Da julenissen besøkte Beredskaps- troppen

Vi skal ikke avdekke hvilket år det var, men stedet var politihuset i Oslo.

Oppdraget: Overbringe julepakker til barna.
Mannskap tilgjengelig: Julenissen.
Andre egne styrker: Ikke.
Samband: Radiotaushet.

Under planleggingen av juletrefesten ble det åpenbart at julenissen i Beredskapstroppens juletrefest ikke som andre nisser kunne gjøre noe så ordinært som å komme gjennom pipa (politihuset har dessuten ikke piper), og han kunne slett ikke komme slentrende gjennom døra.

Dermed ble løsningen nærmest selvsagt entré via rappell ned fra taket.

Rappelltauet ble forskriftsmessig forankret på taket. En siste sjekk viste at julegavesekken var klar, julenissedrakten var klar og klokken viste «action». Dette hadde Delta-mannen - alias Julenissen - gjort hundredevis av ganger før.

Rutinen er: Stramme tauet, kjenne at knuten sitter, kaste enden av tauet ut fra taket, klatrebeltet sitter stramt. Strake bein, utfor kanten, bremse tauet gjennom rappellåtteren, og så liste seg nedover veggen.

Denne gangen skulle han ikke gjøre store hopp, og knuse vinduet ved ankomst. Og for en gangs skyld skulle Delta-mannen være ønsket når han kom inn vinduet. Silkeoppdrag.

Helt til det forskriftsmessig plasserte julenisseskjegget ble fanget opp i tauet, og raskt ble ført inn rappellåtteren. En rappellåtter er en genialt enkel konstruksjon som har til hensikt å la tauet løpe gjennom med en viss motstand, slik at turen i vertikale landskap kan gjennomføres med ønsket fart. Men åtteren gir ikke rom for noe særlig mer enn tauet.

Da det lange bomullskjegget ble fanget av tauet, mens eieren var på tur ned, ble det absolutt mer enn rappellåtteren ville ha. Ute på den 13 etasjer høye fasaden til politihuset var julenissen låst. Drøyt 100 kilo mann og julegaver hadde sørget for at tauet satt bom fast i åtteren.

Julenissen la lynraskt i fra seg ideen om å skjære seg løs. Det var fremdeles 8-10 etasjer ned. Han kunne heller ikke ringe redningshelikopteret. Sea Kingen ville naturligvis ha ført til mye uønsket oppmerksomhet. Og politihelikopteret var for lite.

Så gode råd var dyre. Barna ventet, kvelden ble bare mørkere og mørkere. Og det var radiotaushet.

Inne ved juletreet begynte etter hvert noen i arrangementskomiteen å ane uråd da nissen ikke entret «on time». En «tilfeldig» sjekk ut gjennom entringsvinduet, viste at rappelltauet hang der det skulle. Og et stykke opp på veggen hang kollegaen.

Det er i slike situasjoner det er greit å ha Delta-folk som kolleger. I løpet av sekunder var problemet observert, analysert og ny slagplan lagt. En stille alarm blant den voksne delen av selskapet fikk «scramblet» to fra entringsteamet, som stakk en lynrask tur ned i kjelleren, og kom opp med ditto rappellutstyr.

Begge festet hvert sitt tau i et kontor rett over den hengende nissen. Nye tau kom ut gjennom vinduet, og med en enkel løkke i det ene tauet, kunne nissen bruke løkka som trinn for å avlaste eget tau, feste en ny rappellåtter inn på kollegaens tau, koble seg fra det første tauet, og deretter fortsette turen nedover.

Som om ingenting var skjedd, bare noen minutter for sent ankom nissen til stor glede for de minste. Det eneste som kunne avdekke at noe hadde skjedd, var et nisseskjegg som var betydelig forkortet, og råe glis fra kollegene.

Og Delta-nissen kunne selv glede seg over å ha gledet både store og små.