Auglend med politirettslig nybrottsarbeid

For personell både i og utenfor etaten som har som oppgave å behandle saker om mulige brudd på handle- og lydighetsplikten, er denne boken et nødvendig arbeidsverktøy.

  • Endret

Tradisjonelt er det politiets strafforfølgningsfunksjon som har fått mest oppmerksomhet i lærebøker, i rettsteoretiske fremstillinger og ikke minst i lovgivningen. Lærebøker i fagene alminnelig politilære og ordenspolititjeneste, ble faktisk først skrevet i siste halvdel av 1970-årene. Den sedvanerettslige forankrede politiets generalfullmakt ble kodifisert først i 1995 da den nåværende politiloven ble vedtatt.

Politiretten som eget fag har utviklet seg betydelig de siste tiårene. En av de mest betydningsfulle bidragsyterne har vært Ragnar L. Auglend. I år utkom boken «Handleplikt, kommandomyndighet og lydighetsplikt i operativt politiarbeid». Den er en lett bearbeidet utgave av hans avhandling for dr. philos-graden, som ble skrevet mens han var tilknyttet Det Juridiske fakultet i Bergen.

«Alle som gjør tjeneste som stabssjefer, operasjonsledere og innsatsledere vil ha nytte av å lese enkelte utvalgte kapitler.»

For de fleste er Auglend mest kjent som tidligere rektor ved Politihøgskolen og politimester i Sarpsborg og Hordaland. Han har også bakgrunn som dommer og som avdelingsdirektør i Justisdepartementet, og har satt betydelige spor etter seg i utviklingen av politiretten.

MYE MED STOR RELEVANS

Det var Auglend som skrev utkastet til Politiinstruksen av 1990. Han var også hovedforfatter av Politilovutredningen, som dannet grunnlaget for proposisjonen med forslag til dagens politilov. Et annet viktig bidrag har han gitt ved å være medforfatter av boken Politirett, som for øvrig utkommer i 3. utgave i høst. Tidspunktet for den siste bokutgivelse er svært gunstig. For det første er den nye straffeloven en viktig referanse. For det andre har Auglends fremstilling fått med seg endringene som følge av Grunnlovsrevisjonen av 2014, da en rekke menneskerettigheter ble tatt med i Grunnloven.

Innenfor politiretten og straffeprosessen har oppmerksomheten tradisjonelt vært rettet mot menneskerettsvernets betydning som skranke for politiets inngrep overfor borgerne. Auglend påpeker imidlertid at politiet er forpliktet til å iverksette positive tiltak for å sikre menneskerettighetene, og at dette er av like stor viktighet som den begrensende dimensjon. Den innledende gjennomgangen i boken under overskriften «Operativ politivirksomhet og menneskerettigheter» kan nok være litt vel teoretisk for mange lesere. Men når man kommer til bokens hovedtema, vil man se at det finnes mange avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) med stor relevans for operativt politiarbeid

OMORGANISERING IKKE NOE NYTT

I innledningen av bokens kapittel om handleplikten, gir Auglend et interessant tilbakeblikk på hvordan rettshåndhevelsen har vært organisert i Norge opp gjennom årene. I tidlig middelalder var det ikke noe statssamfunn, men ætten som var den viktigste enhet for normering og rettshåndhevelse. Under Magnus Lagabøter ble den offentlige rettshåndhevelse gjort til et eksklusivt anliggende for kongemakten.

Den lettleste og kortfattede gjennomgangen av utviklingen av institusjonene med ansvar for ro, orden, sikkerhet og rettshåndhevelse, setter dagens omorganisering av politiet i et interessant perspektiv. Arbeidet med organisasjonsutvikling er nemlig ikke av nyere dato; det har foregått i alle år, men uten bruk av alle de moteriktige begrepene som preger arbeidet i dag.

Bokens hovedtema er politiets plikt til å handle. Både den handleplikt som politiet har som etat og den handleplikt som påhviler den enkelte polititjenesteperson, drøftes utførlig. For den enkelte polititjenesteperson følger aktivitetsplikten av ansettelsesforholdet. Arbeidsmiljøloven er følgelig et viktig supplement til de rene politirettslige reguleringene. Den enkelte polititjenestepersons plikt til å gjøre tjeneste i fritiden i særlige tilfeller, som det heter i politiloven § 22, blir naturligvis også behandlet i boken. Hva som utgjør «særlige tilfeller», er regulert i politiinstruksen § 6–2.

Som Auglend påpeker i sin analyse, er forutsetningene for pliktmessige inngrep definert ved et situasjonskrav – det vil si at nærmere bestemte interesser er utsatt for fare – og et krav til risikonivå. Dertil kommer en begrensning; tjenestepersonen må være skikket til å kunne utføre inngrepet på forsvarlig måte.

Auglend har utvilsomt rett når han kritiserer formuleringene i forordet i Politidirektoratets Håndbok for innsatspersonell (PBS II), hvor det heter at håndboken skal «være til støtte og veiledning ved krevende oppdrag». Auglend fremholder at håndboken er et overordnet og tjenstlig direktiv, som må anses som bindende.

Men som han også påpeker: Poengteringen av håndbokens veiledende karakter er trolig gjort for å unngå nedtoning av det individuelle ansvaret, og forutsetningen om at tjenestehandlingen alltid skal bygge på tjenestepersonens selvstendige politifaglige bedømmelse slik det følger av politiinstruksen § 6–1 tredje ledd.

RETT TIL Å STANSE FARLIG ARBEID

Et eget kapitel i boken er viet handleplikt og lydighetsplikt ved farlige oppdrag. Sentralt i fremstillingen er arbeidsmiljølovens bestemmelser om kravet om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og tjenestepersoners rett og plikt etter arbeidsmiljøloven til å avbryte særlig farlig arbeid.

«Auglend påpeker imidlertid at politiet er forpliktet til å iverksette positive

tiltak for å sikre menneskerettighetene.»

En dom fra Høyesterett som er viktig i den sammenheng, er Rt. 1989 side 329. Saken gjaldt en polititjenestemann i hundetjenesten i Oslo som var blitt avskjediget fordi han nektet å hjelpe til ved en ettersøkning i Telemark etter væpnede bankranere. Han hadde forlangt å få med fire mann fra Beredskapstroppen som sikring. Høyesterett konkluderte med at hundeføreren ikke kunne nekte å utføre bistandsoppdraget, men tjenesteforsømmelsen var ikke så grov at han kunne avskjediges.

Verneombudets rett til å stanse farlig arbeid omtales også. Auglend skriver at under politiaksjonen fra september 2009 til juni 2010, ble stansingsretten benyttet ved flere anledninger, og i noen tilfeller på grensen for det lovlige. Han viser til ett eksempel som klart indikerer at verneombudets stansingsrett ble misbrukt under aksjonen.

Boken er litt av en «murstein» med sine vel 860 sider med tekst. Man skal være svært interessert i politirett for å lese den fra perm til perm. Men mange både i og utenfor politietaten vil finne kapitler i boken som dekker rettslige aspekter ved viktige deler av politiets virksomhet. Alle som gjør tjeneste som stabssjefer, operasjonsledere og innsatsledere vil ha nytte av å lese enkelte utvalgte kapitler. Blant annet bokens gjennomgang av inngrepshjemlene i politiloven med omtale av politilovens «tiltakskatalog» gir en god basiskunnskap for disse gruppene med politiansatte.

For personell både i og utenfor etaten som har som oppgave å behandle saker om mulige brudd på handle- og lydighetsplikten, er boken et nødvendig arbeidsverktøy. Auglend har gjort et juridisk nybrottsarbeid som styrker politiretten som fag og som har en klar nytteverdi.

Fakta:

Tittel: Handlingsplikt, kommandomyndighet og lydighetsplikt i operativt politiarbeid

Forfatter: Ragnar L. Auglend

Forlag: Gyldendal

Antall sider: ca. 860

Til toppen