Avhør i nye spor

Ny forskning førte til erkjennelse av behovet for endringer.

Avhør er en sentral etterforskningsmetode. Det er ofte avgjørende for straffesaksbehandlingens kvalitet og framdrift. Til tross for dette var det fram til begynnelsen av 2000-tallet ingen enhetlig avhørsutdanning i politiet, ut over grunnleggende ferdigheter gitt i grunnutdanningen. Det var ekspertenes selvlærte metodikk som rådet.

Fram til siste halvdel av 1990-tallet ble det ikke tatt lydopptak av avhør. Forklaringen ble møysommelig skrevet ned i det lukkede møtet mellom etterforsker og den mistenkte. Og til slutt forelagt den mistenkte for vedtakelse. Om vedkommende da var fullt klar over hva det ble skrevet under på, ble ofte et stridstema i den påfølgende rettssaken. Det kom beskyldinger om at ord var blitt lagt i munnen på den tiltalte, feiltolket. Ord sto mot ord.

Et veiskille

Et veiskille i politiets arbeidsmetodikk kom rundt årtusenskiftet. Politioverbetjent Asbjørn Rachlew, som selv var en sentral etterforsker i Oslo-politiet, avdekket gjennom sin masteravhandling i 1999 at norsk politi var dårlig utdannet til den vanskelige oppgaven det er å foreta avhør. Dessuten påviste han at enkelte miljøer i en årrekke hadde brukt uakseptable avhørsmetoder.

Dette inkluderte blant annet metoder som var basert på en FBI-inspirert modell som hadde tilståelsen som eneste mål. Han konstaterte at det ble benyttet ulike manipulative metoder for å oppnå dette - ofte misforståtte - målet på effektivt politiarbeid. Senere fulgte Rachlew opp temaet i sin doktorgradsavhandling (2009) om «Justisfeil ved politiets etterforskning, noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak».

Politihøgskolen responderte raskt allerede på masteroppgavens funn. I et samarbeid mellom Oslo politidistrikt og Politihøgskolen ble det utarbeidet et omfattende opplæringsprogram basert på den britiske avhørstradisjonen. Både Rachlew, politioverbetjent Ivar Fahsing, som nå er i gang med sin doktoravhandling om kritisk beslutningstaking i etterforskning av drapssaker, deltok sammen med flere andre i dette arbeidet.

Politihøgskolen har siden 2002 utdannet over 100 instruktører i avhør. Disse instruktørene har igjen sørget for at flere enn 2000 etterforskere har gjennomgått grunnleggende videreutdanning i avhørsteknikk. Den samme utdanningen blir nå også gitt våre politistudenter i deres bachelorutdanning. Kunnskap om de psykologiske faktorene som kan medføre justisfeil er i stor grad vektlagt i den nye arbeidsmetodikken. Et kjernepunkt er også etisk refleksjon, tillit og åpenhet.

Transparent

Det er altså flere viktige endringer som er gjennomført de siste årene. I tillegg til at avhøreren nå har formell kompetanse, er avhør - delvis ved hjelp av ny teknologi - blitt transparente. Alt som sies og gjøres kan tas opp, avspilles og etterprøves. Avhør er på denne måten ikke lenger bare en sak mellom avhører og mistenkt, med de mulige fallgruver det innebærer. Kolleger, påtalejurister og andre kan delta på lik linje, og alt som foregår kan dokumenteres. Også i retten.

I forhold til tidligere arbeidspraksis går dagens avhør mer ut på å teste hypoteser. Det skal som før samles inn opplysninger som taler både for og mot mistenkte, ikke bare i teorien, men også i praksis. Det er nå velkjent at etterforskeren kan havne i en situasjon der man – ubevisst – prøver å bekrefte sin hypotese, framfor å erkjenne at hypotesen ikke holder. Kunnskap om slike psykologiske prosesser er derfor tatt inn i avhørsutdanningen.

Nylig ble det såkalte Bislet-drapet behandlet i Borgarting lagmannsrett. Der ble det framsatt beskyldinger om brudd på både menneskerettighetene og straffeprosesslovens bestemmelser om avhørsmetodikk. Etter å ha sett gjennom avhørene på video fant retten intet å utsette. Denne mulighet for etterprøving er et konkret resultat av omleggingen av politiets arbeidsmetodikk når det gjelder avhør.

Smertefull forbedring

Vi har fremdeles relativt lite forskningsbasert kunnskap om politietterforskning. Derfor pågår det nå ulike forskningsprosjekter ved Politihøgskolen, som gir ny innsikt både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg gjennomføres det flere aktiviteter som vil påvirke utviklingen av avhørsmetodikk og utdanning.

Ett av disse er at Riksadvokaten har nedsatt en arbeidsgruppe som skal undersøke praksis og eventuelt foreslå tiltak som er egnet til å videreutvikle politiets gjennomføring av avhør. Politihøgskolen deltar i denne arbeidsgruppen fra både etter- og videreutdanningsnivå og bachelorutdanningen. Dessuten samarbeider Politihøgskolen godt med både Kripos, så vel som nederlandsk og britisk politi på fagfeltet.

Det oppgjøret spesielt Rachlew og Fahsing tok med sin samtid og sine kolleger var smertefullt, men viktig for å komme videre. Avhørsmetodikken har gjennomgått store endringer. Likevel arbeider vi kontinuerlig for å bli enda bedre. Utdanning i avhør går nå i helt andre og nye spor enn tidligere.

Det bør i hvert fall være et betryggende utgangspunkt for alle involverte.