Millionbyen Cali i Colombia.
Millionbyen Cali i Colombia.

Det var en gang på et barnehjem i Colombia

For lenge, lenge siden, i den colombianske storbyen Cali, krysset veiene til to små jenter seg.
Snart skulle de reise langt og lengre enn langt...

Publisert

En sommerdag i 1983 – de offisielle registrene sier 21. juli – kommer ei lita jente til verden i millionbyen Cali i Colombia. Jenta, som får navnet Olga Lucia Cuero, blir født inn i fattigdom. Moren har ikke råd til å forsørge henne, og gir henne videre til en venninne.

Fattigdommen er utbredt i Colombia på 1980-tallet. Heller ikke morens venninne klarer å forsørge det lille barnet. Slik ender Olga opp på barnehjemmet Casita de Belén.

Det er der hun tilbringer sitt første leveår og feirer sin første bursdag, før hun forlater barnehjemmet 19. november 1984 sammen med adoptivforeldrene sine.

Samtidig går en annen fattig mor i Cali høygravid. En eller annen gang sent i november eller tidlig i desember 1984 kommer enda ei lita jente til verden. Det er heller ingen som vet nøyaktig når og hvor denne jenta ble født. Hun blir levert til det lokale sykehuset, som gir henne fødselsdatoen 4. desember.

Til tross for at sykehuset etterlyser foreldrene i avisa, kommer ingen tilbake for å hente henne. Ti dager gammel, den 14. desember 1984, blir også lille Nancy Rivas sendt videre til det samme barnehjemmet. På Casita de Belén kryper hun rundt på det samme gulvet som Olga, møter de samme menneskene, leker med de samme lekene og spiser den samme maten.

Er det alt som skal til for å knytte et livslangt bånd?

De lange reisene

Mer enn 4000 barn har blitt adoptert fra Colombia til Norge. Det søramerikanske landet var lenge preget av økonomisk ustabilitet og politisk uro. Den utbredte fattigdommen satte mange foreldre i en umulig posisjon, hvor den eneste utveien for å sikre barna en trygg framtid, var å gi dem fra seg.

254 colombianske barn fikk norske foreldre i 1984 og 1985. Ett av barna landet på Værnes lufthavn Trondheim en mild novemberkveld i 1984.

Slitne, men lykkelige, gikk nederlandske Wilma van de Veen og norske Jo Askelund ned de siste trinnene mot den trønderske jorda de hadde forlatt en måned tidligere. Med seg hadde ekteparet ei jente på snart halvannet år, med krøllete hår og mørk hud.

Slik ankom lille Olga sitt nye hjemland, etter en lang ferd via Bogota, Paris og København.

– Jeg vokste opp i Trondheim sentrum, i Midtbyen, forteller Olga Lucia Askelund.

38-åringen fikk med seg både fornavnet og mellomnavnet fra fødelandet Colombia. I Trondheim vokste hun opp med foreldrene og en lillesøster som også er adoptert fra Colombia, men fra en annen by.

– Faren min kommer fra Trondheim, og moren min fra Nederland, så det var nok ikke en helt tradisjonell norsk oppvekst. Men jeg trivdes i Midtbyen. Vi bodde litt som barna i bakkebygrenda. Det var et veldig sosialt nabolag, med flere jevnaldrende barn, sier Olga.

Hun opplevde sin første, norske sommer som toåring i 1985. På samme tid var en annen reise i ferd med å bli påbegynt. Den 29. juli 1985 satte Kjell Erland Pedersen seg på et fly i Cali. Med seg hadde han datteren han og kona hadde adoptert; jenta som først ble døpt Nancy Rivas, men som nå hadde fått navnet Maja Rivas Pedersen.

– Mamma var hjemme og ventet, sier Maja.

Det ble en lang reise for den da åtte måneder gamle jenta. Maja og pappa mellomlandet i Colombias hovedstad Bogota, og i Madrid og København, før flyet ankom Oslo 30. juli. Neste dag fløy SAS dem videre til Evenes lufthavn.

– Der sto min mamma og vår hund Jona og tok imot oss. Fra da av ble jeg «valpen» til hunden vår, sier Maja.

På den strålende sommerdagen kjørte mamma, pappa, Jona og lille Maja hjem til Harstad. Endelig var familien komplett.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">AVREISENE:</span> Maja med bestyreren på barnehjemmet, kort tid før hun skal begynne på turen til Norge. På bildet til høyre bæres Olga ut fra barnehjemmet av sin nye pappa.
AVREISENE: Maja med bestyreren på barnehjemmet, kort tid før hun skal begynne på turen til Norge. På bildet til høyre bæres Olga ut fra barnehjemmet av sin nye pappa.

Annerledesheten

På 1980- og 1990-tallet hadde Harstad, den nest største byen i Troms fylke, drøyt 21.000 innbyggere. Befolkningen var en homogen masse. Ett av unntakene var Maja – jenta som ble adoptert fra Colombia i 1985.

– Jeg hadde en helt vanlig, norsk oppvekst. Men jeg var den eneste mørke hele veien, i alt jeg gjorde, så jeg følte meg til tider litt alene om det, sier hun.

Maja er likevel opptatt av at en slik følelse ikke bare trenger å være negativ.

– Når du leser om adopsjon, blir det ofte mye trasig og negativt. Det trenger ikke å være det. Jeg tenker at man som adoptert blir mer selvstendig, og modnes tidligere. Du må jo forholde deg til en del ting tidligere enn det andre må, sier hun.

Det åpner også opp for litt humor i hverdagen.

– Jeg bruker å si til foreldrene mine, litt humoristisk, at jeg slipper å gå rundt og bekymre meg for arvelige sykdommer, for jeg vet jo ikke hva jeg har i familien min. Vi flirer litt av det. Hvis pappa er distre, kan jeg si «takk og lov for at jeg ikke kommer til å arve det», men akkurat det har jeg likevel arvet fra ham, ler Maja.

65 mil lenger sør i Norge opplevde også Olga at hun så annerledes ut enn de fleste andre.

– Trondheim var heller ikke en veldig stor by. Som mørkhudet fikk jeg blikk og spørsmål på alle aktiviteter jeg var med på. Du søker jo etter noen som er lik deg, men det var ingen som var lik meg på fotballtreningen eller i skibakken på 1980- eller 90-tallet, sier hun.

Samtidig var det på en måte bare «sånn det var».

– Det er jo todelt, dette. Som barn reflekterer du ikke så mye over det, men som voksen, når jeg tenker tilbake på hvordan ting var, kjenner jeg på at jeg følte meg annerledes. I dag vet jeg at jeg kjente det på kroppen også da. Jeg bare tenkte ikke så mye over det, sier Olga.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">ETTÅRINGER: </span>Maja og Olga i tidlige barneår.
ETTÅRINGER: Maja og Olga i tidlige barneår.

To politidrømmer

Foreningen Adopsjonsforum formidlet adopsjonen av både Maja og Olga. Siden 1970-tallet har de bistått med nesten 10.000 adopsjoner til Norge. Gjennom Adopsjonsforum blir det også arrangert treff for adopterte og foreldrene deres.

– Det kom veldig mange fra Colombia til Norge på 1980-tallet. I Trondheim var det en gjeng på åtte stykker. Vi møttes jevnlig, annenhver måned. Jeg husker ikke så mye av det, annet enn at det var litt ekstra kos på disse treffene. Hensikten var nok å skape en form for tilknytning, tror Olga.

Hun har fortsatt kontakt med noen av de andre adoptivbarna fra den gang. I Harstad var også Maja med på noen slike treff.

– Foreldrene mine sluttet ganske raskt å ta meg med på disse treffene. Jeg vet ikke helt hvorfor, men av og til kan det kanskje være vanskelig å forstå hva du mangler eller trenger, eller se hvilke behov du har, sier Maja.

I Harstad og Trondheim levde de to jentene sine parallelle liv. De fikk venner, begynte på skolen og fant ut hvilke fritidssysler de trivdes godt med. For Maja var det håndball som sto i sentrum.

– Idrett var det jeg følte at jeg behersket best i oppveksten, forteller hun.

Også Olga tilbragte tid på håndballbanen, i tillegg til å spille både basket og fotball. Det var basket hun etter hvert brukte mest tid på, i tillegg til snowboard og randonee – toppturer på alpinski.

– Jeg var ikke på noe høyt nivå, men jeg har stått mye, forteller Olga.

Både Maja og Olga fikk det tidlig for seg hva de ville bli i livet. For Olga ble spiren sådd i barnehagen i 1987.

– Jeg var fire år gammel. Faren til en jente i barnehagen jobbet i politiet, og det sto ofte en politibil utenfor barnehagen. Interessen var der med en gang. Da var det i grunn gjort, smiler Olga.

Også for Maja startet det hele i barnehagen.

– Jeg har villet bli politi så lenge jeg kan huske. Jeg var nok fire-fem år, og i starten var det nok som med alle barn. Det var spennende med blålys og «fanger», sier Maja.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">IDRETTSJENTER: </span>Maja på håndballbanen og Olga på randonee-ski.
IDRETTSJENTER: Maja på håndballbanen og Olga på randonee-ski.

Tilbake til colombia

På ett eller annet nivå kjenner de fleste adopterte på en søken etter tilhørighet. Selv om de vokser opp i trygge og omsorgsfulle hjem, og selv når de finner sin plass i livet, kommer før eller senere spørsmålene om hvem man er og hvor man kommer fra.

For mange blir det viktig å oppsøke sitt biologiske hjemland. Så også for Maja, som sammen med faren tok turen tilbake til barnehjemmet i Cali sommeren 2001.

– Jeg husker at jeg la merke til at det var flere avdelinger på barnehjemmet. En avdeling med babyer, en med skolebarn og en for foreldre som ikke klarte å ta vare på barna sine. Det var et slags avlastningshjem for dem. Standarden var enkel, men det var rent og velholdt. Det tok jeg som et godt tegn, sier Maja.

Som 17-åring hadde hun ikke rukket å reflektere så mye over hva hun kunne komme til å finne ut om bakgrunnen sin. Men hun synes det var fint å få se stedet hvor hun tilbragte den første tiden av livet.

– Jeg har veldig lite informasjon om meg selv. På 1980-tallet skulle vi heller ikke ha denne informasjonen. Foreldrene mine visste ingenting heller. Jeg tror også det er ekstremt vanskelig å finne ut noe mer, sier hun.

Både på barnehjemmet og på adopsjonskontoret hadde vannlekkasjer ødelagt mange dokumenter fra 1980-tallet. Mange av de gjenværende papirene lå spredd vilkårlig og usystematisk på gulvet. Maja og faren returnerte til Harstad uten noen mer informasjon om bakgrunnen sin.

For Olga skulle det ta lenger tid før hun returnerte til Cali. Sommeren 2010 satte hun, lillesøsteren og foreldrene seg på flyet til Colombia.

– Jeg var der på bursdagen min, sier Olga.

Hun fylte 27 år i Colombia.

– Den første dagen dro jeg alene til barnehjemmet mitt. Jeg ønsket det. Der ble jeg møtt av ei lita, gammel dame. Hun sa hun kjente meg igjen på føflekken på haka mi. Det var veldig spesielt, men jeg husker at det ikke var noen tårer eller den type sterke inntrykk. Jeg er ikke en person som tenker så mye over ting, og var nok litt frakoblet, uten at jeg forsto det selv.

Også Olga lot seg imponere over standarden og organiseringen av barnehjemmet. Neste dag returnerte hun sammen med foreldrene sine.

– Jeg husker jeg var stolt over å vise foreldrene og søsteren min rundt. Over å vise dem at «her bodde jeg, her kom jeg fra», sier Olga.

På barnehjemmet fikk hun også lete i «arkivet» på jakt etter informasjon om foreldrene sine.

– Jeg dro ut arkivet fra under senga. Det besto av store IKEA-bokser med et teppe over, men det var ingenting der fra 1983. Jeg fikk imidlertid en e-postadresse til en person jeg kunne kontakte, som kanskje visste hvem moren min var, forteller Olga.

Etter noen uker i Colombia dro familien hjem til Norge. Med seg hadde Olga en lapp med e-postadressen som kunne gi henne svaret på hvor hun kom fra.

Men lappen ble liggende.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">TILBAKETUREN:</span> Maja og Olga fra sine respektive besøk tilbake på barnehjemmet i Cali.
TILBAKETUREN: Maja og Olga fra sine respektive besøk tilbake på barnehjemmet i Cali.

Årene i Bodø

Tre år etter at Maja returnerte fra barnehjemmet i Cali i 2001, var det en kry 19-åring som møtte opp til første skoledag ved Politihøgskolens avdeling i Bodø. Hun kom inn på første forsøk, og gledet seg til å ta fatt på veien mot drømmeyrket.

Barndomsdrømmen om å bli politi hadde utviklet seg i takt med at hun ble eldre. Den handlet ikke lenger om blålys og skurker.

– Perspektivet på politiyrket forandret seg jo. Jeg er nysgjerrig på mennesker og det som ligger bak, og liker alle mulighetene man har i dette yrket. Jeg husker jeg var veldig stolt da jeg kom inn på Politihøgskolen, sier Maja.

Hun begynte i A-klassen. Som hun var så vant til fra oppveksten i Harstad, var hun også den eneste mørkhudete på skolen.

– Men det var en fantastisk tid, sier hun om årene på Politihøgskolen.

– Mange av fagene hadde en del praktiske øvelser, noe jeg tror gjør at man som klasse og trinn kommer nærmere hverandre. På den tiden var det bare tre klasser i Bodø. Var det fest, ble alle invitert, fortsetter Maja.

Etter et praksisår i Hammerfest, ble hun uteksaminert våren 2007. Samtidig strevde Olga på sin kant med å klare opptakskravene til drømmestudiet.

– Jeg har dysleksi, og hadde ikke høy nok karakter i norsk. Det gjorde starten på politiyrket vanskelig. Jeg tok opp norsk flere ganger for å nå kravet, men klarte det ikke. Jeg prøvde å søke likevel, sier Olga.

Det måtte to forsøk til. Sommeren 2009 fikk hun beskjeden hun hadde håpet på: Skoleplassen var sikret.

– Da var jeg veldig stolt, og det er jeg i grunn enda. Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe som politi. Barnehagen var starten, og det har aldri vært noe annet jeg har ønsket å bli, selv om jeg gjorde mye annet før jeg kom inn på Politihøgskolen. Jeg ønsket å jobbe med mennesker. Å ha en spennende og variert hverdag, forteller Olga.

I august 2009 var også Olga klar for sin første skoledag. Også hun begynte på Politihøgskolens avdeling i Bodø, og også hun var den eneste mørkhudete på skolen. Etter et praksisår i Oppdal, hvor hun sto masse på ski, ble Olga uteksaminert fra Politihøgskolen våren 2012.

Slik fortsatte de to adoptivbarna å følge sine parallelle spor.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">AVGANGSSTUDENTER:</span> Maja og Olga som stolte B3-studenter på Politihøgskolen i Bodø.
AVGANGSSTUDENTER: Maja og Olga som stolte B3-studenter på Politihøgskolen i Bodø.

Mennene fra Surnadal

Det er få – om noen – likhetstrekk mellom storbyen Cali i Colombia og bygda Surnadal i Møre og Romsdal. Mens Cali er en tettbebygd, latinamerikansk smeltedigel med 2,2 millioner innbyggere, er Surnadal et spredt befolket, søvnig grendesamfunn med snaut 6000 innbyggere. Stort mer forskjellig er det vanskelig å bli.

Det var i Surnadal at Svein Helgetun og Jostein Væge trådte sine barnsben på 1980- og 1990-tallet. Tre år skilte de to guttene. Aldersforskjellen bidro til at de ikke var omgangsvenner, men som det gjerne er på små steder, visste de godt hvem hverandre var – ikke minst fordi besteforeldrene til Jostein bodde i nabohuset til Svein.

For Svein falt brikkene på plass tidlig i 20-årene. Sensommeren 2006 gikk han inn dørene på Politihøgskolen i Oslo for første gang. Ett år senere gikk han ut i praksis i samme politidistrikt.

– Jeg møtte Svein på Grønland politistasjon. Han var student og hadde jobbet i cirka seks måneder da jeg startet å jobbe på Grønland politistasjon, på samme divisjon, sier Maja.

Det var våren 2008, og hun hadde akkurat fått ny jobb i Oslo politidistrikt.

– Vi kjørte ofte patrulje sammen, sammen med hans veileder. Jeg syntes han var veldig kjekk, og en dag så en kollega av oss seg sitt snitt til å spleise oss på en fest. Da var det gjort, sier hun.

Siden har det vært de to – Maja fra Harstad og Svein fra Surnadal.

For Jostein tok livet en annen retning. Han endte opp i IT-bransjen. Det var der han jobbet da han høsten 2014 sveipet til høyre på datingappen Tinder. Profilen han slik bekreftet sin interesse for, var halvlukket, uten ansikt.

Kvinnen i den andre enden returnerte høyresveipet. Hun så at han hadde lagt ut bilder fra hjemstedet Surnadal på profilen sin, og la merke til at bildet var tatt bare kilometer unna stedet hvor familien hennes hadde hytte og hvor hun hadde vært mange ganger.

De avtalte å spille squash på første date. Slik møttes Jostein og Olga.

– Avtalen var at den som vant, måtte spandere middag. Han vant, smiler Olga.

Snart ble også de to et par.

Livets tilfeldigheter

Hvor stor rolle spiller tilfeldighetene i et menneskes liv? I 2015 vet ikke Maja og Olga om hverandre. De vet ikke at de begge kommer fra samme barnehjem i et land i Sør-Amerika, eller har valgt samme yrke etter å ha gått på samme skole i samme by.

De vet ikke at de deler opplevelsen av annerledeshet, eller at begge har drevet aktivt med idrett i oppveksten. Ingen av dem aner at deres respektive samboere kommer fra den samme, lille bygda, og vet godt hvem hverandre er.

Maja og Olga vet heller ikke at de høsten 2015 begge søker på den nyopprettede stillingen som etterforsker på menneskehandelsgruppa på Sentrum politistasjon i Trondheim.

Olga, som allerede jobber på Sentrum politistasjon, når ikke opp. Maja blir innstilt som nummer to, men tilfeldighetene vil det slik at søkeren som står øverst på lista skal rett ut i permisjon.

Slik går det til at Maja begynner i et årelangt vikariat på samme politistasjon som Olga.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">JOBBSØKNADENE: </span>Høsten 2015 blir det lyst ut en nyopprettet stilling som etterforsker på menneskehandelgruppa på Sentrum politistasjon i Trondheim. Uten å vite om hverandre, søker både Maja og Olga på stillingen. Jobben tiltrekker seg totalt 50 søkere.
JOBBSØKNADENE: Høsten 2015 blir det lyst ut en nyopprettet stilling som etterforsker på menneskehandelgruppa på Sentrum politistasjon i Trondheim. Uten å vite om hverandre, søker både Maja og Olga på stillingen. Jobben tiltrekker seg totalt 50 søkere.

Møtet i kantina

Våren 2016 snakket Olga med en kollega i Trøndelag politidistrikt. I samtalen fortalte kollegaen om en politikvinne hun tidligere hadde jobbet med i Oslo, som nå skulle begynne på politihuset i Trondheim.

Den nye kollegaen het Maja. Også hun var adoptert fra Colombia. Olga husker hun ble nysgjerrig.

– Jeg spurte kollegaen min flere ganger den våren om hun visste om Maja var på jobb. Jeg var veldig spent, og ventet på å få møte henne. Det er egentlig ganske rart, for jeg hadde møtt mange andre adopterte fra Colombia tidligere, men aldri følt på en slik spenning. Det føltes på en måte som om det kunne være noe, sier Olga.

En maidag klaffet turnusene endelig. Maja satt i kantina på politihuset og spiste lunsj. 9500 kilometer unna Cali, og 31 år etter at de to jentenes veier krysset hverandre på barnehjemmet, så de hverandre i øynene for første gang.

– Jeg husker det godt. Olga kom bort til meg i kantina og tok kontakt, fordi vi hadde en felles kollega. Hun hadde fått beskjed om at jeg også var adoptert fra Colombia, sier Maja.

Samtalen var kort.

– Hvor ble du adoptert fra? spurte Olga.

– Fra Cali, og du da?

– Jeg også, sa Olga.

Det var ikke nødvendigvis så uvanlig, gitt at Cali er en av de største byene i Colombia.

– Men jeg kjente jo da at det skapte litt spenning, sier Olga.

Så spurte hun om navnet på barnehjemmet.

– Jeg husker jeg tenkte hvorfor Olga lurte på det? At spørsmålet var litt rart. Det er jo 2,2 millioner innbyggere i Cali, og sikkert veldig mange barnehjem. Men så var det pinadø det samme barnehjemmet, sier Maja.

Omstendighetene gjorde det vanskelig å få pratet ordentlig om sammentreffet.

– Det traff nok litt der og da, men dette var i en full kantine klokka 11. Det var ikke tid og sted for så mange følelser, sier Olga.

De ble enige om å møtes en dag for å gå gjennom fotoalbumer og prate mer. Så traff hverdagen og livet dem begge. Maja var gravid da de møttes, og senere skulle også Olga bli det. Jobben og familielivet krevde sitt, og dagene, månedene og årene gikk.

Men en liten spire var sådd, og den slo ut i full blomst fredag 19. november 2021.

De identiske bildene

Hjemme hos Maja og Svein sitter Olga og Maja i sofaen. På bordet står det kaffe og kaker. Maja har lagt fram fotoalbumet sitt. Olga har sine bilder på mobiltelefonen.

De har allerede sett på hverandres bilder fra returene til barnehjemmet. Sett hvordan de har tatt bilde av de samme gangene, de samme utearealene. Nå er de målløse.

I Majas fotoalbum er det et bilde av en sovende jente med sort, krøllete hår, i en sprinkelseng, med tommelen i munnen. På telefonen til Olga ser de det som ser ut som det samme bildet:

Dynetrekket er identisk. Sengen ser helt likedan ut. Fargen på veggen er den samme. Og de to jentene ligger i samme stilling.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">HVILESTUND:</span> Maja og Olga i det som kan se ut som den samme senga på Hotel Stein Colonial i Cali, i forkant av at de skal reise hjem til Norge.
HVILESTUND: Maja og Olga i det som kan se ut som den samme senga på Hotel Stein Colonial i Cali, i forkant av at de skal reise hjem til Norge.

Trådene tvinnes

Hvordan skapes et bånd mellom to mennesker? Er det slektskap, tilhørighet eller kjemi? Felles historier og referansepunkter? For Olga var møtet hjemme hos Maja en helt spesiell, men uforklarlig opplevelse.

– Jeg opplevde det som veldig trygt, nesten som å komme hjem. Som å ha truffet noen i din egen familie. Jeg vet ikke hva som gjør det; det var bare en god følelse. Det var et bånd der, som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Jeg har møtt mange andre adoptivbarn fra Colombia, men jeg har aldri følt noe lignende, sier hun.

For Maja var opplevelsen den samme.

– Det var et veldig spesielt møte, sier hun.

– Vi er naboer og omgangsvenner med andre som er adoptert fra Colombia, men det er ikke det samme båndet der. De kunne likså godt ikke vært adopterte. Med Olga traff dette veldig nært.

Denne novemberkvelden hadde Maja invitert Olga hjem til seg for at de skulle kunne se på bilder og prate sammen i ro og mak.

– Fotoalbumet til Maja lå allerede framme da jeg kom, og jeg begynte bare å bla i det. Albumet hennes startet nesten helt likt som mitt. Jeg husker at jeg som liten likte å bla i det. Det sto på nederste hylle, og jeg kikket i det i hvert fall en gang i måneden. Det var veldig spesielt å se at Maja hadde de samme bildene som jeg har, sier Olga.

Det aller mest spesielle var de to identiske bildene – begge tatt på Hotel Stein Colonial, adopsjonshotellet som fungerte som en mellomstasjon for adopterte barn og de nye foreldrene før de forlot Cali. Både Maja og Olga tilbragte to uker på hotellet før de dro hjem til Norge for første gang.

– Det var veldig rart å se det bildet. Det kom ekstremt nært. Jeg skvatt nesten litt, og får gåsehud bare av å snakke om det. Hadde jeg sendt bildet av Olga til pappa uten å si noe, er jeg sikker på at han ville trodd det var meg, sier Maja.

– Historiene våre ble tvunnet sammen den kvelden, sier Olga.

Hjemme hos Maja gikk tiden fra dem. Etter tre timer måtte Olga på nattevakt.

– Jeg tror nok vi begge to kjente på at vi burde møttes på morgenen uten noen avtaler den dagen. Tida gikk altfor fort, sier Maja.

– Det var nesten så jeg ikke klarte å dra. Jeg satt der med en veldig god følelse da jeg dro derfra, sier Olga.

Men møtet dem imellom hadde satt i gang noe hos dem begge.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MINNEFELLESSKAP: </span>Den 19. november 2021 møttes Olga og Maja for å bla i hverandres fotoalbum for første gang. – Albumet hennes startet nesten helt likt som mitt, sier Olga.
MINNEFELLESSKAP: Den 19. november 2021 møttes Olga og Maja for å bla i hverandres fotoalbum for første gang. – Albumet hennes startet nesten helt likt som mitt, sier Olga.

Annerledes fellesskap

Opplevelsen av å vokse opp med en annen hudfarge og en annen type hår, av å se helt annerledes ut enn de fleste andre – til og med enn vennene dine og foreldrene dine – er noe bare de som opplever det på kroppen virkelig vet hvordan føles. Men også i dette kan det ligge et fellesskap, noe Maja og Olga opplevde denne novemberkvelden.

Begge trekker fram hvor naturlig og lett det føltes for dem å snakke om hvordan det har vært å vokse opp som adopterte. Om opplevelsene de har hatt, og hva det har gjort med dem.

– Som adoptert har du en del tanker og spørsmål som egentlig aldri slipper taket. Vi møter de samme utfordringene og hindringene i samfunnet. Det føltes godt å snakke med noen som forstår deg, som har opplevd det samme og undret seg over de samme tingene, sier Maja.

– Dette var første gang jeg snakket med noen som ordentlig forsto meg. Vi kunne fortelle historiene våre og slippe å forklare noe, sier Olga.

Som erfaringen med å være et barn med afrosveis.

– Vi måtte gå med kjoler for å vise at vi var jenter. Ellers trodde alle at vi var gutter. Sånne ting gjør noe med identiteten din, sier Olga.

For Maja var det en aha-opplevelse å finne ut at adoptivbarn skilte seg ut også på større steder.

– Jeg så for meg at Trondheim, som en mye større by enn Harstad, ville føles mindre gjennomsiktig, sier Maja.

– Men det gjorde man i Trondheim også. Det jeg har savnet aller mest, har vært tilhørigheten. Jeg følte meg veldig usikker, supplerer Olga.

Den felles følelsen av annerledeshet fulgte dem inn i voksenlivet – også gjennom studiene på Politihøgskolen og inn i politietaten. Til tross for Politihøgskolens arbeid med å rekruttere studenter med mangfoldig bakgrunn, er det ikke spesielt mange fremmedkulturelle i Trøndelag politidistrikt.

– Du er veldig synlig når du er det, sier Maja.

Både hun og Olga har negative erfaringer fra jobben i politiet – bemerkninger og episoder som har vært både ubehagelige og ugreie, internt og eksternt. Begge har opplevd å høre ord som «negerarbeid», «svarting» og «neger».

De understreker at dette er opplevelser de har hatt overalt hvor de har jobbet i politiet, ikke bare i Trøndelag politidistrikt.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">SAMBOERPAR: </span>Maja og Svein fra Surnadal, og Olga med sin Jostein, også fra Surnadal.
SAMBOERPAR: Maja og Svein fra Surnadal, og Olga med sin Jostein, også fra Surnadal.

Søken etter svar

Til tross for deres mange felles opplevelser som adopterte, har hverken Olga eller Maja reflektert spesielt mye over bakgrunnen sin – eller hva det å være adoptert har gjort med dem. Men noe løsnet hos dem begge denne novemberkvelden hjemme hos Maja.

– Jeg har alltid følt at jeg ikke har hatt noe problem med å være adoptert. Jeg har heller ikke brydd meg spesielt om bakgrunnen min før, selv om jeg ble litt mer oppmerksom på den da jeg selv fikk barn. Etter at Olga var på besøk, og med den tilknytningen vi har fått, har det plutselig kommet veldig nært, sier Maja.

Det samme peker Olga på.

– Det er rart, men jeg føler mer tilknytning til Colombia nå enn jeg har gjort før. Jeg følte at jeg kom litt nærmere Colombia da jeg møtte Maja, sier Olga.

– Fikk møtet deg til å ville finne ut mer om bakgrunnen din?

– Ja, for min del har det gjort det, sier Olga, og fortsetter:

– Hjemme hos Maja den dagen hadde vi våre egne, små historier, men alle var like. Det fikk meg til å begynne å tenke mer på hvem jeg er, hva jeg har følt og hvordan jeg har hatt det. Men du må jo være klar for dette også. Og når er man egentlig klar? Kanskje det handler om en søken, om å finne noen som ligner på en selv? Det føles mer oppnåelig nå som jeg har funnet Maja.

Maja forteller at hun har tatt en DNA-test, som kanskje kan bidra til at hun kan finne foreldrene sine.

– For min del er det nok ekstremt vanskelig å finne ut noe mer. Samtidig tenker jeg at det nok finnes flere muligheter enn det jeg har sett for meg. Møtet med Olga har gjort at jeg har mer lyst til å grave i barndommen min. Nå venter jeg på at Olga skal ta en DNA-test også, smiler Maja.

– Det har jeg tenkt å gjøre, legger Olga til.

Tanken om det utenkelige sammentreffet – at de faktisk er i slekt – har slått dem.

– Det hadde vært fint, men det er 2,2 millioner innbyggere i Cali, så det skal nok godt gjøres, sier Maja, og fortsetter:

– Men vi kommer sannsynligvis fra samme bydel, så muligheten er der. Det var som ungene mine sa da jeg fortalte om Olga: «Kanskje det er ei ny tante?»

– Som kommer med julegaver! ler Olga.

Uavhengig av slektskap, oppleves båndet som er knyttet mellom de to polititjenestekvinnene som en verdi i seg selv. Det tilfeldige møtet har skapt et vennskap og tent en felles gnist hos dem: Kanskje kan de sammen klare å finne ut mer av fortiden sin?

Hva de kommer til å foreta seg, vet de ikke ennå. Men hjemme har hver av dem sin egen, digre perm med informasjon fra barnehjemmet. Informasjonen står på spansk, et språk ingen av dem snakker.

– Vi lurer på å få tak i noen som snakker spansk, som kan gå gjennom permene sammen med oss. Og vi har snakket om å dra tilbake til barnehjemmet i lag, sier Maja.

– Jeg tror vi begge kunne tenkt oss det. Vi kunne gitt hverandre en annen støtte enn da vi var der hver for oss, sier Olga.

Hun tenker tilbake på den gangen i 2010, da hun dro tilbake til Colombia.

– Jeg tilbragte en uke i Cali, og kunne komme tilbake til barnehjemmet så mange ganger jeg ville. Pussig nok følte jeg ikke på noe behov for det den gangen. I dag ville jeg nok brukt mer tid, tror Olga.

Noe har hun allerede gjort. Hun har tatt kontakt med Tore «på sporet» Strømøy, og er i dialog med en bekjent av ham som bor i Cali. Og hun har gjort en ting til; noe hun angrer på at hun ikke gjorde for over 11 år siden.

– Jeg sendte e-posten, sier Olga.

Hun har ikke fått svar. Ikke enda.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">TOSPANN: </span>I dag er Olga og Maja både kollegaer og venner, i tillegg til å dele et unikt bånd og en helt spesiell bakgrunnshistorie.
TOSPANN: I dag er Olga og Maja både kollegaer og venner, i tillegg til å dele et unikt bånd og en helt spesiell bakgrunnshistorie.

Kontorfellesskapet

Det hersker en kontrollert ro på operasjonssentralen i Trondheim. Foran en av PC-ene sitter operatør Olga med headsettet på hodet. Fra plassen sin dirigerer hun patruljene rundt i Trøndelag politidistrikt.

I pausene henger hun fra seg headsettet, reiser seg opp og strekker på bena. Sikkerhetskravene er strenge, og med nøkkelkortet låser hun seg ut av operasjonssentralen.

Utenfor henter hun seg en kaffe, før hun går inn en annen dør i samme gang. Med et smil møter hun et kjent ansikt: Maja, politioverbetjenten som til daglig er operativ etterforskningsleder.

Selvfølgelig jobber de vegg i vegg.

Powered by Labrador CMS