«Hva verdsettes egentlig i politiet?» 

Mennesker søker fellesskap. Binder (2021) beskriver status som et grunnleggende sosialpsykologisk fenomen knyttet til vår plass i fellesskapet. 

Når mennesker først har oppnådd tilhørighet i en gruppe – enten det er en vennekrets, arbeidsplass eller profesjon – oppstår spørsmålet om hvordan man verdsettes innenfor dette fellesskapet. 

Det er dette spørsmålet som bringer status på banen. Spørsmålet blir da: Hva er min plass i dette fellesskapet – og hvordan vurderes den av andre? 

Status handler om synlighet, verdsetting og anerkjennelse – og er en sosial mekanisme som preger alle organisasjoner, grupper og yrkesfellesskap, også politiet.

I mange sammenhenger, for eksempel innen politi, helsevesen eller akademia, knyttes status tett til faktorer som erfaring, kompetanse, kontroll over kunnskap eller ressurser og evne til å vise trygghet og autoritet. 

Dette gjør status til et viktig, men også sårbart element i profesjonelle kulturer. 

I politiet utvikles det raskt uformelle statushierarkier som sier noe om hvem og hva som er synlig og verdsettes. 

Enkelte oppgaver og roller framstår som mer prestisjefylte enn andre. Dette påvirker hvordan unge politifolk former sine ambisjoner og forestillinger om hva som er «riktig vei» i yrket.

Tall fra Politiforum i februar 2025 viser at 251 politifolk under 35 år har sagt opp i løpet av de siste tre årene, hvorav hele 187 er i aldersgruppen 30–34 år. 

Det er en markant økning sammenlignet med tidligere perioder. Årsakene til denne utviklingen er åpenbart mange. 

En kan være opplevde og reelle karrieremuligheter. Status og opplevde karrieremuligheter er ikke bare symbolsk viktige – de kan ha konkrete konsekvenser for politiets evne til å beholde dyktige medarbeidere.

Hva gir status i politiet?

To typer roller skiller seg ut som spesielt statusgivende: Den ene handler om operativ innsats – evnen til å håndtere krevende situasjoner, risiko, vold og usikkerhet. 

Den andre er etterforskning av alvorlig, kompleks kriminalitet, som organisert kriminalitet, seksuallovbrudd og voldssaker. Det kan også være samfunnstruende kriminalitet av ulikt slag.

Slike oppgaver kobles ofte direkte til kjerneoppdraget og gir høy faglig og kollegial anerkjennelse.

Samtidig finnes det andre viktige oppgaver som kanskje sjeldnere kobles til høy status – som forebygging, etterretning, konflikthåndtering, digital etterforskning og relasjonelt politiarbeid.

Dette til tross for at slike oppgaver blir stadig viktigere i møte med moderne kriminalitetsformer.

Dette stemmer godt overens med forskningen på politikultur, som viser at tradisjonelle idealer fortsatt dominerer selv om det er endringer. 

Det operative og fysiske forbindes ofte med «ekte politiarbeid», mens det forebyggende og relasjonelle oppfattes som sekundært (Loftus, 2009; Waddington, 1999).

Det imaginære publikum

Når vi vurderer vår egen status, tenker mange av oss at vi har et slags imaginært publikum – kollegafellesskapet, nære kolleger, ledere, offentligheten – som ser på og vurderer oss. 

Binder understreker at status ikke bare er et individuelt anliggende, men en kollektiv og dynamisk prosess. Den er alltid relativ: Vi vurderer vår status i lys av hvordan vi tror andre ser oss, og hvordan vi ser oss selv i forhold til andre.

Dette former hva vi ønsker å bli og hvilke veier vi søker. 

Unge politifolk sosialiseres raskt inn i dette statuslandskapet. De lærer hvilke roller og hvilken kompetanse som gir prestisje og hvilke som ikke gjør det, og former sine karriereambisjoner deretter, vil jeg hevde.

Men det finnes et strukturelt problem her: Politiet kan ikke tilby alle unge ansatte de statusfylte rollene de ønsker. 

Det finnes et gap mellom ambisjon og realitet. Og hvis det gapet blir for stort, kan det få konsekvenser for motivasjon og tilhørighet. 

Kompetente, engasjerte og ambisiøse politifolk kan begynne å se seg om etter nye muligheter – ikke fordi de ikke vil være politi, men fordi de ikke ser en framtid i politiet slik det fungerer i dag.

Når ambisjoner ikke finner plass

Dette er ikke bare et spørsmål om personlig utvikling. Det handler om politiets evne til å utvikle og beholde kompetanse. 

Når noen fagområder alltid gir høyere anerkjennelse enn andre, vil mange dyktige medarbeidere søke seg bort fra oppgaver som kanskje er minst like viktige for samfunnsoppdraget.

Over tid kan dette bidra til kompetanseflukt fra etaten. De som blir igjen, er ikke nødvendigvis de mest motiverte – men de som passet inn i det eksisterende systemet. 

For politiet som kunnskapsorganisasjon er dette en reell utfordring.

Bevissthet om status – og behov for kulturendring

Status i seg selv er ikke problemet – det finnes i alle fellesskap. Men vi trenger mer bevissthet om hvordan det virker. 

Hvilke oppgaver og roller gir i dag intern anerkjennelse, og hvilke gjør det ikke? Hvem føler seg sett og verdsatt – og hvem blir usynlig? Er det mulig å realisere unge nyutdannede politifolks profesjonelle ambisjoner? Hvordan?

Tallene fra Politiforum viser etter min mening at status og karrieremuligheter har reelle konsekvenser for rekruttering og det å beholde ansatte. 

Skal politiet lykkes med å bevare den kompetansen etaten investerer i, må det ikke bare skje en kulturendring der man anerkjenner et bredere spekter av oppgaver – det må også gjøres konkrete organisatoriske grep.

Organisatoriske grep og lederansvar

For det første må det etableres tydelige, differensierte karriereveier som verdsetter både operative, forebyggende, teknologiske og relasjonelle ferdigheter.

Slik kan unge politifolk se en realistisk vei til utvikling og faglig anerkjennelse uten å måtte konkurrere om et smalt sett av prestisjeoppgaver.

For det andre må politiets ledere – på alle nivåer – være bevisst hvordan de kommuniserer status og verdsetting gjennom ressursfordeling, synliggjøring og anerkjennelse av ulike fagroller. 

Lederne setter tonen for hva som teller; derfor må de aktivt løfte frem bredden av politifaglig kompetanse når de måler, premierer og profilerer arbeidet.

Med andre ord: Anerkjennelse må i større grad knyttes til faglig dyktighet sett i et bredt perspektiv – ikke bare til bestemte typer roller og kompetanse.

Dette krever både kulturendring og strukturelle tiltak. Det handler ikke om å fjerne prestisje – men om å utvide hva som verdsettes, slik at flere kan føle mening, fremtid og tilhørighet i politiet.