Bevæpningsdebatt på avveie

Den norske bevæpningsdebatten trenger flere nyanser, mer fakta og færre absolutter, skriver Malin Stensønes i kronikken om bevæpningsdebatten.

Publisert Sist oppdatert

Den norske bevæpningsdebatten trenger flere nyanser, mer fakta og færre absolutter. At generaler og politibetjenter barker sammen i debatt er et demokratisk gode vi skal verdsette, men ut over det er sammenligningen mellom politiets og forsvarets bevæpning nærmest verdiløs. Til det er trusselbilde, virkemidler og samfunnsoppdraget for ulikt.

Kolonnen sto i brann. Opprørerne hadde angrepet tolv kjøretøy. Det første kjøretøyet var på vei ut av landsbyen, det siste på vei inn da angrepet kom fra husene langs veien. – Vi så røyken på lang avstand. Tre av soldatene var henrettet med hodeskudd. De kan umulig ha vært mer enn seksten år. Det var det som gjorde sterkest inntrykk, forteller én av soldatene i «På våre vegne - Soldatberetninger fra Afghanistan».

I et krigsherjet Afghanistan, preget av ulike opprørsstyrker og vestlige land i ferd med å trekke sine soldater ut, forteller en av de andre soldatene i Telemark Bataljon om etterforsyning av afghanske styrker. De brukte 13 timer på oppdraget. Tolv av disse timene var de i stridskontakt – alt fra enkeltladninger som ble tømt mot kolonnen over wadiveggene inne i landsbyene til planlagte bakholdsangrep.

Norske styrker i Afghanistan har gjennomført operasjoner i store deler av forsvarets operasjonsspekter. For første gang siden annen verdenskrig har norske styrker deltatt i regelrette angrepsoperasjoner – ofte satt opp med tunge pansrede kjøretøy, langtrekkende våpen og i mange tilfeller støttet av kampfly med evne til «å ta ut mål» før de har utgjort en trussel for egne styrker.

Hva har dette å gjøre med norsk politi og bevæpningsdebatten som sådan?

Svært lite. Likevel trekkes det stadig opp sammenligninger mellom forsvarets forberedelser til kamp og norsk politis midlertidige bevæpning i vårt eget samfunn.

Annet trusselbilde – andre virkemidler

Politiets samfunnsoppdrag er å forebygge og bekjempe kriminalitet. De har følgelig et langt bredere operasjonsspekter enn forsvaret. Norsk politi skal håndtere hendelser som spenner over nabokrangler og familievold til organisert kriminalitet, grov vold, trusler, drap og terror. Det krever både bred og spiss kompetanse, og stiller høye krav til samvirke mellom politi, andre samfunnssektorer og publikum. Dialog og samspill i det daglige - evne til å ta kontroll og utøve makt når nødvendig. Det bevæpningsdebatten burde handle om er hvilke virkemidler vi gir politiet for på best mulig måte å kunne utøve nødvendig makt og ta kontroll - når vi trenger det som mest.

PST peker i sin trusselvurderinger for Norge 2015 at utviklingen i trusselsituasjonen gjennomgående er negativ. Det pekes på aktive ekstreme islamistiske miljø og trusler om hevnaksjoner fra ISIL og al-Qaida. De uttrykker en særlig bekymring for personer som opererer alene og som utfører aksjoner hvor kjente beredskapstiltak blir irrelevante og førsterespons avgjørende for å begrense skade. Det er dette trusselbildet norsk politi må forholde seg til - og det samstemmer godt med trusselbildet i andre europeiske land, som angrepene i Paris, det jødiske museet i Brussel eller Danmark.

I angrepet på Charlie Hebdo stormet to menn med automatvåpen inn i redaksjonslokalene og begynte å skyte. Tilbake lå elleve mennesker skutt til døde. På vei ut skyter de en politimann. Han blir liggende skadd på fortauet. Da den ene gjerningsmannen kommer løpende mot ham strekker han hendene i været for å vise at han ikke holder våpen. Han blir henrettet med et hodeskudd. Vi er vel mange som bærer bildene av ham med oss. Det er blant annet denne type trusselbilde som har ført til en midlertidig bevæpning av norske politifolk.

Livsviktige nyanser

Nyansene har en tendens til å forsvinne i offentlig debatt, men spørsmål knyttet til legitim maktanvendelse, virkemidler og effekt trenger nyansene for å tåle møte med virkeligheten. Det jeg har likt aller minst med den debatten vi har gående er en underliggende tone om at norsk politi ikke er godt nok trent til å håndtere våpen. Så vidt jeg kjenner til er ikke den norske treningsstandarden lavere enn hos andre europeiske land - med permanent bevæpning. Hvis noen seriøst mener den likevel er for lav, bør de fremme forslag om økt treningstid. Men det er naivt å tro at denne evnen alene skapes på en skytebane. Politiets fremste midler i møte med sine omgivelser uavhengig av trusler er evne til å analysere den situasjonen de er i – og tilpasse virkemidler og maktanvendelse til det. Denne kompetansen og evnen forsvinner ikke om man bærer våpen. Et våpen er et tilleggsverktøy, til bruk i ekstreme situasjoner. Vi må ha tiltro til at de beste til å vurdere bruken, faktisk er politiet selv.

Debatten preges også av mange absolutter. Vi får inntrykk av at enten må alt politi være bevæpnet helle tiden – eller alle ubevæpnet. Det finnes mange andre modeller. Britene har en modell hvor deler av politiet er ubevæpnet, mens andre deler er permanent bevæpnet. Dette er modeller vi vil være tjent med å se nærmere på.

Det har også vært fokus på at det å ha bevæpnet politi medfører risiko i form av vådeskudd og unødig maktbruk. Hvis vi skal tenke scenarier er heller ikke det å fjerne bevæpning risikofritt. Med det vil førstelinjeresponsen ta lenger tid, med de alvorlige konsekvenser det potensielt kan få. Livsviktige nyanser.

Stortinget bør debattere

Å knytte bevæpning av norsk politi til trusselbilde er fornuftig, da må vi forholde oss til realiteter. Vi kan ikke politisk vedta et lavere trusselbilde, fordi vi ikke liker det vi har. Men det politikere kan vedta er under hvilke rammer politiet skal kunne beskytte både oss og seg selv gitt det faktiske trusselbildet vi har. Det er PSTs ansvar å gi en vurdering av trusselsituasjonen. Det er PODs ansvar på denne bakgrunn å anbefale tiltak for å beskytte befolkningen og politiets tjenestemenn. Og det er justisministerens ansvar å beslutte hvilke tiltak som skal innføres. Jeg mener likevel at bevæpning av norsk politi bør diskuteres i Stortinget. Tradisjonelt har vi hatt et ubevæpnet politi i Norge, når vi nå går i retning av hyppigere bevæpning, bør det diskuteres av våre folkevalgte. I tillegg vil en debatt i Stortinget tvinge justisministeren til en redegjørelse som faktuelt omhandler trusselbilde, virkemidler, evne samt ulike modeller for bevæpning og erfaringene med den generelle bevæpningen så langt. Det kan vi alle bli klokere av.

Kronikken var først på trykk i Aftenposten.

Malin Stensønes
Powered by Labrador CMS