Da tragedien rammet

Han ligger og sover i huset da bilen begynner å rulle. Sannsynligvis er det automatgiret som svikter i Mercedesen, der den står parkert noen hundre meter unna småbruket han og kona kjøpte som et oppussingsprosjekt tre år tidligere.

Inne i bilen sitter parets fire barn, to jenter på ett og fire, og eldsteguttene på fem og sju.

Hun er ute av bilen for å hente posten. I det hun ser hva som er i ferd med å skje, slipper hun alt hun har i hendene. Foran bilen er en bratt skråning. Bilen og barna er på vei utfor, og hun handler instinktivt.

I forsøket på å stoppe bilen, lykkes hun nesten. Nede i bakken treffer den et tre, og velter over henne.

Mens barna kommer uskadd fra ulykken, blir moren Kjersti Semb hardt skadd, og havner i koma. Hun våkner aldri igjen.

Hjemme i huset blir ektemannen Per Henrik Semb vekket av telefonen.

Sendt i luftambulanse

Det har gått ett og et kvart år siden den fatale augustdagen i fjor, da tilværelsen ble endevendt for den da 29 år gamle politibetjenten.

Per Henrik Semb lå og sov etter å ha vært på nattevakt da naboen Kjetil Granstøl ringte. Da hadde de to eldsteguttene klart å komme seg ut av bilen og opp til det nærmeste huset for å varsle om hva som hadde hendt.

– Kjetil ringte kanskje fire ganger før jeg tok telefonen. «Det har skjedd noe grusomt», sa han. «Kom ned til postkassa». Jeg trodde først han tullet. Vi har en fleipete tone. Men jeg skjønte til slutt alvoret. «Det ser dårlig ut for Kjersti», sa han.

Politibetjenten kastet på seg klær og løp de 400 meterne ned til postkassa. Han husker ikke hva som for gjennom tankene hans på vei nedover.

Ved ulykkesstedet ble han møtt av ambulansepersonell. Kolleger fra politiet ankom samtidig. Situasjonen var kaotisk. 29-åringen skjønte at det hadde skjedd noe forferdelig.

– Jeg var i sjokk. Livet falt fullstendig i grus og fundamentet ble sparket bort under meg, sier Per Henrik i dag.

Mens ambulansepersonellet drev livreddende førstehjelp på kona i påvente av ambulansehelikopteret, tok naboen seg av de fire barna.

Selv ble Per Henrik møtt av kollegene Charlotte Solevågseide og Kjetil Indahl fra ordensavdelingen i Larvik, de første politifolkene på stedet.

– I etterkant har jeg fått en helt annen forståelse av hvor viktig det er at politiet er raskt på stedet. Jeg fikk føle hvordan det var å være på den andre siden av bordet. Hvis ikke Charlotte og Kjetil hadde møtt meg og vist omsorg for meg da, er jeg ikke sikker på at jeg ville blitt ivaretatt like godt i den tilstanden jeg var i, forteller han.

Snart kom også familiene til Per Henrik og kona til for å hjelpe. Mens Kjersti i hui og hast ble sendt til Ullevål sykehus i luftambulanse, måtte Per Henrik kjøres de snaue to timene inn til Oslo. I en liten uke levde han i uvisshet om kona kom til å overleve. Men skadene var for store.

Den 22. august 2011, dagen før de to skulle feiret sin åttende bryllupsdag, sovnet Kjersti Semb inn, bare 29 år gammel. Tilbake satt Per Henrik med et halvveis oppusset hus og ansvaret for fire små barn.

Kompis og kollega

Det var under studietiden på Politihøgskolen i Oslo at Per Henrik møtte kameraten Bernt Aamodt for første gang. Også Bernt var politistudent, men de gikk ikke i samme klasse, og var ikke omgangsvenner.

Men fordi Bernt hadde vokst opp på samme sted som Per Henriks kone Kjersti, visste han godt hvem Per Henrik var.

Etter at de gikk ut av skolen i 2009, fikk de begge jobber i hjemfylket Vestfold.

Per Henrik jobbet først på politistasjonen i Sandefjord, før han etter et kort opphold på Indre Vestfold lensmannskontor fikk jobb ved ordensavdelingen i Larvik. Der møtte han igjen Bernt, og snart var de to både kolleger og kompiser.

Natten før ulykken hadde de jobbet sammen.

– Vi skulle på en ny nattevakt sammen den kvelden. Jeg møtte opp på jobb ganske tidlig, for å trene før vi skulle på vakt, forteller Bernt.

På politistasjonen møtte han en kollega som fortalte hva som hadde skjedd. Sammen kjørte de utrykning opp til ulykkesstedet.

– Det var den verste utrykningsturen jeg har hatt. Jeg visste det var hos Per Henrik. Jeg har gått i klasse med lillesøsteren til Kjersti i ti år, og kjente familien deres. Jeg visste godt hvem hun var. På veien opp husker jeg at jeg snakket med kollegaen min om hva som kom til å skje hvis det verste skulle hende, at hun skulle dø. Hvordan skulle det gå med Per Henrik alene med fire små barn og et hus langt inne i skogen?

Den kvelden jobbet han som åstedsgransker på ulykkesstedet hvor kona til en god kompis hadde blitt livstruende skadd.

– Det var en helt uvirkelig situasjon, sier Bernt.

Vurderte å selge

Småbruket som Per Henrik og Kjersti kjøpte i 2008, ligger 25 minutters kjøring utenfor Larvik sentrum. Noen kilometer innover en smal sidevei til Lågendalsveien, ligger det lille, gule og nokså umoderne huset som familien falt for.

Oppgraderingsbehovet var stort, men Per Henrik, som skaffet seg et fagbrev som skogsarbeider før han begynte på Politihøgskolen, så potensialet.

– Vi kjøpte det som et prosjekt, sier Per Henrik.

– Huset hadde vært et landsted i 40-50 år, og hadde ikke innlagt vann eller kloakk. Noe av det første vi gjorde var å bygge et våtrom. Så hadde vi hogd ned en del trær på tomta for å gjenskape kulturlandskapet, fortsetter han.

Planen var å utvide huset for å gi at familien på seks bedre plass. Sommeren 2011 hadde Per Henrik rukket å støpe grunnmuren til påbygget, da tragedien inntraff.

Etter at kona døde, framsto den gjenstående jobben som et ubestigelig fjell.

– Jeg var helt på felgen. Alt var et tiltak. Alt var svart. Jeg hadde ikke energi til noe annet enn å ta vare på meg selv og ungene, og å få i dem mat.

– Var det et alternativ å selge huset?

– Det var noe av det jeg tenkte på, ja.

Per Henrik stopper opp.

– Men vi trivdes her alle fem. Vi har minner herfra, gode minner. Huset er en del av identiteten vår. Det ville ikke blitt bedre om vi skulle flyttet til et Husbank-hus i et boligfelt i Larvik, hvor alt er nytt og ungene måtte få seg nye venner. Det hadde ikke hjulpet.

Organiserte dugnad

Over 300 mennesker møtte opp i begravelsen til Kjersti i Kvelde kirke. For Per Henrik gjorde det sterkt inntrykk å se kolleger fra hele Vestfold politidistrikt - flere i uniform - møte opp.

Daværende politimester Benedicte Bjørnland ringte selv til Per Henrik i forkant av begravelsen for å kondolere.

Blant kollegene på Larvik politistasjon var medfølelsen stor. I tiden etter ulykken og dødsfallet fikk Per Henrik støttende tekstmeldinger, e-poster og telefoner fra mange.

Samtidig bredte det seg et ønske på politistasjonen om å gjøre noe mer for å hjelpe firebarnsfaren med å komme seg på fote igjen.

Til slutt var det kameraten Bernt som gjorde ord om til handling, og tok initiativ til en dugnad på småbruket.

– Da Bernt kom til meg med forslaget, tenkte jeg til å begynne med at dette orker jeg ikke. Men han ga seg ikke. Dette var to uker etter at Kjersti døde, og det å skulle drifte en dugnadsgjeng var ikke noe jeg så for meg at jeg ville orke. Inntil jeg forsto at dette handlet om noen som ville vise omsorg for oss, og at det var Bernt som skulle organisere det hele, forteller Per Henrik.

Kameraten er beskjeden på egne vegne.

– Dugnaden ble organisert av ordensseksjonen på Larvik politistasjon. Det var flere som tenkte samme tanken før meg, så jeg skal ikke ha for mye av æren, sier Bernt.

– Men det hadde ikke blitt så bra uten deg, svarer Per Henrik.

– Det var deg som hadde initiativet, og sparket ballen så den begynte å rulle.

Og rulle gjorde den virkelig.

– Utrolig takknemlig

Kort tid etter fikk de ansatte på politistasjonene i Sandefjord og Larvik - Per Henriks gamle og nåværende kolleger - en e-post med oppfordring om å bli med å hjelpe.

Vedlagt e-posten, var en «fempunktsordre» - en oppdragsbeskrivelse - som skisserte dagens situasjon, hva som måtte gjøres, hvordan det skulle gjøres, og hvem som skulle ha ansvaret for det som var en stor dugnadsjobb.

– Vi startet med å sette opp fire dugnadsdatoer, siden vi regnet med det ikke var alle som kunne møte opp på samme dag. Veldig mange ville stille opp. Det var en enorm innsatsvilje, og en svært takknemlig jobb å organisere alt, forteller Bernt.

Ambisjonsnivået ble lagt skyhøyt. Tilbygget til huset skulle opp. Gulvet i husets førsteetasje skulle isoleres. Taket skulle heves. En veranda skulle settes opp. Låven skulle ryddes. Tomta skulle ryddes.

Det var Per Henriks tømrerutdannede svoger Asbjørn Mangelrød og en kollega som hadde det faglige ansvaret for å sørge for at alt ble gjort forskriftsmessig.

Samtidig ble det opprettet en egen byggekonto hos den lokale Byggmakker-butikken, hvor kolleger, venner, familie og andre kunne donere penger til materialer. Sluttsummen endte på like over 30.000 kroner.

– Vi gjorde det anonymt, slik at Per Henrik ikke skulle føle at han sto i gjeld til noen. Samtidig var det helt frivillig både å donere penger og delta på dugnaden, sier Bernt.

Godt over 60 kolleger fra politistasjonene i Sandefjord og Larvik møtte opp på en eller flere av de fire oppsatte dugnadsdagene.

Mange bidro med kaker og hjemmebakst, og flere av de som ikke hadde mulighet til å delta, sendte kaker med arbeidsgjengen.

Etter de fire hoveddatoene, ble det også opprettet en liste hvor de som kunne tenke seg å jobbe mer kunne skrive seg opp.

– Mange ønsket dette, og det resulterte i ytterligere tre-fire dugnadsdager på småbruket, forteller Bernt.

Per Henrik ble overveldet av responsen.

– Det var utrolig varmende å se alle sammen komme, og vite at det lå en oppriktig omsorg og omtanke bak. Jeg var så fysisk svak at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å drikke kaffe og snakke med folk. Å få hjelp i en slik situasjon, var veldig, veldig godt. Jeg er utrolig takknemlig.

«Alle» hjalp til

I løpet av dugnadsdagene på småbruket har Bernt regnet ut at kollegene fra Vestfold-politiet la ned rundt 120 dagsverk med arbeid.

Etter at dugnaden var over, fikk han også henvendelser fra politifolk på andre politistasjoner og lensmannskontorer i Vestfold som var lei seg for at de ikke hørte om dugnaden i tide til å delta.

– Alt fra nyansatte kollegaer til politimesteren dukket opp for å hjelpe, smiler Bernt.

– Jeg visste ikke at politimesteren skulle komme før jeg så henne på vei opp bakken i arbeidsklær og gummistøvler, og med en kakeform i hendene. Hun ble satt i sving i låven, forteller Per Henrik, som kun hadde hilst på politimesteren et par ganger før ulykken.

– «Du er han med alle ungene», sa hun til meg en gang. Hun visste nok hvem jeg var på navnet, men at hun blir med på dugnaden...man får stor respekt for ledere som evner å vise sin menneskelige side på en så enkel og konkret måte.

Sammen med flere titalls kolleger, fikk Per Henrik også uvurderlig hjelp fra familie, svigerfamilie og andre venner.

I løpet av de fire dugnadsdagene i september i fjor, ble tilbygget satt opp, ferdig isolert og klart for det moderne storkjøkkenet som er installert der i dag.

Hevingen av taket, som ga langt bedre takplass i andre etasje, ble igangsatt, og snart så familien på fem virkelig potensialet i småbruket - som fram til dugnaden framsto som et langvarig oppussingsprosjekt.

– Folk satte i gang med løfting, bæring og isolering. Verandaen ble satt opp. Det ble raket løv og hogde vinterved. En kollega hogde ti kubikk på en dag, smiler Per Henrik.

Tiden på småbruket til Per Henrik ga også mye rom for støtte og samtaler kollegene imellom.

I etterkant av dugnaden, har mange av de over 60 kollegene som hjalp til, snakket om at det har oppstått en annen og enda dypere form for kollegaskap på stasjonen.

– Det var jo en fin måte å bli kjent med gamle og nye kolleger på, mener politibetjenten.

– Samtidig har det vært et veldig bra arbeidsmiljø på stasjonen i Larvik i mange år. Den har vært kjent for det, og kanskje er det grunnen til at jeg fikk den hjelpen jeg fikk. Det sier noe om den enkelte medarbeider at de gidder å stå på som de gjorde, at de tenkte på meg og bidro aktivt.

Tilrettelagt jobb

Høsten og vinteren etter ulykken var tung for firebarnsfaren. Støttet av kolleger, venner og familie gikk det likevel framover.

Å slippe å bruke tid og krefter på det rent praktiske arbeidet med huset og tomta, gjorde det lettere å komme seg gjennom sorgen.

– Det at vi fikk den hjelpen vi fikk, har bidratt til at det går så bra som det gjør med meg og ungene. Nå har de fått et veldig fint hus vi kan bo i sammen. Men den rent praktiske betydningen er jo en ting, noe annet er omsorgsbiten. Det å føle at folk tenker på deg i en sånn situasjon, og du føler deg ivaretatt, det er uvurderlig.

30-åringen hentet krefter fra støtten for å komme seg videre.

– Når den viktigste personen i livet er borte, så går man i sjokk. Det er det siste en kan tenke seg skjer. Jeg brukte ikke medisiner mot tungsinnet, men hadde det veldig tungt i noen måneder. Man kjenner jo på en veldig ensomhet, og et fysisk savn etter den man elsker.

Han tar en pause.

– Men så har livet gått videre, fra en krisesituasjon, til full sorg, og videre til savn. Det har gradvis gått oppover. Livet som alenefar med fire barn er selvfølgelig strevsomt, men det lar seg gjøre takket være hjelpen jeg får i hverdagen, både fra familien og i jobbsammenheng.

Da ulykken skjedde, var Per Henrik ansatt i et usikkert vikariat på ordensavdelingen ved Larvik politistasjon.

Jobbsituasjonen hadde vært en kime til bekymring, men det tok bare dager etter ulykken før han fikk forsikring om at han ville bli fast ansatt uansett hva som skjedde.

Etter snaue to måneders sykmelding, var han tilbake i redusert stilling på jobben. Ved årsskiftet begynte han å jobbe 100 prosent.

– Arbeidsgiver la til rette for turnus kun i helgene, så jeg kunne håndtere ungene. Det å komme tilbake i arbeid gjorde godt. Hele det siste året har kolleger spurt meg hvordan det går med meg, noe som har bidratt til at jeg har kommet meg såpass fort til hektene igjen, sier Per Henrik.

En ny framtid

I dag, 15 måneder etter ulykken, smiler livet til 30-åringen igjen. Kreftene har kommet tilbake, den tunge sorgen har sluppet taket, og veien videre er i ferd med å stakes ut.

De fire barna, og ansvaret han hadde for dem, har hjulpet ham til å se framover igjen. Å se at det går bra med ungene, har vært en lettelse for ham.

Hjemme på småbruket er det ikke lenger mye som minner om det ubestigelige fjellet av et oppussingsprosjekt fra august 2011.

Tomta er ryddet, og færre trær gjør eiendommen luftig og åpen. Bak huset ligger den inngjerdete andedammen som kollegene ordnet i fjor høst.

Det gule huset er et trygt og godt hjem for familien på fem. Og nå, hvis alt klaffer, blir de etter hvert kanskje en familie på seks igjen.

– Jeg møtte ei i sommer, smiler Per Henrik.

Forholdet er ferskt, men for ham er det et nytt steg på veien videre i livet. I dag bor kjæresten i Stavanger, og det å ta forholdet videre, ligger fortsatt litt fram i tid.

Men Per Henrik er glad for at det går så bra følelsesmessig at han har klart å bli forelsket igjen. Hvis alt klaffer, kan det hende kjæresten snart kommer flyttende nærmere det lille småbruket utenfor Larvik.

At han er der han er i dag, har kollegastøtten, og hjelpen fra familien og svigerfamilien, en stor del av fortjenesten for.

De har holdt ham oppe gjennom den tøffe tiden, både ved sin omsorg og tilstedeværelse, og den enorme dugnadsinnsatsen de la ned på småbruket.

Der har Per Henrik de gode minnene fra Kjersti, og barna fra moren sin. Nå ser de igjen framover.

– Livet går videre. Sånn må det være, sier firebarnsfaren.