Jørn Lier Horst har lagt politikarrieren på hylla, og blitt krimforfatter på heltid.
Jørn Lier Horst har lagt politikarrieren på hylla, og blitt krimforfatter på heltid. (Foto: Ruben Skarsvåg)

Bytter pistol med penn

Han slutter ikke med kriminalitet. Politietterforsker Jørn Lier Horst sluttet i politiet. Men fortsetter som krimforfatter på heltid.

1. september sluttet politikarrieren for en av landets mestselgende krimforfattere. Det skjer samtidig med at hans siste bok «Hulemannen» topper høstens salgsstatistikk, til og med foran Jo Nesbø. Horst har det fortrinn at han kan skrive handlinger med en autentisk innsikt i hvordan politiet jobber og tenker. Flere av bøkene er skapt av ideer og hendelser han har erfart som politimann.

Da unge Jørn Lier skulle velge utdannelse, sto valget mellom Journalisthøgskolen og Politihøgskolen. Hans tilkommende svigerfar, som Jørn Lier tok etternavnet fra etter at han giftet seg, var politimann. Svigerfaren snakket varmt om spenningen og mulighetene som politi, og dermed trakk politiutdanningen det lengste strået.

I 1995 var den unge politimannen klar for å gjøre en innsats i politiuniform. Karrieren startet ved det nå nedlagte Larvik lensmannskontor.

­– Jeg er glad jeg kunne begynne politikarrieren på et lensmannskontor. Det ga en fin og allsidig start i praksisen, det ga nærhet til publikum. Fremdeles synes jeg man utfyller politirollen bedre som lensmannsbetjent, enn å være en liten brikke i en større organisasjon. Hovedtanken bak politirollen, som politirolleutvalget fokuserte på alt i 1981, var nettopp dette med et sivilpreget og nært politi. Mange av disse tankene ser ut til å være borte i det vi nå ser i politianalysen, sier Horst.

Han angrer ikke på valget av politikarrieren, og bedyrer at han fikk 18 gode år i bransjen.

– Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag. For meg ble politijobben mer enn en inntektskilde, det ble også en livsstil.

Brukes som «pensum»

Det var gjennom krimbøker han fant ut hva slags politimann han skulle bli. Mens han gikk på Politihøgskolen, leste han boken «Morder uten ansikt» av Henning Mankell. Politimannen i boken, Kurt Wallander, hadde et engasjement Horst kunne gjenkjenne seg i. Wallander var en som kunne utgjøre en forskjell for enkeltmennesker.

Jørn Lier Horst (2).jpg
Jørn Lier Horst (2).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
– Det var det jeg ønsket med min politigjerning, sier Horst, som senere har fortalt dette til Mankell.

Horst opplever nå selv det samme. Han møter unge politistudenter som leser hans bøker i dag. Flere har fortalt at de gjør det som en yrkesforberedelse. Krimbøkene med William Wisting i hovedrollen, inneholder aspekter og problemstillinger de ikke finner i den vanlige pensumlitteraturen.

– Slike tilbakemeldinger fra unge politistudenter gjør meg stolt, sier Horst, og smiler mens han ser ut av vinduet fra sin forfatterhule.

Kontoret ligger i idylliske Stavern leir. Rett utenfor vinduene har han fremdeles politimiljøet tett på seg. Politihøgskolens avdeling ligger kun et pistolskudd unna. Utenfor vinduet skuer han havet og kysten ved Stavern. Det er nettopp kystmiljøet fra Vestfold som ofte danner rammen for det skumle og kriminelle innholdet i bøkene.

– Det er langt mer skummelt her en mørk vindfull høstkveld når regnet pisker ned, sier Horst da vi kommenterer fin utsikt og pent vær.

Han ordlegger seg med bruk av langt flere adjektiv, og fargelegger fortellingen mer enn en vanlig politietterforsker gjør. Kanskje en yrkesnevrose etter å ha vært forfatter siden 2004.

Fascinerende yrke

Å sitte på andre siden av bordet, og føre en samtale med mennesker som har begått alvorlige forbrytelser har vært spesielt. I jobben som politi møter man personer som man kanskje ikke engang har lyst til å ta i hendene. Når de forteller hvordan de la de samme hendene rundt halsen på et annet menneske og klemte livet ut av det, er det helt spesielt.

Jørn Lier Horst (6).jpg
Jørn Lier Horst (6).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
– Det har vært noe fascinerende ved det å møte de dype menneskeskjebnene jeg har gjort som politimann, som det er få mennesker forunt. Noe som har lært meg veldig mye om livet og om mennesker. Oppe i det grusomme har jeg lært, og jeg har følt meg privilegert å få denne innsikten. Å komme inn på slike mennesker, og gjennomføre et avhør med dem, handler for meg mer om sosiale ferdigheter enn avansert psykologi, sier Horst.

Det er disse erfaringene han tar med seg inn i forfatterskapet, og som gjør at han kan skrive så genuint med en autentisk nerve.

– Jeg bruker ikke konkrete saker og opplysninger, men det mer udefinerbare. Det som sitter i veggene i politihuset, det vi kan føle, men ikke bestandig følge som politietterforskere, sier Horst.

Inne på politihuset spør vi kolleger om de leser krimbøkene til Horst.

– Ja, selvfølgelig leser vi dem. Men heldigvis har vi ikke så mange drapssaker som det er i bøkene, er svaret fra sjefen.

Det er ikke bare hos politikolleger bøkene er populære. En gang han satt i en bokhandler for å signere bøker, kom det en ung kvinne bort, og ville ha Horst til å signere. Boken skulle være en gave til kjæresten som satt i fengsel, på en sak som Horst hadde etterforsket.

Samtidig er bøkene på utlånstoppen i fengslene. Det er tydelig at de fenger i flere miljøer, til tross for at helten bestandig får en løsning, skaper orden og får satt skurken bak lås og slå.

Hovedpersonen William Wisting er ingen antihelt som har whiskyflaska liggende i skrivebordsskuffen. Han krangler ikke med sjefen eller ekskona, og har en etikk og væremåte Horst kunne kjenne. Han har tross alt laget Wisting helt fra bunnen.

To spesielle drap

I 1995 ble Ronald Ramm drept i Larvik. Horst hadde sin første dag på jobb den dagen Ramm ble funnet drept, og fikk jobb med å stå vakt utenfor åstedet. Utover kvelden, da åstedsgranskerne var ferdige, fikk den unge politimannen tilbud om å se åstedet.

– Det å skritte inn på åstedet, og gå i fotsporene til en ukjent drapsmann var så spesielt at jeg kunne ta og føle på det. Da jeg fem-seks år senere skrev min første kriminalroman «Nøkkelvitnet», var det lett å ta utgangspunkt i den saken. Saken var uoppklart, og bokutgivelsen førte til at vi fikk inn flere tips i denne saken som var en av de mest bisarre og grusomme i kriminalhistorien. Politiet vet mer i dag enn i 1995, men har ennå ikke nok til å ta ut tiltale, sier Horst.

Jørn Lier Horst (8).jpg
Jørn Lier Horst (8).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
Men det er særlig et annet drap Horst har tatt med seg inn i søvnløse netter. Drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannssen i 1999 gjorde stort inntrykk på Horst som etterforsker på saken. Fremdeles kan den holde Horst våken. Da ligger han og går igjennom detaljer og tenker på hva som kan ha vært gjort annerledes, og hva som kunne ha vært gjort.

På årsdagen for drapet, har Horst i flere år oppsøkt jentas pårørende, og har hatt lange gode samtaler med dem. Å møte pårørende og etterlatte krimofre som politi, og samtidig ha vært forfatter som har laget underholdning av det som for dem er en dypt personlig tragedie, har vært en slags dobbeltrolle Horst har følt på i mange av møtene med ulike pårørende.

Derfor har han spurt: Hva tenker du om at jeg skriver om dette? Svaret har gitt seg selv.

– Vi har alle bøkene dine i hylla.

Til og med pårørende etter Utøya har fortalt at de leser krim. Politiansatte er også storforbrukere av kriminallitteratur.

– Man skulle tro at de hadde mer enn nok av kriminalitet. Men som en far sa, han leser krimbøkene for å slappe av. Man vet på forhånd at rettferdigheten vil skje fyllest, at det ryddes opp og at noen skaper orden i kaoset.

Tette møter med gjerningsmannen i en grusom forbrytelse på den ene siden, og møter med ofre, pårørende og etterlatte har gjort store inntrykk på Horst. Han har ønsket å kunne hjelpe, mens selve straffen for gjerningsmannen ikke har vært så interessant. Det viktigste har vært å finne svar på hva som har skjedd.

Avhør av kriminelle er mye basert på tillit og dialog mellom den siktede og politietterforskeren. Horst forteller om situasjoner, der han gjennom mange og dyptgående samtaler har fått en slags forståelse for at personen som sitter der, også er et offer.

– Jeg tror det er noe av det som er realismen i bøkene. Saken blir løst og den skyldige tatt. Men det som skapte forbrytelsen, det som var kriminalitetens årsak, består, sier Horst.

Ble selv etterforsket

I en av straffesakene mot den kjente travkusken Atle Hamre, ble det satt frem beskyldninger om at Horst hadde et samarbeid med Hamre. Horst ble satt under etterforskning, og senere frikjent for beskyldningene. Men erfaringene han gjorde som mistenkt i en straffesak, var ble til skriveideer Horst gjorde seg nytte av da han skrev fjorårets prisvinnerbok «Jakthundene».

I boken blir hovedpersonen William Wisting suspendert etter at han blir satt under etterforskning, og slikt sett isolert fra etterforskning av en straffesak han selv ledet. Dette er en kjent problemstilling i politiet, der det fra tid til annen dukker opp anmeldelser av sentrale personer i etterforskningen, rett og slett for å legge hindringer i veien for selve etterforskningen av den kriminelle.

Jørn Lier Horst (9).jpg
Jørn Lier Horst (9).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
For en politimann er det en spesiell opplevelse å bli etterforsket, å være den som sitter på den andre siden av avhørsbordet og få de kritiske spørsmålene. For Horst var det spesielt da Politiets Fellesforbund (PF) sørget for at han fikk advokat. På venterommet til advokat John Christian Elden satt det også andre klienter. En langhåret mann med fengselstatoveringer, en halvfet pakistaner med tykke gullkjeder og en mann i dress og hvite skjortesnipper som alle hadde noe uoppgjort med politiet.

– Der satt vi, fire personer som var mistenkt for lovbrudd. Det var akkurat der jeg plasserte Wisting da jeg skrev boken. Hvordan jeg med egen erfaring som base, kunne skrive om etterforskere med tunnelsyn, hvis spørsmål, kroppsspråk og ordlyd var så preget av at de ville ha en bekreftelse på en teori om at jeg hadde gjort noe ulovlig. Men etterforskning handler jo ikke om det. Den handler om å finne ut av hva som i virkeligheten har skjedd. Akkurat det lærte meg mye om uskyldspresumsjonen, sier Horst.

Ikke tom for ideer

18 år som politimann har formet forfatteren Horst. Bøkene bærer preg av en solid dose kunnskap om kriminalteknikk, og spenningen og intensiteten som ligger i etterforskningen av store straffesaker. Horst har et våkent øye for detaljer og tilfeldigheter. Nederst inne i et parkeringshus dypt under bakken, så han for ikke lenge siden en mørk BMW med litauiske skilter. Støvlaget lå tykt, den hadde øyensynlig stått der lenge.

Var det noe mystisk med dette? Hva var i bagasjerommet? Hvor var de som hadde parkert bilen? Horst ser muligheter der mange av oss andre bare haster videre.

Hans siste bok «Hulemannen» tar utgangspunkt i ensomhet, og en ide hentet fra FBIs liste over «most wanted». Det er over 1000 personer på denne listen.

– Hvor er de, hva gjør de? Noen av dem har vi kanskje sett, kanskje til og med snakket med, kanskje de er i nabolaget? Mange ganger vet vi så lite om hva som gjemmer seg bak nabodøren, sier Horst med dramatisk innlevelse.

Hulemannen topper i skrivende stund forlagenes salgslister.

Jørn Lier Horst (2).jpg
Jørn Lier Horst (2).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
Under et ferieopphold i Spania, ble han en morgen plutselig vekket av en politiaksjon mot naboen. En hyggelig, engelsk type som han hadde truffet flere ganger og snakket hyggelig med. Tungt bevæpnet politi omringet huset, kastet flashbangs og pågrep mannen.

Det viste seg at han hadde vært etterlyst av britisk politi i 17 år. Hva denne hendelsen førte til av skriveideer, kan du lese i «Hulemannen».

Ingen lett avgjørelse

For Horst har det ikke vært noen lett avgjørelse å slutte i politiet. Men salgstallene er hyggelige og skriveideene myldrer.

– Det som gjorde det lettere å ta avgjørelsen om å slutte, er den frustrerende følelsen av å ikke strekke til som politietterforsker. Som etterforsker ser vi at mennesker kommer til politiet med sine saker, de har opplevd en sterk grad av urettferdighet og lovbrudd, og har tydelige forventninger til at politiet kan ordne opp. Følelsen av å ikke strekke til, er vanskelig å leve med, sier Horst.

Han har følt seg mer og mer som en saksbehandler i stedet for å være etterforsker. Det har ikke vært tid til å grave i sakene. Horst siterer Henrik Ibsen for å beskrive situasjonen: «Vi gjør det stykkevis og delt, i stedet for fullt og helt».

– Vi kunne gjort så mye mer for å hjelpe folk og ta flere kriminelle. Men vi har ikke tid til å gå i dybden, og slett ikke tid til å ta bakmennene. Den skjulte kriminaliteten som ingen anmelder, får florere. Samfunnet lider under dette, sier Horst, og fortsetter:

– For det handler om ressurser, ikke om å omorganisere politiet. Det er rett og slett for få etterforskere. Både politikere og publikum etterspør et synlig og tilstedeværende politi. Det er forståelig. Men den viktigste kampen mot kriminalitet er ikke noe gateslag, og den vinnes ikke gjennom patruljetjeneste. Enhver sak, om den er grov eller ikke, blir veldig fort til papir, og spørsmål om nitidig arbeid inne på politihuset hvor alle spor skal ettergås og sjekkes.

Horst er bekymret for at 22. juli-kommisjonens rapport og politianalysen gjør at det blir et for ensidig fokus på vakt og beredskap. Han mener organisert kriminalitet er på voldsom fremmarsj. Samtidig er de rettslige rammene rundt etterforskingen blitt mer kompliserte, det stilles større formelle krav, og etterforskningsmetodene blir stadig mer avanserte og tidkrevende.

– Jeg mener politianalysen forteller om hvordan vi (Horst sier fremdeles vi, og mener politiet, red. anm.) kan være rustet for fremtiden. Skal vi være rustet til det, trenger vi gode etterforskere, vi trenger en stødig etterforskningsledelse, og det trengs kontinuitet og faglig utvikling i kombinasjon med entusiasme og engasjement, sier Horst.

Han brenner fortsatt for faget.

Vil reise mer

Jørn Lier Horst (1).jpg
Jørn Lier Horst (1).jpg Foto: Ruben Skarsvåg
Nå blir det slutt på fast arbeidstid og en arbeidsgiver som stiller krav. Det forenkler muligheten til å følge lanseringen av bøkene i flere og flere land. Nordiske kriminalforfattere har fått internasjonal oppmerksomhet, og et rykte for å levere god kriminallitteratur. Det gir et godt grunnlag for et liv utenfor politiet.

Samtidig har han et opplegg for å utgi til sammen 12 ungdomsbøker i Clue-serien, der tre bøker alt er ute. I tillegg skriver han en detektivserie for barn i tidlig skolealder.

– Jeg brenner for å skape leselyst blant barn og unge. Leselyst gir kunnskap for å forstå andre mennesker og andre livssyn, sier Horst.

Dette følger han opp med en lang rekke skolebesøk, hvor han forteller om jobben som politimann, og om sine bøker. Tilbakemeldingene har vært gode fra skolene. Selv om han har reist ut som forfatter, er det flere som har lyst til å bli politi, enn som har lyst til å lese en bok.

– Nå blir jeg nødt til å vri litt på dette, sier Horst og smiler.

Nå skal han leve av egen penn.

Til toppen