Det krevende arbeidsfeltet

Gjennom media blir vi gjort kjent med et stadig større antall straffesaker hvor de mest grusomme seksuelle overgrep mot barn er begått. Ikke sjelden er de foretatt av omsorgspersoner barna skulle ha den største tillit til. Vi leser om enorme beslag av bilder og videoer, og politiansatte som går igjennom tusenvis av grove bilder.

Hvordan går det egentlig med etterforskerne i slike saker? De som hver dag møter opp på jobb for å gå gjennom grove overgrepsbilder? Bilder som brenner seg inn i netthinnen, og videoer av voksne mennesker som utfører nærmest utenkelige handlinger mot forsvarsløse barn? Og gjør avhør av overgripere og fornærmede som kan gi vel så sterke inntrykk?

Det er spesielt å høre barn fortelle om store tillitsbrudd og vonde opplevelser. Etterpå skal politiet, uavhengig av dette, opprettholde objektivitet og respekt for overgriperen.

– Det er klart vi blir berørt. Denne jobben gir jo innblikk i en verden som mange ikke vet eksisterer, hvor barn blir utsatt for handlinger som er utenfor den allmenne forståelse. Dette området er kanskje ett av de viktigste områdene politiet jobber med. Det gir en sterk mening med jobben å kunne hjelpe sårbare barn og hindre ytterligere overgrep. Barn trenger oss som deres talspersoner, sier politioverbetjent Heidi Beckmann.

Vil gi barna håp

Beckmann er etterforskningsleder for seksuelle overgrepssaker ved Søndre Buskerud politidistrikt. I jobben har hun vært med på etterforskningen av grove seksuelle overgrepssaker i politidistriktet. Saker som har gjort sterke inntrykk på erfarne etterforskere og påtalejurister i alle ledd.

− Selv om vi opplever at enkelte barn utsettes for mye vondt, så kan vi hjelpe til med å sørge for at de ikke lenger skal være del av en vond hverdag. Jeg ønsker at politiets innsats skal gi barna et håp om at det faktisk finnes noe godt i denne verden, og at politiet er en positiv bidragsyter til at barna får en bedre hverdag, forteller hun til Politiforum

– Hvordan orker du å jobbe med disse sakene?

−Ofrene er helt avhengige av at politiet gjør en god jobb, og at politiet tar grep. For meg er dette en kjempeviktig motivasjonsfaktor, svarer Beckmann.

Hun erkjenner at fagfeltet ikke nødvendigvis egner seg for alle, og sier de underveis i etterforskningen mottar mange inntrykk som setter seg.

− Jobben blir belastende hvis det dukker opp bilder når man sover, eller rett og slett ikke får sove på grunn av tankene. For oss som jobber med dette, er det kjempeviktig å kjenne faresignalene, sier hun, og fortsetter:

− Jeg opplever at ledelsen i politidistriktet har fått etablert gode rammer for oss etterforskere, som gjør at vi klarer å håndtere denne belastningen på en tilstrekkelig god måte. For det første har vi som jobber med dette fått tilført god faglig kompetanse. Ikke bare på etterforskning, men også i forhold til hvordan vi skal bearbeide inntrykkene. Samtidig er de observante på hvordan vi har det på jobb og ellers i livet.

Beckmann gir honnør til lederne for at de aktivt jobber med å følge med på hvordan de ansatte har det.

– Det handler om at lederne ser de ansatte, at de kjenner til hvilken livssituasjon etterforskerne er i, slik at de forsikrer seg om at den samlede belastning ansatte har, er til å leve med.

Faglig motiverende

Selv forsøker Beckmann å tenke arbeidsoppgaver, og nødvendigheten av at arbeidet utføres. Dette er en motivasjonsfaktor i seg selv, men også et hjelpetiltak for å distansere seg noe fra inntrykkene som kommer underveis i etterforskningen.

− Etterforskning i slike saker gir svært interessante politifaglige utfordringer, sier Beckmann.

Hun viser til utfordringer knyttet til dommeravhør, samtaler med fornærmede og overgriperne, sikring av elektroniske beslag, bruk av særskilte etterforskningsmetoder, forfølging av forgreninger til andre land, og andre lands lovverk.

I tillegg kommer behovet for å dokumentere siktedes tilgang og bruk av bildebaser og nettprofiler over hele verden. Det er interessant å samarbeide på tvers av politidistriktsgrenser, med bistand fra både IKT-eksperter og Kripos.

− I dette arbeidet får jeg tatt i bruk et bredt spekter av det en politietterforskning har å by på. Det gir en svært god faglig ballast å ta med seg når man jobber med etterforskning. Dette er et spennende fagfelt som byr på mange etterforskningsmessige utfordringer, og er et fagfelt som passer begge kjønn, sier hun.

Det siste året har hun deltatt i etterforskningen av to svært grove, seksuelle overgrepssaker som savner sidestykke i politidistriktet. De tre etterforskerne som er avsatt til dette fagområdet, har fått bistand fra omliggende lensmannskontorer og Kripos. Og distriktets egne IKT-spesialister har hjulpet til med å sikre beslag, og håndtere de elektroniske sporene.

− I slike saker trenger vi mye kunnskap om et bredt spekter av fagoppgaver. Både på taktisk og teknisk etterforskning. Mange av sporene vi er på jakt etter, finner vi via Internett. Det spesielle med disse forbryterne, er at de ofte dokumenterer forbrytelsene de gjør. Enten ved bilder eller video, for å dele gratis eller mot betaling. Vi ser mange av disse kommuniserer med andre med samme interesser over Internett eller gjennom andre kommunikasjonskanaler. Derfor er det ikke lenger tilstrekkelig å kun beslaglegge PC-er og andre elektroniske enheter. Nå følger vi også nettprofiler og andre kommunikasjonskanaler på Internett, sier Beckmann.

Bruker hverandre

Hun forteller videre at dersom belastningene blir for store for etterforskerne på saksområdet, så bruker de hverandre mye som en «utluftingskanal». De kan fortelle hverandre om hva de arbeider med, og hvordan det føles der og da.

− Det er det vi gjør mest for å sikre at vi kan jobbe med dette faget. Galgenhumor er en form for sikkerhetsventil. Hvis vi ikke hadde kunnet føle støtte og fellesskap på sakene, ville det vært vanskelig, understreker Beckmann.

Hun forteller at arbeidsgiver legger til rette for at de har egne HMS-samlinger, både i grupper og enkeltvis. Terskelen er ulik for å be om samtaler.

− Noen har faktisk en for høy terskel. Da må vi pålegge etterforskeren å ta samtaler med en part som ikke nødvendigvis kjenner til saken, rett og slett for å la etterforskeren få luftet ut, før det blir for stort trykk, sier Beckmann.

Hun forteller at det kan være vanskelig å oppdage eller til enhver tid vite hva den enkelte etterforsker tenker, og hvilke inntrykk som trenger bearbeiding over tid.

– Alle er forskjellige og vil av den grunn håndtere inntrykkene ulikt. Det er god læring både hos den enkelte etterforsker, men også kanskje spesielt for lederne, å overvære en gruppesamtale hvor tanker og inntrykk deles. Først da vil man oppnå en forståelse av hva etterforskningen av slike saker kan innebære.

Det er mange problemstillinger som kan oppstå underveis og i etterkant under etterforskningen av slike saker. Å unngå å ta med seg jobben hjem, er viktig. Det finnes etterforskere som i noen tilfeller kan knytte tanker til sine egne barn når de opplever at barn på samme alder har vært utsatt for overgrep.

− Opplevelsene etterforskere får, kan gjøre at de blir mer beskyttende overfor egne barn. Vi som ser mengder av overgrepsbilder eller opplever barn som blir utsatt for vold, tror jeg for eksempel lettere assosierer et blåmerke med andre ting enn et uskyldig fall under lek. Det er derfor helt avgjørende å ha nødvendig distanse til faget. Hvis man ikke greier det, blir det vanskelig å arbeide med fagfeltet, sier Beckmann.

Beckmann erkjenner at det kan være svært krevende å høre og sette seg inn i hva som har skjedd.

− For å bearbeide inntrykkene fra avhør, og kanskje 10.000 bilder og mange filmer, er noe av det første jeg gjør å snakke med andre som har erfaring med dette. Det er viktig for meg å lufte tankene med en gang etter slike avhør. På den måten forstår de rundt meg på enheten hva jeg faktisk jobber med og på denne måten får man også forståelse av eventuelle vanskelige reaksjoner i etterkant.

Sterke fagmiljøer

Erfaringen viser at de rutinemessige HMS-møtene er viktige. I det ligger at møtene ikke nødvendigvis skal knyttes til konkrete hendelser eller saker, men at det rutinemessig settes av tid til å prate.

– Det er umulig å vite hva andre kolleger tenker, hvis de ikke sier noen ting. På slike strukturerte møter får vi et bedre system for å fange opp forhold vi trenger å få luftet, mener Beckmann.

Hun tror de fleste politifolk kan bli gode etterforskere av seksuelle overgrep.

– Det krever at man har interesse for å være en god etterforsker, man må være engasjert, og man må bry seg om og ha interesse for fagfeltet. Samtidig skal man være observant på at dersom man generelt har en vanskelig periode i livet, er risikoen større for at man ikke så lett håndterer belastingen, fordi man er mer sårbar i slike situasjoner, sier Beckmann.

Hun anbefaler sterkt at politidistriktene etablerer faste fagmiljøer for slike saker, slik de har i Søndre Buskerud.

− Både faglig sett, og fra et HMS-perspektiv. Når det er flere som jobber sammen om dette, er muligheten bedre til å håndtere både sakene og de ansatte på en best mulig måte. Jeg tror ikke det er bra å jobbe én og én spredd ut på alle landets lensmannskontorer, hvor det er den ferskeste etterforskeren som får ansvaret. Politidistriktene må profesjonalisere denne typen etterforsking. Skjebnen til ofrene og overgriperen, samt hensynet til de ansatte, fortjener det, sier Beckmann.

Hun mener en sentralisert gruppe vil sørge for at sakene behandles likt og med god kvalitet i alle ledd. På det personlige planet, finner Beckmann det givende å kunne hjelpe barn, og utgjøre en forskjell i noe som er så viktig at det kan innvirke på resten av deres liv.

– Samtidig er det viktig at vi holder en så objektiv tilnærming som mulig. Å skulle pågripe en person mistenkt for seksuelle overgrep, er en kraftig inngripen, og noe som kan stemple en mulig uskyldig. Derfor er vi nødt til hele tiden å ha i bakhodet at alle skal behandles rettferdig, også den som er mistenkt for å ha begått de mest alvorlige handlinger, sier Beckmann.

Hun sier de må være seg bevisst det de gjør og hvilke konsekvenser politiets handlinger kan ha for det enkelte individ. Etter å ha gjennomgått utallige bilder og filmer hvor barn blir utsatt for grove seksuelle overgrep, kan det være en utfordring å møte den antatte gjerningsmannen til avhør over bordet.

­− Det kan være uheldig at den som har hatt nærkontakt med barnet og det beslaglagte materialet, er den som foretar selve avhøret. Det forsøker vi å unngå. Men når jeg selv skal gjennomføre avhør, legger jeg vekt på å møte alle de berørte parter med respekt og objektivitet, også den antatte overgriperen. Dette er viktig helt fra starten, og legger grunnlaget for en god kommunikasjon. Min oppgave er hele tiden å legge til rette for og opprettholde en god kommunikasjon, uavhengig av hvem jeg prater med.