Da valget stod mellom kona og brennevinet

Da valget stod mellom kona og brennevinet


For rundt 20 år siden var jeg lensmannsbetjent ved Eidskog lensmannskontor. Det var den tiden da det fantes nærpoliti, og beredskapen i Norge var tilstede, ikke bare i de store byene, men også i bygde-Norge.

For de yngre leserne må jeg nok forklare. Jeg kom til Eidskog lensmannskontor etter 20 år i sentrale strøk, og kom hjem til ei hjembygd med cirka 8000 innbyggere helt sør i Hedmark. Lensmannskontoret besto av seks betjenter, lensmann og kontoransatt. Vi jobbet under mottoet «én for alle - alle for èn». To og to jobbet sammen, med en uke på dagtid/vakt/aktiv tjeneste, en uke kontortid og en uke fri.

Kontoret var oppe hver lørdag, og de som kom innom fikk vafler og kaffe, mens vi hjalp de med pass, søknader, avhør og alle andre ting vi da kunne hjelpe med. Vi kjente alle i bygda, og visste til og med hvilke kjærester de hadde på si og hvem som hadde kjøpt seg ny bil.

Vi hadde vakttelefon som alle i bygda visste nummeret på. Ei natt jeg hadde vakt, ringte ei dame jeg kjente godt. Hun hadde problemer med mannen. Jeg kaller dem Per og Kari.

Hverken Per eller Kari var belemret med studiegjeld, men det var forresten ikke jeg heller. Kari var rasende, fordi hun mente Per var en drittsekk. Han var dessuten full, og hadde truet henne på livet. Hun ville ha ham fjernet øyeblikkelig, fordi han «gikk ut over helsa hennes». Hun hadde nemlig fått det hun kalte «vagina pecturis», noe som hun mente satt midt i mellomgulvet. Det var såpass dramatisk at hun hadde måttet spise en «glyserin» for ikke å dø. Jeg anser meg selv som noe over middels i muntlig, og forsøkte å snakke det bort, men det gikk ikke. Damen var bestemt på at det var gubben som var problemet.

Jeg ringte kollegaen min, og vi dro i hver vår politibil dit. Responstiden var 10 minutter. Innpåmarsjen gikk også greit, uten «titten på hjørnet» og «stupe kråke»-øvelser. Vi gikk rett og slett rett inn. Og ganske riktig. Per satt ved kjøkkenbordet helt dritings, og Kari sto i gangen og kjeftet. Per hadde til og med svart henne. Hun viste oss selvfølgelig hvor den vonde «vagina pecturisen» satt, og ba oss fjerne Per. Vi kjente til at sønnen bodde 200 meter unna, og hadde allerede ringt dit og sagt at vi kom med faren.

Da vi nesten bar Per ut av huset skrek Kari:

– Nå kan du velge mellom meg og brennevinet, din drittsekk!

Da snudde Per seg og skrek tilbake:

– Jeg mente du sa det var tomt jeg?

Vi knakk sammen i latter, og kjørte ham hjem til sønnen. Neste dag var alt som før med Per tilbake hos Kari. Og på mandag, ja da var Per på jobben som vanlig.

Til toppen