Barns rettsikkerhet bør ikke blandes med distriktspolitikk
Det er flott at voksne engasjerer seg i barns rettssikkerhet, men jeg skulle ønske at engasjementet ikke begrenset seg til en bekymring for reiseavstand.
Barnehusene har nå vært etablert i Norge i drøyt ti år, og har i perioden de har vært i drift medført en stor bedring av barns rettsikkerhet. I samme periode har det også vært en enorm økning i antallet barn som avhøres.
Selv om det skyldes langt flere forhold enn etablering av barnehusene, er det for meg liten tvil om at vi har vært avhengige av innsatsen fra de som jobber på barnehusene for å kunne takle økningen.
Da barnehusene ble etablert var mange skeptiske, og bekymringen for nye faggrupper var stor både i og utenfor politiet. Endring er skummelt, og strafferettspleien naturlig konservativt. Til og med det å måtte forflytte seg for å avhøre barn, var for noen problematisk.
Denne kritikken har stilnet. Nå er det vel knapt noen igjen som ikke mener barnehus er en god ting. Det skyldes nok at alle som er involvert i disse sakene ser hvor mye bedre dette nå håndteres.
Så bra har det blitt, at mange nå ønsker seg egne barnehus. Sist ut er Stortingsrepresentant Jenny Klinge som foreslår et barnehus i Kristiansund, men hun er slett ikke den eneste.
På mange måter er dette et kompliment, men er det en god ting?
I debatten om etablering av nye barnehus er det tilsynelatende kun avstand til nærmeste barnehus som trekkes frem, og hensynet til barna er gjerne begrenset til at det vil spare dem for en lang reise. Det trekkes sågar frem at det å reise langt kan være et problem for barnas rettssikkerhet.
Det er flott at voksne engasjerer seg i barns rettssikkerhet, men jeg skulle da ønske at engasjementet ikke begrenset seg til en bekymring for reiseavstand. Hvis man virkelig er opptatt av barns rettssikkerhet, er det så mange flere ting som er mye viktigere.
Det er flott at voksne engasjerer seg i barns rettssikkerhet, men jeg skulle da ønske at engasjementet ikke begrenset seg til en bekymring for reiseavstand.
Man kunne for eksempel bruke mer penger på barnevern, eller på kompetansehevning om overgrep for de som arbeider med barn.
Eller hva med å engasjere seg i å få på plass en faglig overbygning på barnehusene som kan utvikle virksomheten videre? Det var nemlig en forutsetning da barnehusene ble etablert, men dette har fått relativt liten oppmerksomhet i ettertid.
Den begrensede kapasiteten til å gjennomføre medisinske undersøkelser av barna som avhøres er også noe man kan engasjere seg i. I tillegg til at det er begrenset kapasitet flere steder, er det slett ikke alle steder vi kan tilby tannlegeundersøkelser.
Det å kunne underbygge en sak med overgrep mot barn med tekniske bevis, øker betraktelig sjansen for en domfellelse, og må følgelig kunne sies å være en bedring av rettssikkerheten til barna. Selv om jeg har fulgt denne debatten en stund, har jeg til gode å se at de som foreslår nye barnehus gjør en vurdering av dette spørsmålet.
Det fremstår også som om man undervurderer hvor faglig krevende arbeidet på barnehus er, og hvor viktig et godt fagmiljø er for kvaliteten på det arbeidet som utføres. Ved å etablere for mange barnehus risikerer man å redusere kvalitet både på de nye man etablerer, og på de som allerede er i drift.
Det fremstår også som om man under-vurderer hvor faglig krevende arbeidet på barnehus er, og hvor viktig et godt fagmiljø er for kvaliteten på det arbeidet som utføres.
Det er prisverdig at det stadig stilles større krav til barns rettssikkerhet. Det er barna som er vår fremtid - for et barn å leve med vold og overgrep kan beviselig gjøre uopprettelig skade.
Å engasjere seg i barns rettssikkerhet, er å engasjere seg i vår fremtid. Å engasjere seg i distriktspolitikk er også det. Men jeg tror ikke det er en god vei inn i fremtiden å blande de to.
