Behold brukthandel i politiet

Jeg er imidlertid ikke enig i utvalgets vurdering at det å fjerne politiets ansvar for brukthandel samsvarer med å fokusere på definerte kjerneoppgaver.

Utvalgets forklaring om hvorfor politiet har blitt tillagt oppfølgningen av loven, «ønske om å hindre omsetning av stjålne varer», er etter min mening en altfor snever forståelse av bakgrunn, mulighet og virkemidler som for politiet ligger i brukthandelkonseptet.

Et unikt verktøy

Brukthandellovens § 1, «Formålspragrafen», der vi blant annet ser at «Formålet med lova er å forbyggje omsetning av stolne eller ulovleg mottekne gjenstander og å lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander», er utgangspunktet for min argumentasjon.

Det er rett og slett et unikt verktøy som her er gitt politiet til hjelp i forebygging og oppklaring av tyverisaker.

Loven, og den tilhørende brukthandelforskriften, representer for politiet en mulighet til å ha en viss kontroll på en bransje som utgjør et fornuftig alternativ til de som ønsker å gjenbruke gjenstander og til samlere av unike objekter, men som erfaring viser, dessverre også tiltrekker seg kunder som ønsker å omsette tjuvegods av ymse slag.

Ved å ha kontroll på hele prosessen fra søknadsbehandling, uhindret kontroll av varelager og protokoll til mulighet for stengning og pålegg av restriksjoner, kan politiet både forebygge og oppklare kriminalitet uten at det nødvendigvis foreligger tung etterforskning og ransakingsbegjæring fra retten.

Kommunale saksbehandlere har ikke tilgang til politiets registre som kan brukes i en helhetsvurdering av en bevillingssøknad. Det vil kunne være et sikkerhetsstempel for både kunder og brukthandlere selv at butikken er «godkjent» og følges opp av politiet.

Det er videre rett som hevdet i analysen at internettportaler i stor grad brukes til omsetning av brukte gjenstander, men en utelatt del av sannheten er at det er forskjellige typer gods som selges over Internett og via brukthandelbutikker. Tilsammen utgjør de en helhet i brukthandelkonseptet

Loven og forskriften gir politiet uvanlig store muligheter til å kontrollere en bransje som har potensiale til å bli brukt/misbrukt av personer og grupper som ønsker omsetning av tjuvegods. Dette i kombinasjon med at politiet fortsatt skal ha ansvar for tyverisaker, ser ikke ut til å ha blitt hensynstatt tilstrekkelig i utvalgets vurdering

Viktig publikumskontakt

Vi må heller ikke undervurdere viktigheten av publikumskontakt i en tid som det fokuseres veldig mye på etatens bruk av digitale løsninger. Selv om politiet nå, heldigvis, satser «i hundre» på digitale løsninger, er det ikke sikkert alle kriminelle gjør det. Det ene utelukker ikke det andre og vi må huske at et gammelt maleri eller en antikvitet, som kan være verdt dobbelt så mye som bilen en har i garasjen, ikke er utstyrt med sporbare strekkoder eller chassisnummer som kan søkes på Autosys.

Politiets oppklaring av tyverier og påfølgende gjenfinning av stjålet gods er ikke så ofte å finne på skrytelistene når statistikker presenteres, til tross for at dette rammer vanlige folk helt tilfeldig. Undersøkelser viser samtidig at politiet ikke gjør bruk av en lov der teksten i formålsparagrafen nettopp presiserer at dette er vårt verktøy til å jobbe effektivt med slike saker (jf. Prosjektoppgave PHS 2007-«Brukthandelbransjen – under kontroll?»)

Den største feilen i utvalgets vurdering er etter min mening at bransjen kun betraktes som ren næringsvirksomhet. Med kjennskap til trender og tendenser i omsetning av stjålet gods, fortrinnsvis kunst og antikviteter, synes dette mangelfullt.

Heller enn å fjerne ordningen fra politiet, bør vi revitalisere bruk av brukthandelordningen i en erkjennelse av at loven og forskriften er et godt og altfor lite brukt hjelpemiddel som er skreddersydd til politiets arbeid.