Kongemøtet hun aldri glemmer: – Han heiv seg tilbake

Politimesterens kontor bærer preg av en lang karriere i etaten. På veggen bak henne henger minner, meritter og et bilde av kong Harald.

Sørgebåndet over rammen vitner om dagens alvor. Tiden er inne for et siste farvel, og en tydelig berørt politimester sliter med å finne ordene. 

– Jeg har ikke sovet mye i natt, men føler meg uthvilt. I dag skal vi gravlegge en mann jeg har stor respekt for, og som jeg var heldig nok til å møte flere ganger, sier politimester i Oslo politidistrikt, Ida Melbo Øystese. 

Et forsinket fly på Flesland

Det er en spesiell dag for en hel nasjon. Sørgende samler seg i hovedstadens gater for å ta farvel.

For Øystese møtes også det personlige og profesjonelle denne dagen.

Mens politiet skal sørge for en trygg og verdig avskjed, skal hun selv representere etaten under gravferden i Oslo domkirke, sammen med politidirektør Håkon Skulstad.

– Det er veldig spesielt at dette kom på min vakt. Jeg kommer til å ta med meg dette resten av livet, sier hun. 

Øystese blir tankefull når hun snakker om det, og hun løfter frem kollegene i gatene som sørger for at kong Harald får en trygg og verdig avskjed. 

– Jeg kjenner på litt dårlig samvittighet også. Det er mange andre som hadde fortjent å få oppleve dette. Jeg skulle ønske det var plass til flere, sier hun. 

For politimesteren er det ikke bare en monark som skal gravlegges denne dagen. Gjennom årene har hun fått møte kong Harald flere ganger.

Og møtene har bydd på latter og historier hun fortsatt bærer med seg.

En liten sofa på Flesland  

Lenge før Øystese fikk ansvaret for å holde hovedstaden trygg den dagen Norge skulle ta farvel med kong Harald, satt hun ved siden av ham i en liten sofa på Flesland lufthavn. 

Det var et møte hun aldri glemte.

– Jeg hadde akkurat blitt utnevnt til visepolitimester i Vest politidistrikt, Møtet begynte formelt, sier Øystese. 

Islands president var på statsbesøk i Norge. Etter middagen på Slottet gikk turen til Bergen, med lunsj i Håkonshallen og et offisielt program i byen.

Der havnet Øystese ved kongens bord.

– Det var helt overveldende, men han fikk deg liksom til å slappe av. Han var veldig jovial. Vi hadde det så hyggelig, forteller hun. 

Så grep bergensværet inn. Det var slutten av mars, med store snøflak, og da følget kom til Flesland lufthavn, ble kongens fly forsinket.

– Da er kongen som alle andre passasjerer. Når flyet er forsinket, så er det forsinket. Han måtte vente, forteller hun. 

Kongen og følget ble sittende i et lite rom på flyplassen. Da tok politimesteren sjansen. 

Det er ikke sikkert jeg får denne muligheten igjen, tenkte hun.

Så satte hun seg ned ved siden av kong Harald i den lille sofaen. 

Hun hadde en historie hun ville fortelle ham.

– Han heiv seg tilbake 

Farmoren hennes hadde en gang fått hilse på kong Harald. Et kort møte, men et hun bar med seg resten av livet.

Nå ville barnebarnet blant annet fortelle kongen om det.

– Det er kjekt for ham å få høre hvor mye han har betydd. Det er jo ting han kanskje ikke vet om, sier hun. 

De ble sittende og prate. Om familien, jobben og pendlingen mellom Drøbak og Bergen.

Og om navnene til de to sønnene hennes: Harald og Olav.

– Da heiv han seg tilbake. Han syntes jeg var veldig flink til å velge navn, sier hun og ler av minnet.

Men akkurat dét hadde faktisk vært en tilfeldighet.

Den eldste, Harald, er oppkalt etter ektemannens far. Da sønn nummer to kom, fikk han navnet til hennes egen far: Olav.

– Vi tullet mye med at Märtha aldri kom. Vi stoppet der, forteller Øystese. 

– Veldig sterkt 

Siden skulle det bli flere møter med kong Harald og kongefamilien. Som politimester har Øystese flere ganger vært en del av det offisielle følget når de kongelige har reist rundt.

Da har hun lagt merke til noe hun kjenner igjen fra sin egen familie.

Nesten overalt finnes det en historie om et møte med kongen.

– Det blir vandrehistorier i familiene. Historier som blir gjenfortalt. Jeg tror veldig mange føler at de kjenner kongen.

Øystese tror det er noe av forklaringen på det som skjer i Oslo denne dagen. Folk vil ikke bare følge kongens siste reise på TV. De vil være der selv.

Øystese kjenner seg igjen i den følelsen. 

– Jeg har fått lov til å gå først i 17. mai-toget her i Oslo. Å gå opp mot Slottsplassen, og se at kommer kongen ut. Vi stopper, hilser og synger nasjonalsangen. Det er veldig, veldig sterkt. 

Derfor traff det henne også hardt da hun igjen sto på Slottsplassen etter kongens død.

Forrige søndag hadde hun vært i sørgegudstjeneste. Etterpå reiste hun sammen med politidirektøren opp til Slottsplassen for å legge ned blomster.

Hun gjorde som hun pleide, og så opp mot slottsbalkongen.

Denne gangen sto ikke kong Harald der, og flagget vaiet på halv stang.

– Jeg hilste til slottsbalkongen og sørgeflagget, men jeg følte at jeg hilste på kongen.

En siste hilsen 

Tilbake på kontoret på Grønland er det fortsatt en stund til Øystese skal sette kursen mot Oslo domkirke.

Utenfor forbereder kollegene hennes seg på en dag der store folkemengder skal samles i hovedstaden.

– Jeg er veldig stolt over den jobben som gjøres i alle deler av organisasjonen. Både de som er direkte koblet på operasjonen, og de som holder hjulene i gang ellers i landet. 

Øystese retter på den mørke gallauniformen og stryker skjørtet glatt. Idet hun setter hatten på hodet, løfter hun blikket mot bildet av kong Harald.

Så er tiden inne.

Hun vinker idet hun setter seg inn i den sorte bilen som skal ta henne til Oslo domkirke.

Foran henne venter kong Haralds siste reise, en dag hun vil ta med seg resten av livet.