Beredskap på sparebluss?

For meg som operativ politimann i et grisgrendt strøk oppleves det frustrerende at det ikke ser ut til å bli tenkt så mange nye eller visjonære tanker rundt beredskap i det norske samfunnet.

  • Endret

Blir det sant at en patrulje på reservetjeneste gir dårligere beredskap enn en patrulje på hjul, bare fordi det blir gjentatt mange nok ganger?

Blir det sant at kvaliteten og slagkraften til lokalpolitiet bedres ved å legge ned tjenestesteder i stor stil bare fordi det gjentas mange nok ganger?

Min påstand er at ren beredskap i politiet fortsatt har lav status og ikke er prioritert. Det er fortsatt slik at beredskap er noe vi sørger for mens vi gjør noe annet.

I mine drøyt 20 år i politiet har jeg sørget for beredskap i mitt distrikt ved bruk av reservetjeneste/beredskapsvakt. Altså at utenom kontorets åpningstid og annen planlagt tjeneste, dekkes beredskapen av tjenestemenn hjemmefra.

Slik jeg opplever det, anser politiets overordnede ledelse beredskapsvakt som «bortkastet arbeidstid med en faktor på 1:4», siden man ikke utfører annet arbeid mens man har beredskap. Som for eksempel kontroll av kjøretøyer, spaning, etterforskning, og så videre. Beredskapen som «produseres» anses for å være «annenrangs».

Ja, beredskapsvakt har noen svakheter. Den største er at det medfører kostnader å aktivere beredskapen.

Min påstand er at ett årsverk med beredskapsvakt gir beredskap tilsvarende tre-fire årsverk «i patrulje». Ved at beredskapsvakten i stor grad er lokalisert der folk bor, blir den geografiske plasseringen også ofte veldig gunstig og godt fordelt.

Jeg vil påstå at det tenkes få nye eller visjonære tanker rundt beredskap i politiet:

  • Hvorfor har HV-soldater våpen og utstyr hjemme slik at de kan rykke ut direkte hjemmefra til et oppmøtested for å starte oppdraget, mens politifolk som kalles ut på fritida må møte på tjenestestedet og rykke ut til oppmøtested derfra? Hvem av disse bør ha den mest «trimmede» beredskapen?
  • Hvorfor har HV og andre av Forsvarets enheter liggende på lager kostbart operativt utstyr som politiet har stort behov for i den daglige tjenesten, men ikke økonomi til å skaffe? (lysforsterkningsutstyr som «nattkikkerter», pansrede biler, helikoptre, og så videre). Hvor gjør slikt materiell størst samfunnsmessig nytte?
  • Hvordan kan både brannvesen og helsevesen levere svært god beredskap av god kvalitet stort sett over alt, utelukkende basert på beredskapsvakt eller tilfeldig utkalling ved hjelp av personsøker, mens politiet det meste av tiden i praksis ikke har troverdig beredskap i de samme områdene? Hvilken legitimitet gir dette politiet som innsatsleder for de andre nødetatene?

Så vidt jeg vet er det slik at i enkelte amerikanske politistyrker, har den enkelte tjenestemann sin personlige, velutstyrte tjenestebil som han/hun har full råderett og fullt ansvar for, også på fritida. Dette gir jo veldig god beredskap!

Nå er jo politibiler i Norge veldig dyre, men mesteparten av disse kostnadene havner jo i statskassa i form av avgifter. Slike «enmannsbetjente» biler ville kanskje også kunne spesifiseres annerledes og slik sett bli billigere.

Er det mulig å se på andre former for organisering og andre tjenesteordninger som er bedre tilpasset både behovet for beredskap og behovet for løsning av politiets andre oppgaver?

Innenfor de andre nødetatene har man innsett at beredskap koster, og har en egenverdi (for ikke å snakke om det norske Forsvaret!). I vårt distrikt (200 kilometer fra kant til kant), som store deler av tiden skal dekkes av èn politipatrulje, er det til enhver tid fire ambulanser og sju brannstasjoner med tilknyttede biler og mannskaper.

Til sjuende og sist er det jo opp til Det Norske Storting å prioritere og å verdsette beredskap. Hva gir den største samfunnsmessige gevinsten, blant annet når det gjelder samfunnssikkerhet? Flere nye jagerfly, firefelts motorveier eller satsing som monner på politiberedskap og annen samfunnssikkerhet?

«Talk is cheap!»

Til toppen