«Æksj’n» i Salangen

Sent en søndagskveld i det herrens år 1993 i slutten av mai i en stue på Laberg i Salangen står en salangsværing og smågynger i tøflene mens han skuer utover den vakre fjorden mot Sjøvegan.

Publisert Sist oppdatert

Kveldsnytt er ferdig, og han står og lurer på om han skal storme på loftet med kona, eller om han skal måke en halv meter vårsnø av trappa.

Da får han med ett annet å tenke på. På den andre siden av fjorden skyter plutselig en åpen lystbåt ut fra land. Det er nesten som den kommer rett ut av terrenget. Full av folk er den også. Selv om det er halvannen kilometer over fjorden ser han hoder og masse hender som veives hit og dit.

Ungdommer på veg hjem fra helgas utskeielser, tenker han og rister på hodet. Han er ikke mindre rystet over farten på båten. Det er bare propellvingene som er i vannet. Baugen henger i løse luften og båten suser utover den blåsvarte fjorden nesten uten kjølevann.

Omtrent midtfjords skjer ulykken. I voldsom fart treffer båten et eller annet i sjøen, mister fart og kjører seg rett ned i havet. Etter bare sekunder er skroget forsvunnet. Det eneste som er synlig er bare hodene til de overlevende som dupper i sjøen og armene som fortvilet vinker etter hjelp. Først vet mannen ikke hva han skal gjøre. Ser han syner, eller er det lørdagsdrammen som ennå sitter i kroppen. Mannen tar ingen sjanser. Han kaster seg over telefonen og forteller vakthavende betjent om forliset.

En ting er i alle fall sikkert; skal det finnes overlevende må ting skje raskt. Vakthavende ringer umiddelbart opp en kollega, som eier en eldre Buster aluminiumbåt. Et flatbunnet kolerisk udyr med to pongtonger og en utenbordsmotor like full av hestekrefter som en kavaleridivisjon.

Det er nettopp farten som hadde tvunget den forrige eieren til å selge båten, fordi han ved hvert bråstopp mistet kontaktlinsene på havet. Den nye eieren plages ikke av farten, og det er vel kjent at lensmannsbetjentene i Salangen er opptatt av fart, spøk og spenning. Såkalt «æksj’n».

Betjentene avtaler møtested og legger på. Vakthavende har tre kilometer grusveg foran seg. Han klapper et par ekstra blålys på taket på sin private stasjonsvogn og tar løs så løsgrusen står en tomme inn i veggen på nabohuset. Bygdefolket som ser den svarte skyen av ferske kukaker, søle og løsgrus komme nedover lia, tror at det er distriktets første skypumpe de observerer.

Betjenten i stasjonsvogna kommer først, og observer at båten likevel ikke er sunket. Vraket flyter tungt i sjøen, og de overlevende holder seg fortsatt flytende i det kalde vannet. Her står om sekunder. Nå kommer også kollegaen stående på kne i Buster’n susende langs land som en torpedo med gyrofeil. En kort stopp for innlasting av utstyr, så skyter båten fra land som en rodeookse på veg ut av båsen.

Buster’n har ikke blålys, men en håndholdt sirene som kan høres helt inn til svenskegrensen. Folk sier at det har ikke vært så mye støy sen kveldstid i Salangen siden russefeiringen for et par år siden. Da ble en av russen fratatt en lignende sirene etter å ha drevet sovelystne salangsværinger nesten til vanvidd.

Betjentene er som klippet ut av en årsberetning fra Carnegies heltefond der de med ulende sirene og kjølevann som en 100-årsbølge suser over den øde fjorden. Etter to minutter er de ute ved vraket.

Det er så hårene reiser seg på de to. De ser blekt på hverandre, og kan bare konstatere at her kan intet gjøres. Mot land bærer det langsommere. Stoppordre blir gitt til redningsskøyta på veg fra Harstad. Betjentene skiller lag i fjæra. Båt og bil kjører hver sin veg.

Her kunne historien ha sluttet uten at noen andre enn de involverte betjentene kjente den hele og fulle sannhet. Men salangsværingene elsker gode historier, og liker å dele disse med andre. Derfor kom historien på trykk i avisen Nordlys i juli 1993. Det viste seg nemlig at «vraket» med de overlevende var en flokk ærfugler som duvet i sjøen.

«Lystbåten» vår melder hadde sett suse ut fra land var altså i virkeligheten førti ekaller i spiss formasjon, og «forliset» skjedde da flokken satte seg på sjøen for å dukke i en stim fjorsild. «Hendene» som vinket etter hjelp var naturligvis fuglevinger som ble ristet tørre.

Det fortelles forøvrig at halvparten av ærfuglflokken fortsatt er i sjokk, og har avbrutt all kurtise etter sitt møte med lensmannsetaten i Salangen.

Powered by Labrador CMS