Kronikk
«Et politi med ledere uten lederskap»
Etter 25 år i politiet tok jeg i mai steget helt ut av etaten. Den siste måneden har jeg brukt på å reflektere – ikke bare over egen reise, men over hva slags organisasjon jeg faktisk forlot.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
På disse årene har politiet gjennomgått to store reformer, teknologien har eksplodert og kriminalitetsbildet har endret seg dramatisk. De ansatte har strukket seg langt for å henge med.
Samtidig har teknologi og systemer halt etter, og arbeidsverktøyene våre har vært altfor svake – for lenge.
Når to omfattende reformer må til på under 20 år, handler det ikke bare om forbedringsvilje. Det avslører en systemsvakhet – en organisasjon som ikke evner kontinuerlig utvikling og tilpasning.
Effektivisering har blitt mantraet, men hva har det egentlig effektivisert?
Et operativt skjelett og voksende byråkrati
Støttefunksjonene har vokst: HR, økonomi og IT har fått økte ressurser og innflytelse. Samtidig har det operative leddet – de som faktisk står i møte med borgerne – blitt gradvis svekket.
Politistillinger forsvinner, videreutdanning kuttes, og fleksibiliteten smuldrer bort.
Konsekvensene ser vi nå: erfarne og dyktige ansatte rømmer over i privat sektor eller andre etater.
Lav lønn, få utviklings-muligheter og mangel på innflytelse og fleksibilitet gjør at folk gir opp. Og hvem kan klandre dem?
Samfunnet har investert millioner i deres kompetanse – en investering politiet nå taper fordi vilkårene er for dårlige.
Lav lønn, få utviklingsmuligheter og mangel på innflytelse og fleksibilitet gjør at folk gir opp. Og hvem kan klandre dem?
Ledelse i skyggen
Den mest alvorlige utviklingen jeg har vært vitne til, handler om ledelse. Den er i ferd med å forvitre.
Gode ledere i politiet er redusert til fagkoordinatorer. De får ikke lenger styre bemanning, lønn, tjenestelister, innkjøp eller rekruttering.
Forsøket på å styre alt likt har kostet oss både fart og innovasjon.
Når man må spørre HR om lov for å utøve ledelse, er det ikke lenger snakk om ledelse. Det er delegert administrasjon.
«Ett politi» høres bra ut i Powerpointen. I virkeligheten kveler det lokale initiativ, skreddersøm og reelt ansvar.
Det finnes ikke én fasit for hvordan man leder et politikontor på bygda, en vakt i storbyen eller en spesialavdeling i Oslo.
Forsøket på å styre alt likt har kostet oss både fart og innovasjon.
Støttefunksjoner er ikke styringsverktøy
HR, økonomi og IT er nødvendige. Men de skal støtte – ikke styre. De er til for å legge til rette for at operativt personell og ledere skal lykkes. De skal gi råd, ikke sette premisser.
Like viktig, ja – men ikke likestilt i rolle og mandat.
Alle som jobber i politiet, er like viktige for at vi skal lykkes som helhet. Vi har ulike roller og ansvar, men vi er alle en del av samme lag.
Det betyr også at vi må huske på hvem vi er her for – og hvordan vi best støtter hverandre i det arbeidet.
Det er lederne – med kunnskap om folk, fag og lokale forhold – som skal sette kursen. Ikke Excel-ark fra et kontor langt unna i Oslo.
Et opprop – ikke en avskjed
Politiet står i fare for å miste sin viktigste drivkraft – menneskene og lederne.
Dette innlegget er ikke skrevet i bitterhet. Det er skrevet i kjærlighet til et yrke og en etat som jeg har vært dypt stolt av. Men stoltheten må ikke gjøre oss blinde for realitetene: Politiet står i fare for å miste sin viktigste drivkraft – menneskene og lederne.
Så mitt råd til dere som fortsatt står i det: krev plass. Led! Ikke sitt på hendene – reis dere opp.
Lykke til. Jeg heier fortsatt.
---
Per Erik Ommundsen er tidligere politi og arrestforvarer, og nylig avgått generalsekretær i Politiets Fellesforbund.
