«Året 2015 er nok så langt det mest krevende året jeg kan huske»
– Unnskyld for at vi ikke alltid kan leve opp til forventningene. Lensmann Terje Pedersen skriver åpent brev etter 40 år ved kontoret.
Innlegget ble først publisert på lokalavisen Søgne og Songdalen Butstikke sine nettsider 18. desember under tittelen «Unnskyld i et trygghetsperspektiv».
Advent er forventningens tid. For noen i forhold til den kristne høytid, for noen i forhold til noen dager med fri og for barna i forhold til hva som ligger under juletreet.
Jeg har også behov for å dele noen tanker om forventing med dere som bor i Søgne og Songdalen.
Vi på det lokale lensmannskontor føler gjennom hele året den forventning det er fra dere om at vi skal sørge nødvendig grad av trygghet i lokalsamfunnet og se til at lov og orden blir ivaretatt. Det er en stor oppgave som vi har nødvendig grad av ydmykhet og respekt i forhold til å kunne ivareta på en måte som dere kan være fornøyd med.
Året 2015 er nok så langt det mest krevende året jeg kan huske i løpet av mine 40 år ved kontoret. Både i forhold til kvantitet og kvalitet er vi blitt satt på en hard prøve.
Aldri før har vi hatt så mange straffesaker og sivile saker til behandling. I tillegg har vi hatt to drapssaker og flere andre alvorlige saker.
En slik hverdag setter store krav til prioriteringer og effektivitet. Det medfører at mange oppgaver som vi ideelt sett skulle ha utført på en bedre måte må vike for det mest alvorlige.
NRK: Lensmannen hedres etter unnskyldningsbrev (ekstern lenke)
De aller fleste av oss ser frem til å komme hjem til et trygt og godt hjem etter en travel arbeidsdag, eller å ha vært borte fra hjemmet i andre sammenhenger.
Ikke alle har det slik! Noen gruer seg til å komme hjem. Hjem til trusler, hjem til slag, hjem til psykisk terror eller rus og usikkerhet.
Dette må vi både som politi og samfunn ta på alvor! Derfor har familievoldssakene høyeste prioritet både sentralt og lokalt i politiet. Nødvendig effektivitet i slike saker medfører korte frister og kraftsamlinger i forhold til ressursbruk. Slik må det være. Vi har mange av denne type saker.
Kan dere da godta at forventingene til etterforskningen i en del tyverisaker ikke blir innfridd fullt ut?
Vi har prioritet på innbrudd og tyverier fra bolighus og leiligheter. I disse sakene skal vi ut på åstedsundersøkelse og følge dem opp best mulig. Det er et brudd på vår trygghetsfølelse å vite at uvedkommende har vært i huset, rotet rundt og stjålet både ting av økonomisk verdi og affeksjonsverdi.
Andre tyverisaker blir ganske raskt henlagt for at vi skal kunne ha fokus på de viktigste tingene. Slik må det være. Kan dere godta det?
Barna våre er det viktigste vi har. Ikke alle har det like lett av forskjellige årsaker. Vi bruker mye ressurser på det forebyggende arbeid mot barn og unge. Det er viktig å være tidlig på banen om man skal kunne endre en adferd som er ute av kurs. I tillegg må flere dra lasset sammen. Det tverrfaglige arbeidet som skjer i begge kommunene er gull verdt og vi ser resultater. Noe av det som kanskje gleder meg mest er å treffe en som var ute av kurs i tidlig alder, og som jeg treffer igjen mange år senere med barnevogn, kone, og fast jobb og som tydelig er stolt over hvor bra det har gått. Det gir min jobb en ekstra verdi!
Det tverrfaglige arbeidet som skjer i begge kommunene er gull verdt og vi ser resultater.
Det har vært mitt ønske å gi dere noen tanker å ta med videre når dere er irritert over brevet fra politiet om at saken er henlagt eller at dere synes fremdriften i din sak går for sent.
Materielle verdier er viktig. Menneskelige hensyn er viktigere. Er vi enig?
Jeg sier gjerne unnskyld for at vi ikke alltid lever opptil forventingene, men vi gjør vårt beste!
