Dagens bevæpningsmodell, en større risiko enn fast bevæpning?
Spør politibetjent.
Mange argumenter både for og imot fast bevæpning av politiet har vært fremført i flere år. Mye av diskusjonen er tuftet på følelser, og lite om hva som er praktisk. Det er en ting jeg har savnet, og det er en diskusjon om dagens bevæpningsmodell. Den har ikke vært utsatt for noen diskusjon, annet enn at bevæpningsmotstanderne mener denne modellen er god nok.
Dagens modell fordrer en bevæpningsordre ifra operasjonssentralen. Deretter må våpen låses opp av et skrin i bilen, våpenet må lades, puttes i hylster og festes i beltet. Dette er en operasjon som har blitt vist i media. Med bilen i ro, ble det brukt mellom 30 og 60 sekunder, mener jeg å huske. I dagligdagse, reelle situasjoner, står ikke bilen i ro, men den kjører. Og den kjører som oftest utrykning. Dette gjør at passasjeren i politibilen må lade sitt eget våpen, og sjåføren sitt våpen. Dette er en operasjon som tar fort opp mot to minutter. I tillegg medfører det fare med at våpen håndteres i bil under utrykning. Dette er i beste fall en risikosport, eller i verste fall, en sak for vernetjenesten.
Et argument for bevæpningsmotstanderne har fått bruke mye er at «politifolkene får mulighet til å tenke seg om, når de må finne frem våpenet». Dette er sannhet som har fått fotfeste, men det kan ikke være lengre unna virkeligheten. Alt vi gjør krever hjernekapasitet. Bare tenk tilbake til første gangen du kjørte bil. Hjernekapasiteten din var brukt opp på å holde bilen rett frem på parkeringsplassen. Og jeg kan garantere at du ikke fikk til en glatt overgang ifra første til andre gir. Men øvelse gjør bedre, og etter hvert når nervebanene i hjernen som måtte aktiveres for å kjøre bil, ble brukt mer, gikk kjøringen glattere. Dermed kunne du bruke kapasiteten din på å føre bilen ut ifra hva som skjedde i trafikkbildet. Selve giringen og kjøringen ble automatisert.
Psykologiforsker Philippa Lally ved University College London har gjort en undersøkelse på hvor lang tid det tar å automatisere en vane. Dette viste seg å være svært individuelt, og avhenger blant annet på motivasjonen til den enkelte. 96 personer ble fulgt i 12 uker. Det viste seg at folk behøvde alt i fra 18 til 254 dager på å automatisere en handling. Dette gir et snitt på 66 dager. Det å automatisere handlingen «ladning av våpen i bil under fart» er nesten umulig, fordi man ofte ikke har samme kollega man kjører med hver dag, samt andre faktorer. Men man blir naturligvis bedre, selv om det er variabler som hindrer en fullstendig automatisering. Men skal det bli fullstendig automatisert må man gjøre nøyaktig samme handlingen flere ganger om dagen i snitt i 66 dager.
I tillegg er det vanskelig å gjøre flere ting samtidig. Veitrafikkloven slår fast dette, da det er forbudt å kjøre bil og bruke håndholdt mobil samtidig. Sjåføren i politibilen har nok med å kjøre utrykning, og passasjeren har nok med å lade to våpen. Det er lite, kapasitet til «å tenke seg om». Ofte får man også mer informasjon fra operasjonssentralen om situasjonen man straks kommer opp i. Man får hverken tid til å tenke seg om, eller planlegge hvordan man skal håndtere situasjonen.
La meg eksemplifisere. Drammen togstasjon, et sted hvor det har vært flere bevæpninger opp igjennom årene. Sist sommer ble det sågar satt ifra seg det som liknet en håndgranat på perrongen. Det er sjelden en politipatrulje i Drammen er lengre unna enn to minutter ifra togstasjonen. Som beskrevet tidligere, rekker man knapt nok å lade våpen, før man er fremme. Patruljen har som oftest ikke fått snakket sammen, eller lagt en plan. Ifra operasjonssentralen kan det ha kommet opplysninger om gjerningsmannen, og situasjonen. Men om politipatruljen får med seg denne informasjonen er usikkert.
Tenk deg at du er passasjer i en bil, på vei til et møte. Ca. 3 minutter før dere er fremme, får du en telefon ifra sjefen. Vedkommende sier at du må låse ut den bærbare pc'en som er innelåst i hanskerommet, og logge deg på. Dette må være gjort før dere kommer frem. Mens du gjør dette får du informasjon ifra sjefen om hva møtet skal inneholde, og at du er møteleder. Det er nok usikkert om du får lagt en plan og strategi for dette møtet men du holder på å finne frem pc.
Dette kan virke som en litt søkt sammenlikning. Men slik er det for politipatruljer i Norge i dag.
Alle vet at kommer man uforberedt til et møte i arbeidslivet, blir utfallet av møte dårligere, enn om man var forberedt. Er det virkelig ønskelig at politiet møter, i verste fall, helt uforberedt til situasjoner som potensielt er livsfarlig for en eller flere parter. At det da går så ofte bra i Norge, viser at opplæring og kvaliteten på norsk politi er god.
Alle vet at kommer man uforberedt til et møte i arbeidslivet, blir utfallet av møte dårligere, enn om man var forberedt.
I 2015, da politiet var midlertidig bevæpnet, ble våpen truet med, eller avfyrt 58 ganger. I 2016 var tallet 83 og i 2017 var tallet pr.1.okt 70 ganger. Man kan sikkert si at dette skyldes naturlige svingninger. Jeg vil heller hevde at nettopp på grunn av at politiet fikk forberedt seg på vei til det væpna oppdraget, var de klare, og hadde tenkt på alternative måter for å stanse en gjerningsmann. For som med befolkningen for øvrig, ønsker ikke politifolk å ta livet av andre. For politiet er dette naturligvis siste utvei. Og man skal leve med seg selv etter å ha stoppet en gjerningsmann med det hardeste politiet har av maktmidler.
I tillegg vil oppgaven med å lade våpen i bil være stressende faktor. I hvert fall de første årene man jobber ute i operativ tjeneste. Stressmestring er viktig, da stress er noe som påvirker hjernekapasiteten. Bare tenkt tilbake på sist gang du var stresset, og tenkte "fy f.. nå er jeg stresset". Det er svært vanskelig å tenke alternativt da…
Jeg har lest hva bevæpningsutvalget skriver i sin rapport (NOU 2017-9). De nevner så vidt at responstiden ikke øker nevneverdig med fremskutt lagring, kontra fast bevæpning. Utvalget henviser videre til en masteroppgave skrevet av Helstad og Ingjer (2016). I denne masteroppgaven er det gjort intervjuer med politibetjenter som fortalte episoder der de beskrev fordelen ved å være bevæpnet (under den midlertidige bevæpningen i 2014-2015). Det ble beskrevet at politiet fikk sjansen til mental forberedelse, i stedet for og "fikle med nøkkelen til våpenskrinet". Etter å ha lest masteroppgaven sitter jeg igjen med inntrykket at Helstad og Ingjer (2016)ikke ser viktigheten av å planlegge væpna oppdrag. De mener at politiet må mentalt forberede seg i alle oppdrag.
Jeg kan forstå at Helstad og Ingjer (2016) ikke har kunnskapen om at å gå inn i et væpna oppdrag krever mer forberedelse enn alminnelige oppdrag, de har ikke hatt de støvlene på som utfører disse oppdragene. Polititaktikk innebærer langt mer enn mental forberedelse på hva politiet vil møte. Særlig i væpna oppdrag innebærer dette at politiet må vurdere om de skal handle etter hovedregelen, eller om oppdraget faller inn under et av de unntak vi har, og krever umiddelbar aksjon. Videre må det vurderes hva trusselen er og hvordan den møtes.
Det er akkurat det siste jeg har savnet i diskusjonen om fast bevæpning. For at et oppdrag skal løses på best mulig måte finnes det handlingsmønstre og regler. Dette kan det være vanskelig å sette seg inn i med mindre dette inngår i arbeidsdagen din.
