg kritiserte. Storberget var en person jeg var glad i. Det var rollen jeg kritiserte, slik jeg har fortolket kritikken når den ble rettet mot meg, sier Johannessen.

Debattant i toppklasse

Både som taler og debattant har Johannessen høstet mye honnør. Toppen på den karrieren kom da et ekspertpanel fra NRK kåret ham som «Årets debattant» i 2008 - foran daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og redaktør Trygve Hegnar.

Allerede på sin første tillitsmannssamling på 1980-tallet kom fagforeningsnestoren Jon T. Kvikne bort til Johannessen etter at han hadde vært på talerstolen og sa: «Du taler så godt at du skulle vært prest».

Johannessen mener det å holde taler og delta i debatter har noe av det samme i seg. Han er kjent for å holde taler uten manus. Forberedelsene til de store og viktige talene begynner gjerne med å skrive ned det han vil ha fokus på. Deretter memorerer han teksten samtidig som han krymper den. Så jogger han en tur, og jobber med teksten mentalt. Til slutt ender han opp med en lapp med de fem viktigste punktene.

– Lappen legger jeg i lomma. Den ligger der i tilfelle jeg trenger den, men det er sjelden, sier han.

På enklere taler, jobber han med punktene i bevisstheten uten å skrive.

– Fakta har uansett vært viktig å få inn fra fagpersoner ute i politiet. Før debattene har jeg nøye tenkt gjennom hva det etterlatte inntrykket skal være, og hva som skal være den røde tråden. Samtidig har jeg tenkt på om jeg skal være aggressiv eller ikke, kritisk og tøff, eller rolig, avdempet og ydmyk. Uansett må det være kombinert med fakta. Det har vært et mål ikke å bli tatt for faktafeil eller lettvintheter.

Arnes nye liv

Vi er hjemme på kjøkkenet om morgenen på dag èn i Arne Johannessens nye liv. Ved siden av intervjuet med Politiforum, er den eneste andre planen hans denne dagen en sommeravslutning i barnehagen. I rollen som bestefar.

Plutselig er det ikke noe som haster, ingen avtaler som må forskyves, ingen debatter som skal forberedes. Dermed starter intervjuet med to timer på sykkelen. Opp de bratteste skogsbilveiene. Han vil vise meg hvorfor han aldri flyttet med familien til Oslo i løpet av disse 25 årene. Hvorfor Hafslo bestandig har lokket.

Det skjønner jeg underveis. Milevis med fjord, fjell og vakker natur skuer øynene.

– Det er en rar følelse, sier han på tur opp mot fjellet.

– Alle har en mening om mitt nye liv. Ingen tror på at jeg ikke har planer for hva jeg skal gjøre nå. Mange venter på at jeg skal stupe inn i noe nytt og krevende. Noen tror jeg har fått ny jobb, fortsetter han, og legger ikke skjul på at han har fått flere ulike henvendelser.

Også har han jo permisjon fra jobben som lensmann i nabobygda Sogndal.

– Akkurat nå har jeg kun ett oppdrag. Det er at jeg skal ta meg av familien som jeg har forsømt i 25 år. Jeg har fått lov til å leve et egoistisk liv hvor kona har ofret egen karriere for at jeg skulle lykkes. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har bestandig hatt en trygg base, og jeg har aldri fått bebreidelser fra henne eller resten av familien for mine valg. Nå må jeg bruke tid på å finne ut av hva jeg skal gjøre, uten å fylle kalenderen med nye avtaler.

Han reflekterer over alle hverdagene han har vært borte, og hva han nå skal fylle dagene med. Lysten på mer fritid kjennes besnærende. Å kunne komme hjem om ettermiddagene slik som andre gjør, og kunne være sammen med barnebarna på ski og fotball.

Eller reise på en spontantur med kona uten at det på forhånd er tilpasset årsplanen i kalenderen. Han skryter uhemmet av Jane, som han har vært gift med i 35 år.

– Egentlig var hun ute på barnerov, for jeg var 17 og hun var 19 da vi møttes på folkehøgskolen.

Avholdsmannen

Johannessen har ikke bare vært kjent som en sterk og tydelig fagforeningsleder. I mange år har han også vært styreleder i Actis, en paraplyorganisasjon for 30 organisasjoner som jobber på rusfeltet.

Men Johannessen har ikke alltid vært avholdsmann. Fram til han var 25 år, drakk han alkohol. Som ung politimann hadde han flere tøffe opplevelser med vold og overgrep mot barn begått av fulle menn. Det gjorde stort inntrykk på en politimann som selv var småbarnsfar. Og etter ei kraftig fyllekule som fagforeningsmann sammen med noen stortingsrepresentanter på 80-tallet, kom endringen.

– Jeg var så dårlig dagen etter, og tenkte at livet var for kort til å ødelegge dager med alkohol. Deretter tok jeg et valg. Mine barn skulle aldri se sin far beruset. Jeg sier ikke at det er feil å drikke alkohol. Men det har blitt en av mine verdier som ikke er knyttet til noe religiøst.

Han har opplevd at folk har forsøkt å få ham til å drikke alkohol, selv om han har vært tydelig.

– Det opplever jeg som utrolig respektløst. For meg handler det om å respektere et personlig standpunkt. Hvis jeg blir utfordret til å drikke, våkner rebellen i meg når verten vet jeg er avholdsmann.

Først og fremst er det rollen som fagforeningsleder i politiet Johannessen er kjent for. Et enkelt Google-søk gir 49.500 treff på «Arne Johannessen Politiets Fellesforbund». Et tilsvarende søk på «Politiets Fellesforbund», organisasjonen han ledet inntil i mai, gir tallet 161.000.

At Johannessen lyktes i oppdraget med å få PF på kartet, er udiskutabelt. Hans evne til å være tydelig, til å spisse budskap og på en enkelt måte få frem poengene, har gjort ham til et yndet medieobjekt.

– I ettertid ser jeg at jeg i perioder kan ha vært for mye i media. Men det har ikke vært noe jeg så lett har kunnet styre selv. Det er noe med dynamikken enkelte ikke skjønner. Media styrer dette selv. Noen intervjuobjekter foretrekkes mer enn andre. Som mediefigur kan man ikke velge om man vil være på eller av. Det mange ikke vet, er alle de sakene jeg har sagt nei til. Men jeg ser at summen av mine ulike roller som både PF-leder og forhandlingsleder for Unio Stat har vært enorm i noen perioder.

To toppår

Politikonflikten i 2009, med demonstrasjon og lønnskamp og Unio-streiken 2012 er de to årene Johannessen trekker fram som mest hektiske på mediefronten.

– Jeg var på alle kanaler hele tiden. Da ble både jeg og publikum lei. Men det er ikke noe man så lett styrer selv. Det er omtrent som om man deltar i et løp og bare må gjennomføre. Samtidig har det vært perioder der jeg har vært bevisst på at jeg skulle være borte fra media. Men jeg er jo der på vegne av mine medlemmer, og jeg kunne ikke sitte i ro når mine medlemmer ble hudflettet, og lederne ikke var på arenaen.

Det har gitt ham tyngde å ha et medienavn når han har snakket med politikerne. Han har vært et kjent ansikt og har hatt en kjent posisjon.

– Tidlig i karrieren måtte jeg jobbe for få å snakke med politikerne. De siste årene var det de som ringte meg for å få innspill, noe som har vært verdifullt fordi jeg på den måten har kunnet få inn PF-argumenter i den politiske debatten. Mediefokuset har vært en del av min strategi for å få posisjon og gjennomslag. Det er ikke tvil om at enkeltsaker kan løses gjennom media. På samme måte som man kan låse saker fra en god løsning hvis mediestrategien er feil.

Selv om det har vært mange hyggelige tilbakemeldinger, har han også merket Janteloven i politiet. Han har fått skjeve kommentarer og sett forsøk på hersketeknikker.

– Men det er en del av det å stå i mediestormen. Det å mene noe, betyr at du også får kjeft. Mange orker ikke å stå i en mediestorm av den grunn. Det er selvsagt krevende å forsvare et standpunkt. Drar man opp en sak, kan man risikere å være i intervjuer hele dagen.

Da Arne Johannessen på landsmøtet i Harstad i 2000 overtok ledervervet i PF, fikk han noen helt klare oppgaver. Det var at PF skulle bli en kjent aktør som aktivt skulle jobbe med lobbyvirksomhet. I tillegg var det et krav om at organisasjonen skulle bli en tydelig og synlig aktør i media, og bli bedre på lønnsarbeid.

– Etter min subjektive vurdering er oppdraget utført. Men andre får gjøre den endelige vurderingen, sier den avgåtte PF-lederen i dag.

Nordkapp-Lindesnes

Hjemme i entreen i Hafslo står en fullblods racersykkel til en unevnelig sum, en sykkel som den australske OL-mesteren Stuart O’Grady tidligere syklet Oslo Grand Prix med. I dag er den i Arne Johannessens eie, og snart skal den tas i bruk til fulle.

For akkurat nå er Arne Johannessens eneste plan å sykle fra Nordkapp til Lindesnes.

– I mange år har jeg sagt jeg skal gjøre det når jeg får god tid, sier han, og fortsetter:

– Gjennomfører jeg ikke denne planen nå, gjør jeg det aldri.

Og som så mange andre ganger i karrieren velger han ikke den letteste løypa, men derimot den som gir best resultat. For en ihuga vestlending blir derfor turen lagt langs kysten. 1. august går starten fra Nordkapp. Han setter pris på følge av gode kolleger i god form som vil være med å sykle en etappe eller to.

Eller er det noen som tror han kommer til å gi seg før målet er nådd?