Tjenestemannen ble frikjent under rettssaken i Buskerud tingrett i fjor sommer. Et flertall i Borgarting lagmannsrett kom imidlertid til motsatt slutning, og dømte tjenestemannen til 120 dagers fengsel.

Dette er dommen fra Borgarting lagmannsrett. Politiforum har fjernet identifiserende opplysninger for tiltalte, og vitner og andre aktører som har ønsket å skjerme sin egen identitet.

---

Lagmannsretten ser slik på saken:

Hva lagmannsretten skal avgjøre og beviskrav

Det er ikke tvilsomt, og heller ikke bestridt, at tiltalte har brukt slik fysisk makt mot de to fornærmede som beskrevet i tiltalens post I, grunnlag a og b. Det er også på det rene at tiltalte brukte denne fysiske makten med forsett.

Tiltalte utførte handlingene som ledd i sitt arbeid som polititjenestemann. Han har ikke erkjent straffskyld, idet han mener maktbruken i sin helhet var lovlige tjenestehandlinger. Hovedspørsmålet for lagmannsretten er om maktbruken var straffbar vold fordi den gikk utenfor de rammer som politiet har til lovlig og straffritt å bruke fysisk makt i tjenesten.

Tiltalens post II gjelder anklage om grovt uaktsom tjenestefeil. Slik grunnlaget er formulert, henger vurderingen av dette forholdet tett sammen med det ovennevnte hovedspørsmålet, altså vurderingen av om tiltaltes maktbruk var straffbar vold.

Lagmannsretten skal, foruten straffekravet, også ta stilling til de sivile erstatningskravene fremsatt av de fornærmede, Kevin Winness Simensen og Kristian Pablo Teigen.

Ved vurderingen av straffekravet, bruker lagmannsretten det strenge strafferettslige beviskravet, som innebærer at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Kravet gjelder for konstatering av faktiske forhold som er betingelser for straffansvar. Kravet gjelder for bevisresultatet, og ikke for hvert enkelt moment i bevisvurderingen, jf. Rt-2005-1353 avsnitt 14.

Involverte personer og bakgrunnen for de involvertes møte på Esso Deli de Luca

Tiltalte er ansatt som politibetjent ved Sør-Øst politidistrikt. Han har jobbet ved Kongsberg politistasjon siden han var ferdig utdannet fra Politihøgskolen i 2015. Han har tatt videreutdanning i operativ polititjeneste. Han har også vært studentveileder i distriktet og undervist i maktbruk ved Politihøgskolen. Kolleger og overordnede har på generelt grunnlag karakterisert tiltalte som en dyktig tjenestemann.

Hendelsen tiltalen gjelder, skjedde i Kongsberg sentrum natt til søndag 30. oktober 2022. Som vanlig på en lørdag kveld og natt til søndag, var flere politipatruljer til stede i byen med sikte på å opprettholde ro og orden. Tiltalte hadde vanlig ordenstjeneste og kjørte uniformert patrulje sammen med sin makker, politiførstebetjent XXXX.

De to fornærmede, Simensen og Teigen, er venner. De to var en del av et følge som hadde startet lørdagskvelden med å feire en bursdag i Vestfossen før de dro inn til Kongsberg. De var på utestedet Privat Bar, hvor Simensen i løpet av natten kom i konflikt med en vekter som jobbet i døra. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor.

Lagmannsretten inntar for oversiktens skyld et utsnitt av et kartfoto som viser deler av Kongsberg sentrum:

Privat Bar er markert i kartet. Utestedet ligger rett ved det såkalte ‘flerbrukskrysset’, som er markert med rød ring. Fra flerbrukskrysset går Stasjonsbakken ned til Gomsrudveien. I krysset Stasjonsbakken/Gomsrudveien ligger en Esso-stasjon som har et takoverbygget område med drivstoffpumper og en Deli de Luca-kiosk. Det er inngang og innkjørsel fra Stasjonsbakken til pumpeområdet, som er åsted for hendelsene tiltalen gjelder.

Tiltalte har forklart at han ikke hadde noen kjennskap til de fornærmede før hendelsene som er omhandlet i tiltalen. Tidligere samme kveld og natt hadde tiltalte likevel merket seg fornærmede Simensen ved to separate anledninger.

Første gang tiltalte la merke til Simensen, var i en situasjon hvor tiltalte snakket med en kvinne og Simensen kom bort for å hilse på. Tiltalte oppfattet at Simensen ville «markere seg» og at Simensens atferd i situasjonen var «typisk for personer som har vært i kontakt med politiet før». Tiltalte omtalte rett etterpå Simensen som et «kokainhue» overfor sin makker. Karakteristikken var basert på en «magefølelse».

Andre gang tiltalte la merke til Simensen, var kort forut for hendelsene som er omfattet av tiltalen. Patruljen kjørte ned Stasjonsbakken fra flerbrukskrysset mot Esso. Ifølge tiltalte gikk Simensen foran patruljebilen og sperret kjørebanen. Simensen skal også ha snudd seg og sett mot bilen for så å gå videre nedover uten å gi bilen plass. Tiltalte oppfattet at Simensen igjen var ute etter å «markere seg» overfor politiet. Lagmannsretten tilføyer for ordens skyld at [tiltaltes makker], som var sjåfør, ikke husket noen slik observasjon.

Som nevnt over, kom Simensen den aktuelle kvelden i konflikt med en dørvakt på Privat Bar. Dørvakten – vekter XXXX – har forklart at Simensen og en annen truet ham etter at han nektet Simensen inngang. Simensen skal blant annet ha dratt en finger over sin egen strupe, noe [vekteren] tolket som en drapstrussel. Da Simensen og hans følge gikk ned mot Esso, oppsøkte [vekteren] en politipatrulje i flerbrukskrysset for å melde fra om truslene.

Patruljen ba [vekteren] følge etter Simensen ned Stasjonsbakken og oppsøke patruljen med tiltalte og [tiltaltes makker] som var der. [vekteren] gikk derfor også nedover mot Esso.

Patruljen med tiltalte og [tiltaltes makker] passerte Simensens følge i Stasjonsbakken, hvorpå [tiltaltes makker] svingte inn på Esso og parkerte inntil en annen patruljebil som allerede stod der.

Nærmere om det ytre hendelsesforløpet på Esso Deli de Luca

Det foreligger video fra overvåkningskamera som viser store deler av hendelsesforløpet på Esso Deli De Luca. Lagmannsretten kommer tilbake til hva som nærmere kan utledes av filmen. For oversiktens skyld inntar lagmannsretten et stillbilde som viser stedet:

Bildet viser deler av pumpeområdet på Esso sett fra Stasjonsbakken mot Gomsrudveien. Gomsrudveien ses øverst til høyre i bildet. Mellom pumpeområdet og Gomsrudveien er en smal gressplen. I høyre bildekant ses fronten til en Volvo politibil.

I Volvoen satt politibetjent XXXX og politioverbetjent XXXX. Patruljebilen med [tiltaltes makker] og tiltalte, som var en cellebil (‘maje’), parkerte på førersiden av Volvoen med fronten mot Gomsrudveien. Sjåførene, [tiltaltes makker] og [politibetjenten], vekslet noen ord.

Lagmannsretten gjengir i det følgende det ytre hendelsesforløpet slik det ses på filmen, og supplerer på enkelte punkter med opplysninger gitt av tiltalte og uomstridte opplysninger fra den øvrige bevisførselen.

Simensen og en annen mann – for lagmannsretten identifisert som de fornærmedes venn Marius Stormo – kommer til syne og går inn mellom de to parkerte politibilene. Tiltalte har forklart at de to mennene oppsøkte politiet og at de sa noe som han ikke husker.

Få sekunder etter kommer vekteren – dørvakten fra Privat Bar – til syne. [Vekteren] går til Volvoens passasjerside, hvor han innleder en samtale med politioverbetjent XXX. Samtalen skjer utenfor kamerabildet.

Simensen og Stormo – som har stått mellom de to politibilene – kommer rundt fronten på Volvoen. De går dit [vekteren] og [politioverbetjenten] er, stanser og blir stående mens de tilsynelatende kommuniserer med [vekteren] og [politioverbetjenten], som fortsatt er utenfor bildet. Kommunikasjonen pågår i om lag femten sekunder før tiltalte oppsøker situasjonen.

Tiltalte har forklart at han gikk ut av bilen fordi han følte at stemningen på stedet ble amper. På filmen ses at tiltalte går foran Volvoen og passerer bak og rundt Simensen før han tar kontakt med Simensen. Simensen har sin oppmerksomhet vendt mot vekteren og politioverbetjent XXXX. På filmen ses at tiltalte fører sin hånd mot Simensens arm. Simensen retter da sin oppmerksomhet mot tiltalte og rygger bakover, hvorpå tiltalte nokså umiddelbart legger Simensen i bakken.

Det går to til tre sekunder fra tiltalte kontakter Simensen til nedleggelsen.

Når tiltalte legger Simensen i bakken, går politibetjent XXXX straks inn og bistår med å få kontroll på Simensen. Rundt dem står tjenestemennene [politioverbetjenten] og [tiltaltes makker], vekteren, Simensens venn Stormo og ytterligere en person som har kommet til – for lagmannsretten identifisert som de fornærmedes venn XXXX.

Det oppstår et basketak mellom Simensen, tiltalte og [politibetjent XXXX]. På filmen ses at Simensen, som ligger på ryggen med tiltalte over seg, fører en hånd opp i eller mot ansiktet til tiltalte. Tiltalte og [politibetjenten] får deretter Simensen over på magen, hvoretter tiltalte utfører åtte raske slag mot Simensens hode og nakkeområde.

Det går seks sekunder fra nedleggelsen til tiltalte slår det første slaget, og de åtte slagene utføres i løpet av fem sekunder.

Tiltaltes slag mot Simensen utløser reaksjoner hos de som står rundt. Politiførstebetjent [tiltaltes makker] går nå også ned på bakken og bistår med å få kontroll på Simensen. Simensens venner Stormo, XXXX og fornærmede Teigen, som har kommet til stedet sammen med venninnen XXXX, involverer seg. Stormo, XXXX og Teigen holdes først unna av politioverbetjent XXXX, vekteren og [venninnen]. I noen sekunder er tre tjenestepersoner – tiltalte, [politibetjent XXXX] og [tiltaltes makker] – derfor ‘alene’ med Simensen.

Tiltalte slår på dette tidspunktet ytterligere seks slag mot Simensens hode.

Det går om lag tre sekunder mellom det åttende og niende slaget. Alle de fjorten slagene utføres i løpet av et tidsrom på ti sekunder.

Tiltaltes andre slagserie utløser ytterligere reaksjoner. Simensens venner, som så langt har latt seg holde fysisk unna basketaket, blander seg inn. Stormo river tiltalte over ende og vekk fra Simensen. XXXX går i håndgemeng med vekteren.

[Tiltaltes makker] slipper Simensen for å håndtere Stormo. Tiltalte reiser seg og

bruker pepperspray mot XXXX og Stormo. Politioverbetjent XXXX kommuniserer med Teigen. Politibetjent XXXX blir alene med Simensen, som fremdeles gjør motstand. [Politibetjenten] velter Simensen rundt, og i rundkastet faller en gjenstand – for lagmannsretten identifisert som en teleskopbatong – tilsynelatende ut av jakkeermet til Simensen.

Batongen havner på bakken, der [politioverbetjenten] raskt tar hånd om den. Tiltalte kommer så til og bistår igjen [politibetjenten] med å få kontroll på Simensen.

Situasjonen synes å roe seg. Stormo løper rundt, men [tiltaltes makker] ser ut til å ha kontroll på ham. Vekteren har tatt kontroll på XXXX. Teigen og [venninnen] er passive tilskuere, og Teigen går vekk fra pumpeområdet. Politioverbetjent XXXX holder oversikt. Tiltalte og politibetjent XXXX har kontroll på Simensens armer, og Simensen synes å ligge i ro på bakken. Tiltalte kaller opp bistand over sambandet.

Det har på dette tidspunktet gått om lag femti sekunder etter nedleggelsen.

Mens tiltalte snakker på sambandet, gjør Simensen ny motstand. Det ser ut til at han prøver å komme seg opp. Tiltalte får satt et ‘bend’ på Simensens arm – et politigrep der armen bøyes bakpå ryggen for å påføre smerte og pasifisere. Tiltalte mister eller slipper imidlertid raskt dette grepet og slår så fire nye slag mot Simensen – tre mot kroppen og ett mot hodet. Umiddelbart etter slagene reiser tiltalte seg og trekker batong. Politibetjent XXXX mister da kontroll på Simensen, som reiser seg opp samtidig som tiltalte slår ham med batong mot beinet.

Simensen går på tiltalte, som slår ytterligere to batongslag – ett mot Simensens overkropp og ett mot Simensens hode. Simensen og tiltalte beveger seg så til det gresskledte området utenfor bildets høyre kant. Politibetjent XXXX og politioverbetjent XXXX følger etter dem ut av kamerabildet.

På dette tidspunktet har det gått ett minutt og om lag tjue sekunder etter nedleggelsen.

Tiltalte har forklart at politibetjent XXXX og politioverbetjent XXXX – utenfor kamerabildet – fikk lagt Simensen ned i gresset, og at tiltalte slo ytterligere noen slag med batongen mot Simensens kropp mens Simensen lå nede. Ett av slagene traff politibetjent XXXX hånd.

På filmen ses at fornærmede Teigen, som har oppholdt seg et stykke borte fra basketaket, blir oppmerksom på noe som skjer på gresset der politiet jobber med å få kontroll på Simensen. Teigen småløper mot stedet. Han blir stoppet av [politibetjent XXXX] og tiltalte og ser ut til å få beskjed om å trekke unna. Teigen går noen skritt vekk fra stedet, men blir så oppmerksom på noe som gjør at han snur og løper tilbake. Teigen har forklart at han hørte Simensen rope at han ikke fikk puste. Tiltalte har bekreftet at dette ble ropt.

Teigen blir nok en gang stanset av tiltalte, som slår et batongslag mot Teigens lår. Etter batongslaget rygger Teigen og inntar en posisjon hvor han holder håndflatene i været.

I mellomtiden har ytterligere en politipatrulje kommet til stedet, og politibetjent XXXX løper mot tiltalte og Teigen. Omtrent samtidig som [politibetjenten] kommer bort til dem, og mens Teigen står stille med håndflatene opp, slår tiltalte ytterligere ett batongslag mot Teigens lår. [Politibetjenten] truer med pepperspray, hvorpå Teigen setter seg ned på bakken.

[Politibetjenten] kommuniserer så kort med Teigen før han lar Teigen være og går for å bistå tiltalte, politibetjent XXXX og politioverbetjent XXXX med å få kontroll på Simensen.

Det har på dette tidspunktet gått to minutter og om lag tjuefem sekunder etter nedleggelsen. På filmen ses at situasjonen roer seg og at den tilsynelatende er under kontroll. Etter det opplyste gikk det imidlertid om lag atten minutter før fornærmede Simensen helt sluttet å gjøre motstand mot pågripelse.

Lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålet – rettslige utgangspunkter

Som nevnt innledningsvis, er hovedspørsmålet for lagmannsretten om tiltaltes bruk av fysisk makt mot de to fornærmede er straffbar vold. Politiet har, innenfor visse rettslige rammer, lov til å bruke slik makt i tjenesten. Spørsmålet om straffbarhet beror derfor på om tiltaltes handlinger gikk utenfor rammene for lovlig og straffri maktbruk.

De rettslige rammene for politiets tjenesteutførelse finnes først og fremst i politiloven. Den sentrale bestemmelsen i vår sak er politiloven § 6, som lyder slik:

§ 6. Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres

• Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.
• Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
• Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.
• Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

Av lovforarbeidene fremgår at bestemmelsen angir «grunnprinsippene for all politimyndighetsutøvelse», jf. spesialmerknadene i Ot.prp.nr.22 (1994-1995). Første og andre ledd slår fast at politiet skal bruke et ‘minstemiddelprinsipp’ ved valg av virkemidler for å løse oppdraget. «Sterkere midler» kan først brukes etter at «svakere midler» har vært forsøkt forgjeves eller «må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige». 

I fjerde ledd slås fast at politiet kan bruke makt, herunder fysisk makt mot personer, «i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig». Lovforarbeidene gir veiledning om at maktbruken må være «klart» nødvendig og forsvarlig, jf. Ot.prp.nr.22 (1994-1995), punkt 2.5. 

Lagmannsretten går ikke inn på hvilken hjemmel bestemmelsen gir til å bruke makt. I vår sak er det sentrale at bestemmelsen regulerer innenfor hvilke rammer fysisk makt kan brukes.

Foruten at bruk av fysisk makt må være «nødvendig og forsvarlig», jf. politiloven § 6 fjerde ledd, må maktbruken «stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig», jf. andre ledd siste setning.

Regler om politiets tjenesteutøvelse finnes også i politiinstruksen (Alminnelig tjenesteinstruks for politiet, FOR-1990-06-22-3963). Politiinstruksen § 3-2 regulerer bruk av makt. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

§ 3-2. Politiets bruk av makt.

Politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den maktanvendelsen rettes mot og forholdene for øvrig. Dessuten må de øvrige vilkår i § 3-1 være oppfylt.

Bestemmelsen slår altså også fast at bruk av fysisk makt må finnes «klart» nødvendig og forsvarlig etter en avveining av relevante momenter. I forholdsmessighetsvurderingen skal det blant annet ses hen til «situasjonens alvor» og «følgene for den maktanvendelsen rettes mot».

De grunnprinsippene for bruk av makt som fremgår av politiloven § 6 og politiinstruksen § 3-2, kommer til uttrykk i den såkalte «maktpyramiden», som brukes i politiets opplæring:

Pyramiden rangerer ulike polisiære virkemidler fra de ‘svakeste’ nederst til de ‘sterkeste’ øverst. Som det fremgår av figuren, er rangeringen blant annet basert på de ulike midlenes potensial for å påføre fysisk skade. Dette er i tråd med at det skal ses hen til «følgene for den maktanvendelsen rettes mot».

Lagmannsretten legger, med henvisning til forklaringene fra de sakkyndige vitnene, til grunn at figuren over kan gi et unyansert bilde for så vidt gjelder plasseringen av «slag og spark» i forhold til annen bruk av fysisk makt. «Slag og spark» beskriver et stort spekter av handlinger som kan ha svært ulikt skadepotensial, avhengig av hvordan de utføres og hvor de treffer. 

Når det gjelder slag med knyttet neve mot hoderegionen, har de sakkyndige vitnene bekreftet at slik maktbruk må plasseres høyt opp i pyramiden. At bruk av batong er plassert lavere, har etter det lagmannsretten forstår sammenheng med at politiet læres opp til å slå mot store muskelgrupper, noe som har betydning for skadepotensialet.

Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen av om bruk av fysisk makt under utførelse av polititjenesten er lovlig i medhold av politiloven § 6, må baseres på en objektiv, politirettslig norm for hva som kan anses nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig i den aktuelle situasjonen. Det er altså ikke avgjørende om polititjenestepersonen etter egen vurdering anser bruk av makt å ligge innenfor disse rettslige rammene, jf. Ragnar Auglend og Henry John Mæland, Politirett, 3. utgave, punkt 7.4.2.1 på side 665.

I en vurderingen av om politiets maktbruk er lovlig, må også de rettslige rammene for bruk av nødverge, jf. straffeloven § 18, trekkes inn. Bestemmelsen lyder slik:

§ 18. Nødverge

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den 

1. blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,
2. ikke går lenger enn nødvendig, og 
3. ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.

Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt.

Enhver – også politiet – kan lovlig bruke fysisk makt mot en annen person dersom vilkårene i første ledd bokstav a til c er oppfylt. Bestemmelsens andre ledd slår særskilt fast at det samme gjelder for «den som iverksetter en lovlig pågripelse» mv.

Både aktor og forsvareren har gitt uttrykk for at vurderingen av om tiltalte skal straffes, først og fremst skal foretas opp mot rammene i politiloven § 6. Forsvareren har særlig vist

til de sakkyndige vitnenes redegjørelser om at man i undervisningen er i ferd med å forlate et skille mellom maktbruk i henholdsvis ‘pågripelsessporet’ og ‘nødvergesporet’. Man fokuserer i stedet på at all maktbruk skal være nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig sett opp mot oppdragets art og viktighet og situasjonen – uavhengig av om man er i en situasjon som omfattes av straffeloven § 18.

Lagmannsretten legger for sin del til grunn at vurderingen av om tiltaltes handlinger lå innenfor rammene for straffri maktbruk i polititjenesten, må ta opp i seg både rammene for politiets maktbruk som er særskilt fastsatt i politiloven § 6 og de alminnelige rammene for straffri maktbruk som følger av adgangen til å handle i lovlig nødverge. 

I Rt-2007-1172 (Maglite 1) la Høyesterett en slik rettsoppfatning til grunn for så vidt gjaldt nødvergebestemmelsen i straffeloven 1902 § 48, og lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en annen oppfatning i dag. En annen sak er at det i vurderingen av om nødvergevilkårene er oppfylt når politiet bruker makt i tjenesten, må ses hen til prinsippene i politiloven § 6, jf. avsnitt 34 og 40 i avgjørelsen.

En tjenestehandling som anses ulovlig etter politiloven § 6, fordi den går utenfor de rettslige rammene for politiets tjenesteutøvelse som er fastsatt der, vil etter omstendighetene fortsatt kunne være straffri – enten fordi nødvergeretten gir en noe videre ramme for lovlig maktbruk i visse situasjoner, eller som følge av en generell romslighet

eller ‘feilmargin’ som tilkjennes ved en etterfølgende vurdering av om en tjenestemann skal straffes for feilvurderinger i pressede situasjoner. I Rt-2007-1172 (Maglite 1), avsnitt 35 og 36, har Høyesterett uttrykt dette slik, med henvisninger til tidligere avgjørelser:

(35) § 48 tredje ledd [som tilsvarer § 18 andre ledd i gjeldende straffelov] åpner for en noe videre ramme for lovlig maktutøvelse enn det som følger av politiloven § 6. Høyesterett har tidligere påpekt at det generelt er behov for romslighet i vurderingen av lovligheten av politiets tjenesteutøvelse. I Rt-1995-661 på side 664 siterer førstvoterende følgende fra byretten, som han gir sin tilslutning til: 

«Det som deretter må vurderes er hvorvidt As handling er rettsstridig, m.a.o. hvorvidt han i sin stilling og situasjon straffritt kunne fjerne B på den måten som ble gjort. I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sine roller som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid.»

(36) En tilsvarende romslighet i vurderingen vil måtte aksepteres også om straffbarheten av politiets maktutøvelse utelukkende bedømmes på grunnlag av prinsippene i politiloven § 6. Jeg viser til Rt-2003-948, som nettopp gjaldt en vurdering av en politimanns opptreden i forhold til politiloven § 6, der førstvoterende i avsnitt 18 og 19 slutter seg til lagmannsretten, som uttaler:

«Det er likevel klart at avgjørelsen av om makt skal anvendes i stor grad må bero på skjønnsmessige vurderinger tatt av den aktuelle tjenestemann i situasjoner som kan være meget vanskelig å takle, og at det derfor i noen grad må gis rom for feilvurderinger uten at det derved kan konstateres at vedkommende tjenestemann har gjort seg skyldig i noe straffbart.»

Høyesterett sluttet seg til denne rettsoppfatningen i Rt-2008-696 (Maglite 2), jf. avsnitt 20-22. Lagmannsretten legger derfor en slik forståelse til grunn for sin vurdering. 

En vurdering av hva som var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig etter straffeloven § 18, skal, på samme måte som etter politiloven § 6, gjøres etter en objektiv eller allmenn norm. Vurderingene må i alle tilfeller baseres på tiltaltes oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25 første ledd og HR-2019-642-U avsnitt 14 og 15. Tiltaltes egen forklaring om hans situasjonsforståelse må her legges til grunn, så sant det ikke etter en bevisvurdering er grunnlag for å sette den til side.

Oppsummert tar lagmannsretten følgende rettslige utgangspunkter for sin vurdering av skyldspørsmålet for tiltalens poster I a og I b:

Lagmannsretten skal vurdere om tiltaltes bruk av fysisk makt mot de to fornærmede var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig etter politiloven § 6, eller om den kan anses som lovlig nødverge etter straffeloven § 18. 

I begge tilfeller skal vurderingen baseres på tiltaltes oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. 

Tiltaltes vurderinger av om bruk av makt var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig i situasjonen, er derimot ikke avgjørende. For disse vurderingene gjelder en objektiv rettslig norm.

Dersom tiltaltes maktbruk ikke var lovlig, skal lagmannsretten vurdere om den likevel er straffri fordi den ligger innenfor en ‘feilmargin’ som politiet må tilkjennes ved etterfølgende vurdering av handlinger og vurderinger foretatt i pressede situasjoner.

Med disse utgangspunktene går lagmannsretten over til å vurdere skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålet for tiltalens post I a

Ved vurderingen av skyldspørsmålet for tiltalens post I a, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, som består av lagdommer Jannicke Johannesen, konstituert lagdommer Tomasz Edsberg og meddommerne XXXX, XXXX og XXXX, er kommet til at tiltalte er skyldig i straffbar, grov kroppskrenkelse mot fornærmede Kevin Winness Simensen.

Flertallets vurderinger

Flertallet gjør i det følgende rede for sine vurderinger.

Flertallet ser først på situasjonen som foranlediget tiltaltes inngrep og maktbruk.

Flertallet legger etter bevisførselen til grunn at det oppstod en noe opphetet situasjon da vekteren oppsøkte de to politipatruljene på Esso og anklaget Simensen og Stormo for å ha fremsatt trusler. Simensen og Stormo blandet seg inn i [vekterens] samtale med politioverbetjent XXXX, og flertallet legger til grunn at i hvert fall Simensen opptrådte verbalt aggressivt. Det var ingen fysisk aggresjon, men de fire politifolkene gikk ut av bilene for å hindre eskalering.

Tiltalte har forklart at han gikk ut av bilen fordi han oppfattet at stemningen ble amper. Han gikk rolig mot Simensen, Stormo, vekteren og [politioverbetjenten] «for å samle informasjon og ikke eskalere». Tiltalte så da vekteren dra en finger over strupen og oppfattet dette dit hen at Simensen og Stormo «kan ha vært involvert i trusler mot vekteren». Tiltalte gikk inn i situasjonen med denne forståelsen. Som beskrevet ovenfor, hadde tiltalte også tidligere samme natt merket seg Simensen som et «kokainhue» som ville «markere seg».

For lagmannsretten forklarte tiltalte at han bestemte seg for å ta kontakt med Simensen «fordi han var den mest aggressive». Bevisførselen gir ikke grunnlag for å utelukke dette, selv om tiltalte i en anmeldelse tre timer etter hendelsen skrev at det var «tilfeldig hvem av mennene jeg tok kontakt med først». Tiltalte har forklart at hans formål var å få Simensen unna de andre og prate med ham om hva som hadde skjedd med vekteren. Flertallet bemerker at dette fremstår som en god tilnærming i den beskrevne situasjonen.

Tiltalte har forklart at han sliter med å huske hva som skjedde etter at han gikk mot Simensen og de andre. Tiltalte har erkjent at han allerede i anmeldelsen ga en delvis uriktig beskrivelse av hendelsesforløpet, fordi han ikke kunne huske hva som hadde skjedd.

Tiltaltes manglende hukommelse får ikke betydning. Mye av det ytre hendelsesforløpet fremgår av filmen. Hva gjelder tiltaltes subjektive oppfatning av de faktiske forhold, legger flertallet hans forklaring om dette til grunn. Hvilke politifaglige eller rettslige vurderinger tiltalte eventuelt gjorde i situasjonen, er uansett ikke avgjørende.

Tiltalte var klar over at han gikk inn i en situasjon der utgangspunktet var at to personer – Simensen og Stormo – utgjorde en mulig ‘trussel’ som han måtte være oppmerksom på, samtidig som de var fire politifolk på stedet. Tiltalte oppfattet Simensen som aggressiv og konfliktsøkende og antok at Simensen kunne være ruset. Tiltalte var også oppmerksom på at Simensen hadde hendene i jakkelommene og at dette var et faremoment. Tiltalte gikk inn for å roe situasjonen og snakke med Simensen om mulige trusler mot vekteren. Det var i utgangspunktet god tid til rådighet. Tiltalte hadde ikke opplysninger som tilsa at det var aktuelt med noen pågripelse.

Flertallet går så over til å vurdere tiltaltes ulike former for maktbruk omfattet av tiltalen.

Flertallet legger til grunn at tiltaltes ulike handlinger omfattet av tiltalen må vurderes ut fra hvordan situasjonen løpende utviklet seg og fortonet seg for tiltalte på tidspunktet for de ulike handlingene.

Flertallet starter med å vurdere tiltaltes bruk av nedleggelse.

Tiltalte tok kontakt med Simensen ved å ta fysisk tak i Simensens underarm – en såkalt ‘kontaktposisjon’. Ifølge tiltalte sa han samtidig noe til Simensen, men han husker ikke hva. Simensen rygget tilbake, hvorpå tiltalte nokså umiddelbart la Simensen i bakken.

I henhold til prinsippene i politiloven § 6, skal tilstedeværelse og verbale midler brukes før fysisk makt, med mindre det må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig i situasjonen.

Flertallet legger til grunn at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at slike midler vil være uegnede for å løse oppdraget. Det er nok at dette er «en nærliggende mulighet, basert på den informasjonen som tjenestepersonene har på det aktuelle tidspunktet», jf. Tor-Geir Myhrer, lovkommentar til politiloven § 6 på Juridika, à jour per 13. juni 2022, punkt 5.

Tiltalte har forklart at han tok ‘kontaktposisjon’ samtidig som han ga seg til kjenne fordi «det ville ikke fungere å bare si ‘hei, bli med meg’». Tiltalte var også bevisst på at Simensen hadde hendene i jakkelommene. Politiet læres opp til at «usynlige hender er farlige hender», idet personer kan ha kniver eller andre farlige gjenstander på seg. 

Tiltalte la Simensen ned fordi Simensen rev til seg armen med stor kraft, rygget bakover og sa «ikke ta på meg» eller lignende. Tiltalte fryktet at Simensen ville unndra seg. Tiltalte forklarte at man da ville hatt en person på frifot som var «aggressiv og utagerende mot politiet», som «hadde truet en vekter», og som «hadde ukjent vilje og kapasitet til å gjennomføre trusselen». 

Tiltalte fant det nødvendig å ta kontroll på Simensen, og han ville gjøre det der han hadde kolleger rundt seg. Han gikk til nedleggelse for å overraske Simensen.

Etter flertallets syn var det, basert på tiltaltes oppfatning av de faktiske forhold, ikke noe ved situasjonen som tilsa at det var grunnlag for å legge Simensen i bakken uten forutgående forsøk på dialog. 

Tiltalte gjorde ikke noe reelt forsøk på å bruke verbale midler, selv om han selv har forklart at han gikk inn i situasjonen med formål om å prate med Simensen. Det står uforklart hvorfor det «må antas» at verbal kommunikasjon ville være utilstrekkelig eller uhensiktsmessig for å oppnå en samtale.

Flertallet legger til grunn tiltaltes oppfatning om at Simensen rev til seg armen med kraft, selv om filmen ikke underbygger dette. Etter flertallets syn var det likevel, også etter at denne unnvikelsen skjedde, ikke grunnlag for å legge Simensen i bakken før noen verbal kommunikasjon var forsøkt. Slik tiltalte tilnærmet seg Simensen, var det ikke unaturlig å forvente en reaksjon. Sett hen til at det i utgangspunktet ikke forelå noe grunnlag for å ta fysisk kontroll på Simensen, ga ikke Simensens reaksjon, selv ikke slik tiltalte oppfattet den, grunn til en umiddelbar nedleggelse uten noe ytterligere vurderingsgrunnlag.

Flertallets konklusjon er at nedleggelsen ikke var i tråd med politiloven § 6. Flertallet mener samtidig at det ikke er grunnlag for straffansvar for nedleggelsen, isolert sett. En slik nedleggelse som tiltalte utførte, er et relativt lite inngripende fysisk maktmiddel. Det var en noe opphetet situasjon på stedet, og tiltalte oppfattet at Simensen var aggressiv og ville unndra seg. 

På denne bakgrunn mener flertallet at nedleggelsen faller inn under den marginen som tiltalte må tilkjennes for feilvurderinger, og da særlig fordi det er snakk om bruk av forholdsvis mild makt, jf. Rt-1995-661. 

Som i den saken, dreier det seg om en noe hardhendt maktbruk i et tilfelle hvor en viss maktbruk kunne anses som et ledd i tjenesten.

Flertallet vurderer så tiltaltes bruk av knyttneveslag.

Etter nedleggelsen forsøkte tiltalte, med bistand fra politibetjent XXXX, å få kontroll på Simensen. Tiltalte har forklart at Simensen gjorde kraftig motstand, og flertallet legger dette til grunn. Flertallet legger også til grunn at Simensen rett etter nedleggelsen slo et slag mot tiltaltes ansikt, selv om tiltalte ikke oppfattet slaget der og da. Etter få sekunder, mens Simensen lå på magen med tiltalte og [politibetjenten] på seg, slo tiltalte åtte slag mot Simensens hode og nakke. Noen få sekunder senere slo han ytterligere seks slag mot Simensens hode. Tiltalte har forklart at han slo med knyttet neve og så hardt han kunne, i den hensikt å få Simensen til å oppgi sin motstand.

Etter politiloven § 6 er bruk av fysisk makt bare tillatt «i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig» og så langt maktbruken står «i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig».

Tiltalte har forklart at han opplevde Simensens motstand som «voldsom», og at han følte han var i ferd med å miste kontroll. Tiltalte vurderte å bruke pepperspray, men forkastet dette fordi det ville ta inntil tre sekunder å ta opp sprayen. Han vurderte og forkastet også å bruke batong, fordi det ville kreve avstand. Han valgte derfor å slå med knyttet neve. Fordi Simensen hadde vinterjakke, slo han mot hodet, og konkret mot Simensens øre og nese for å desorientere og starte tåreproduksjon.

Flertallet bemerker at tiltaltes detaljerte redegjørelse for hvilke vurderinger han gjorde i situasjonen, fremstår som et resultat av etterfølgende analyser av hendelsen. I anmeldelsen tre timer etter hendelsen, skrev tiltalte at han først slo etter å ha prøvd pepperspray:

Etter å ha sett at effekten av OC pepperspray ikke hadde noen virkning på mannen, måtte jeg derfor bruke slag for å få han til å legge seg ned på bakken.

Som nevnt ovenfor, får dette ikke betydning, da tiltaltes politifaglige og rettslige vurderinger av hvorfor det etter hans syn var berettiget å bruke knyttneveslag mot hodet, uansett ikke er avgjørende.

Flertallet legger, i tråd med de sakkyndige vitnenes forklaringer, til grunn at knyttneveslag mot hodet er å anse som et maktmiddel høyt opp i ‘maktpyramiden’. Dette følger blant annet av at slike slag har et betydelig skadepotensial. Det skal derfor tilsvarende mye til for at denne type maktbruk kan anses nødvendig, forsvarlig og å stå «i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig». 

De sakkyndige vitnene forklarte at knyttneveslag mot hodet anses som et maktmiddel ‘i nødvergesporet’, som etter omstendighetene kan brukes når det er fare for liv og helse. Dette gir en indikasjon på hva som kreves av situasjonen for at slike slag som tiltalte brukte, skal anses lovlige.

Flertallet legger til grunn at Simensen gjorde sterk motstand etter nedleggelsen og at tiltalte følte han «var i ferd med å tape». Da tiltalte slo det første av de første åtte slagene, hadde det imidlertid bare gått seks sekunder fra nedleggelsen, og samtlige fjorten slag ble slått innenfor et tidsrom på ti sekunder. Det var derfor, objektivt sett, svært begrenset hvor mye motstand Simensen rakk å gjøre før tiltalte slo – og mens tiltalte slo. 

Med den frekvensen slagene ble gitt, var det ikke mulig for tiltalte å vurdere om det enkelte slag hadde ønsket effekt før ytterligere slag ble utført. Tiltaltes subjektive opplevelse av motstand var også tilsvarende kortvarig. Da tiltalte slo, forelå det heller ikke på annen måte noen spesielt alvorlig eller prekær situasjon som påkalte bruk av skadelige maktmidler. 

Utgangspunktet var at politiet skulle snakke med to personer. Det var ikke holdepunkter for at disse var farlige. Politiet var i overtall, og dette var tiltalte klar over. Han har selv forklart at han ville ta kontroll på Simensen der han hadde kollegastøtte.

Det har vært et tema i saken at Simensen under hendelsen var bevæpnet med en teleskopbatong og en karambit-kniv. Batongen falt ut av Simensens jakke litt senere i forløpet, mens kniven ble funnet i en jakkelomme da Simensen ble inkvirert i arrest. På filmen ses ingen tegn til at Simensen prøvde å ta frem og bruke batongen og kniven.

Tiltalte har heller ikke forklart at han oppfattet noe slikt, og han var ikke klar over at Simensen hadde våpen da han slo de fjorten slagene.

Tiltalte har forklart at han tilnærmet seg situasjonen med en generell bevissthet om at Simensen kunne ha kniv eller andre farlige gjenstander, blant annet fordi Simensen hadde hendene sine i jakkelommene. 

Flertallet tar i sin vurdering høyde for at politiet må forholde seg til en risiko for at personer som de er i kontakt med, har kniv eller andre våpen. Denne generelle risikoen, som i konkrete situasjoner kan være mer eller mindre aktuell og underbygget av faktiske holdepunkter, må klart ha betydning for politiets adgang til å bruke maktmidler. Flertallet legger derfor til grunn og vektlegger tiltaltes oppfatning av risikoen for at Simensen var bevæpnet. 

Flertallet kan imidlertid ikke se at etterfølgende kunnskap om tilstedeværelse av våpen, som ikke var kjent for tiltalte da han brukte makt, kan få nevneverdig betydning i vurderingen av om tiltaltes maktbruk var nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig. Tilsvarende ville det ikke hatt betydning om det i ettertid viste seg at Simensen ikke hadde våpen på seg.

Etter flertallets syn, gikk tiltaltes fjorten harde knyttneveslag mot Simensens hode og nakke, bare sekunder etter nedleggelsen, klart ut over det som kan anses som lovlig bruk av makt etter politiloven § 6. 

Den etterfølgende kunnskapen om at Simensen hadde kniv og batong, endrer ikke vurderingen av slagene.

Flertallet kan heller ikke se at slagene kan anses som lovlige nødvergehandlinger, jf. straffeloven § 18 første og andre ledd.

Selv om man skulle legge til grunn at Simensens motstand etter nedleggelsen var et «ulovlig angrep», jf. § 18 første ledd bokstav a, eller at det på dette stadiet var grunnlag for en «lovlig pågripelse», jf. § 18 andre ledd, er det etter flertallets syn klart at tiltaltes bruk av mange, harde knyttneveslag mot Simenens nakke og hode både gikk lenger enn nødvendig og åpenbart ut over hva som var forsvarlig etter omstendighetene, jf. § 18 første ledd bokstavene b og c.

Tiltalte hadde flere handlingsalternativer til å slå, sett hen til at politiet var i overtall og Simensens motstand hadde vart i få sekunder. Tiltalte kunne fortsatt å bruke vanlige arrestasjonsteknikker med bistand fra sine kolleger for å overvinne Simensens motstand. Han kunne også sluppet Simensen for å få et bedre overblikk over situasjonen. 

Det betydelige skadepotensialet som ble utløst ved tiltaltes gjentatte, harde slag mot hode og nakke, står uansett i et åpenbart misforhold til de legitime interessene som eventuelt skulle beskyttes med nødverge i den aktuelle situasjonen. 

Det var ingen konkret fare for politifolkenes eller andres liv og helse. Som nevnt, hadde tiltalte ikke kunnskap om at Simensen var bevæpnet.

Etter dette er flertallets konklusjon at de første fjorten knyttneveslagene som tiltalte utførte mot Simensen, verken var lovlige tjenestehandlinger eller lovlig nødverge. Etter flertallets syn gikk slagene også klart utenfor den marginen for feilvurderinger som skal tilkjennes ved en etterfølgende vurdering av politiets maktbruk i en presset og opphetet situasjon. 

For at politiet i tjenesten straffritt skal kunne slå slik tiltalte gjorde, må det foreligge en ekstraordinær situasjon som forsvarer bruk av farlig og skadelig makt. 

Noen slik situasjon forelå ikke da tiltalte slo Simensen.

Flertallet er kommet til at de omtalte slagene ikke var straffri maktbruk i tjenesten. Det er ikke tvilsomt at slagene utgjør en kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 271. Det er heller ikke tvilsomt at tiltalte handlet med forsett. Han slo bevisst for å treffe Simensen.

Straffrihet på grunn av provokasjon eller retorsjon, jf. straffeloven § 271 andre ledd, er ikke påberopt, og flertallet bemerker for ordens skyld at det ikke er grunnlag for dette.

Tiltalen gjelder grov kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 272. Flertallet vurderer tiltaltes øvrige maktbruk mot Simensen før det gjør en samlet vurdering av om tiltaltes kroppskrenkelse mot Simensen var grov.

Flertallet går over til å vurdere tiltaltes øvrige maktbruk mot Simensen.

Etter slagene omtalt over, skjedde flere ting som endret situasjonen. Det ble kaotisk da Simensens venner involverte seg fysisk i basketaket. Politifolkene måtte for en stund fordele sin oppmerksomhet på flere personer og parallelle hendelser. Teleskopbatongen falt ut av Simensens jakke. Tiltalte har imidlertid ikke forklart at han fanget opp dette. På et tidspunkt kom Simensen seg opp på beina og gikk på tiltalte.

I denne delen av hendelsesforløpet brukte tiltalte pepperspray mot Simensen før han etter hvert ga Simensen fire nye knyttneveslag og deretter flere slag med batong. Både bruken av pepperspray, knyttneveslag og batong er omfattet av tiltalen.

Flertallet er kommet til at tiltaltes maktbruk mot Simensen etter at situasjonen ble kaotisk, ikke er straffbar, idet de ulike handlingene det da er snakk om, i hvert fall faller innenfor den marginen som han må tilkjennes for eventuelle feilvurderinger. 

Flertallet vil nedenfor kommentere denne vurderingen.

Flertallet bemerker først at grunnen til at situasjonen eskalerte, var at tiltaltes fjorten slag mot Simensen fikk Simensens venner til å reagere og blande seg inn i politiets arbeid.

Flertallet tar her ikke stilling til om denne innblandingen var lovlig, jf. straffeloven § 18 tredje ledd. Ved vurderingen av om tiltalte skal straffes for sine handlinger, må det uansett ses hen til hvordan situasjonen rent faktisk fortonet seg for ham. Det kan neppe legges til grunn at tiltaltes feilvalg på et tidlig stadium av hendelsesforløpet skal få betydning for vurderingen av hans senere handlinger. Et slikt synspunkt ble anført, men ikke fulgt opp i Rt-2008-696 (Maglite 2), jf. avsnitt 34 og 35. 

Den samme avgjørelsen viser at utviklingen i situasjonen som politiet griper inn i – herunder hvor omfattende motstand som ytes, hvor lenge motstanden har vart og hvilken fare motstanden utgjør for tjenestepersonene – må tas i betraktning ved vurderingen av politiets spillerom for bruk av makt.

Tiltaltes bruk av pepperspray mot Simensen fremstår etter flertallets syn som lovlig, ut fra hvordan tiltalte da oppfattet situasjonen.

Hva gjelder knyttneveslagene som tiltalte utførte i denne fasen, må det skilles mellom slagene mot kroppen og slaget mot hodet. Flertallet legger til grunn at det først og fremst er knyttneveslag mot hodet som rangeres høyt opp i ‘maktpyramiden’, fordi slike slag har et stort skadepotensial. Tiltaltes tre slag mot Simensens kropp må anses å ha hatt et begrenset skadepotensial, og disse kan anses å ha vært forsvarlige og forholdsmessige i situasjonen. Flertallet mener derimot at knyttneveslaget mot hodet, tross den endrede situasjonen, ikke kan anses som nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig maktbruk etter politiloven § 6.

Som nevnt over, skal det mye til for at knyttneveslag mot hodet kan anses å være lovlig. Etter flertallets syn er det betegnende for den politirettslige vurderingen at ingen av de andre politifolkene brukte slag i noen del av hendelsesforløpet.

Flertallet er likevel, under tvil, kommet til at dette siste knyttneveslaget i hodet er straffritt, idet det kan anses å ligge innenfor marginen for feilvurderinger som tiltalte må tilkjennes på dette stadiet av hendelsesforløpet. 

Flertallet vektlegger at det på dette tidspunktet ble gitt ett enkeltstående slag mot hodet. Det er dessuten bedre begrunnet at tiltalte på dette tidspunktet så det som viktig å få kontroll på Simensen, som fortsatt gjorde kraftig motstand. Tiltalte hadde prøvd andre virkemidler uten effekt, jf. Rt-2008-696 (Maglite 2), avsnitt 24.

Hva gjelder tiltaltes bruk av batong, har flertallet ikke innvendinger mot tiltaltes valg av å bruke dette middelet, slik situasjonen hadde utviklet seg. 

Flertallet har heller ikke særskilte merknader til de to første slagene, som var rettet mot store muskelgrupper i Simensens ben og flanke, i tråd med politiets opplæring. Dette må anses å ha begrenset skadepotensialet.

Det tredje batongslaget, som var rettet mot Simensens hode, ble ifølge tiltalte gitt i selvforsvar, fordi Simensen angrep ham. Flertallet legger, også ut fra filmen, dette til grunn. På generelt grunnlag bemerker flertallet at et batongslag mot hodet kan være

dødelig. Slik dette konkrete slaget ble utført – på kort avstand, mens Simensen var på vei inn mot tiltaltes kropp og uten at tiltalte hadde mulighet til å legge full styrke i det – fremstår det likevel ikke med et slikt skadepotensial. Tiltalte hadde på dette tidspunktet også forgjeves forsøkt andre maktmidler. Etter en konkret vurdering av det aktuelle slaget, kan det etter flertallets syn anses som en lovlig nødvergehandling mot Simensens angrep.

Batongslagene som skjedde på gresset utenfor kamerabildet, ble ifølge tiltalte rettet mot store muskelgrupper i ryggen og ble gitt for å hjelpe kollegene å få kontroll mens de kjempet med Simensen på bakken. Flertallet legger tiltaltes forklaring om dette til grunn. Flertallet bemerker at slagene ut fra tiltaltes egen forklaring ble gitt i en situasjon hvor det var tre tjenestepersoner som kunne konsentrere seg om å få kontroll på Simensen. Det kan stilles spørsmål ved om batongslag i en slik situasjon var nødvendig og forholdsmessig.

Uklarhet om den faktiske situasjonen slagene ble utført i, må imidlertid komme tiltalte til gode. Etter flertallets syn er det ikke grunnlag for å slå fast at disse slagene var straffbare.

Flertallet vurderer til sist om tiltaltes kroppskrenkelse mot Simensen var grov.

Flertallet er kommet til at tiltaltes fjorten knyttneveslag mot Simensens hode og nakke i den første delen av hendelsesforløpet etter nedleggelsen, utgjør en straffbar, forsettlig kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 271.

Tiltalen gjelder grov kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 272, «fordi det særlig legges vekt på at den skjedde uten foranledning og hadde til følge sterk smerte».

Ved vurderingen av om en kroppskrenkelse er grov, skal det etter straffeloven § 272 første ledd foretas en helhetsvurdering hvor det skal legges «særlig» vekt på om den har «hatt til følge sterk smerte, skade eller død». Skyldkravet er at tiltalte har opptrådt uaktsomt med hensyn til slike følger, jf. straffeloven § 24. Det skal videre, «for øvrig», legges vekt på om tiltalte forsettlig har utført krenkelsen på en av de måtene som er angitt i bokstav a til f.

I HR-2022-549-A, avsnitt 35, har Høyesterett oppsummert vurderingen slik:

Min oppsummering er at vurderingen av om det foreligger en grov kroppskrenkelse etter § 272 beror på en konkret helhetsvurdering. Det vil være et viktig moment om kroppskrenkelsen har hatt til følge sterk smerte, skade eller død. Graden av smerte eller kroppsskadens omfang vil være sentrale momenter ved subsumsjonen. Også ett eller flere av forholdene som er nevnt i bokstav a til f kan føre til at kroppskrenkelsen må anses som grov, selv om den ikke har ført til sterk smerte, skade eller død.

Paragrafen gir for øvrig ingen uttømmende oppregning av hvilke forhold som kan være relevante i helhetsvurderingen. Det avgjørende vil være en samlet vurdering av krenkelsens art, omfang og karakter.

Fornærmede Simensen har forklart at tiltaltes maktbruk var svært smertefull. Det er også fremlagt bilder og andre helseopplysninger som underbygger at Simensen ble påført ulike påkjenninger – men ikke skade i strafferettslig forstand. Ved vurderingen av om

kroppskrenkelsen er grov, er det likevel bare den krenkelsen som er påført ved de fjorten knyttneveslagene som flertallet har funnet straffbare, som skal trekkes inn.

Basert på hvordan tiltaltes slag fremstår på filmen og tiltaltes forklaring om at han slo med full kraft mot Simensens øre og neserot i den hensikt å påføre blant annet smerte, er flertallet ikke i tvil om at slagene var smertefulle for Simensen. Flertallet ser imidlertid ikke at det er bevismessig grunnlag for sikkert å konstatere at slagene påførte Simensen smerte av en slik intensitet og varighet som skal til for at det foreligger «sterk smerte» i den betydning dette utrykket har i straffeloven § 272, jf. Rt-2014-970 avsnitt 13 til 16.

Simensen har ikke beskrevet intense eller langvarige smerter i hoderegionen.

Påtalemyndigheten har i tiltalen lagt til grunn at tiltaltes voldsutøvelse skjedde «uten foranledning». Flertallet bemerker at lovens kriterium er at kroppskrenkelsen har skjedd «uten foranledning og har karakter av overfall». Under henvisning til forståelsen av dette momentet som det er redegjort for i HR-2022-549-A avsnitt 36, kan flertallet ikke se at dette var tilfelle. Det var riktignok ikke grunn til å forvente at tiltalte skulle slå fornærmede slik han gjorde, og det var et sterkt misforhold mellom fornærmedes motstand straks etter nedleggelsen og tiltaltes bruk av slag. 

Situasjonen oppstod imidlertid ikke uten foranledning. Politiet grep inn fordi Simensen hadde vært verbalt aggressiv da han blandet seg inn i vekterens kontakt med politioverbetjent XXXX.

Som angitt ovenfor, skal det gjøres en samlet vurdering av krenkelsens art, omfang og karakter, og straffeloven § 272 angir ikke uttømmende hvilke forhold som kan være relevante i denne vurderingen.

Når det gjelder krenkelsens art og omfang, legger flertallet vekt på at det er snakk om totalt fjorten harde knyttneveslag mot fornærmedes hode og nakke i løpet av et tidsrom på ti sekunder. Selv om flertallet ikke finner det tilstrekkelig bevist at fornærmede ble påført «sterk smerte», var tiltaltes slag, som var rettet mot øre og neserot, utvilsomt smertefulle. Tiltalte har selv forklart at han slo med full kraft og med hensikt om å påføre smerte.

Foruten fysisk smerte, har tiltaltes voldsutøvelse også hatt til følge at fornærmede har fått langvarige psykiske ettervirkninger etter hendelsen. Av epikrise fra DPS fremgår at han har rapportert om økte søvnvansker og «økt vaktsomhet og følelse av overhengende fare, panikkangst og noe gjenopplevelser». De rapporterte symptomene settes i sammenheng med hendelsen tiltalen gjelder. Slike virkninger er etter flertallets syn klart påregnelige ved straffbar voldsutøvelse fra politiets side, som tiltalte skal dømmes for. 

Flertallet er på denne bakgrunnen overbevist om at Simensen har fått langvarige psykiske ettervirkninger som følge av slagene. Tiltalte er ved sine handlinger klart å bebreide for slike følger.

Selv om slagene ikke førte til noen skade i lovens forstand, hadde de et betydelig skadepotensial, noe tiltalte utvilsomt var klar over. Også dette må tillegges vekt i den samlede vurderingen.

Når det gjelder krenkelsens karakter, legger flertallet vekt på at fornærmede Simensen ved tiltaltes slag ble utsatt for det som må karakteriseres som misbruk av politimyndighet.

Tiltalte sviktet ved sin handlemåte selve formålet med politiets innsats, som er å bidra til å «fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig», jf. politiloven § 1. Tiltaltes klare overskridelse av grensene for den makt han lovlig kunne bruke overfor fornærmede i tjenesten, gir etter flertallets syn voldsutøvelsen en særskilt karakter som må få betydning ved den rettslige vurderingen.

Etter en samlet, konkret vurdering, er flertallet kommet til at tiltaltes slag utgjorde en grov kroppskrenkelse etter straffeloven § 272. Det er snakk om et grensetilfelle, som flertallet alt i alt finner det riktig å karakterisere som en grov krenkelse.

Mindretallets vurderinger

Mindretallet, som består av meddommerne XXXX og XXXX, har kommet til at tiltaltes maktbruk mot fornærmede Simensen ikke var straffbar.

Mindretallet tar ved sin vurdering utgangspunkt i at politiet, for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag, må ha vide fullmakter til å bruke de virkemidler som etter et politifaglig skjønn vurderes som nødvendige i situasjonen. Politiet står ofte overfor situasjoner hvor vurderinger og avgjørelser om blant annet bruk av makt må tas raskt og på grunnlag av få konkrete opplysninger. 

I slike situasjoner må avgjørelser kunne tas på bakgrunn av erfaring og intuisjon, og politiet må tilkjennes en romslig margin for eventuelle feilvurderinger før straffansvar blir aktuelt.

Mindretallet er enig i flertallets vurdering av den maktbruken som, etter flertallets syn, faller inn under den marginen som tiltalte må tilkjennes for eventuelle feilvurderinger. Mindretallet mener derimot at også slagene som flertallet har vurdert som straffbare, faller innenfor denne marginen og derfor ikke skal belegges med straffansvar.

Mindretallet viser til at hele situasjonen ble skapt av fornærmede Simensens aggressive oppførsel mot politiet og vekteren, som fikk politiet til å gripe inn. 

Da tiltalte gikk inn i situasjonen, observerte han at Simensen hadde hendene sine i jakkelommene og så at det var en risiko for at Simensen var bevæpnet. Dette hadde tiltalte rett i, hvilket underbygger at tiltaltes intuitive vurdering av situasjonen var god og forstandig.

Nedleggelsen var det derfor ikke noe å si på. Når tiltalte så valgte å bruke slag mot Simensen, fordi Simensen gjorde kraftig motstand etter nedleggelsen, handlet han ut fra sin løpende oppfatning og vurdering av en krevende situasjon. Tiltalte har forklart at han var i ferd med å miste kontrollen, og han opplevde manglende støtte fra sine kolleger. 

Simensen kunne på sin side allerede etter nedleggelsen ha avstått fra å gjøre kraftig motstand mot politiet, og situasjonen ville da roet seg uten behov for ytterligere maktbruk. Mindretallets syn er at tiltaltes eventuelle overskridelser av rammene for lovlig maktbruk i den aktuelle situasjonen ikke er av en slik art at det er riktig å straffe tiltalte.

Etter dette skal tiltalte, i tråd med flertallets stemmer, felles for overtredelse av straffeloven § 272, jf. 271, for fjorten knyttneveslag mot fornærmede Simensen, jf. tiltalens post I a.

Lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålet for tiltalens post I b

Også ved vurderingen av skyldspørsmålet for tiltalens post I b, har lagmannsretten delt seg i de samme fraksjoner som over.

Flertallet, lagdommer Johannesen, konstituert lagdommer Edsberg og meddommerne XXXX, XXXX og XXXX, er kommet til at tiltalte er skyldig i straffbar, grov kroppskrenkelse også mot fornærmede Kristian Pablo Teigen.

Flertallets vurderinger

Flertallet gjør i det følgende rede for sine vurderinger.

Tiltaltes maktbruk mot fornærmede Teigen består av to batongslag. Slagene ble gitt da Teigen, etter å ha fått pålegg om å trekke unna, blandet seg inn i politiets arbeid med å få kontroll på Simensen på gresset. Utenom Simensens vedvarende motstand, hadde situasjonen roet seg.

Flertallet legger til grunn at Teigen løp mot politiet som jobbet med Simensen på gresset, og at han først ble gitt et tydelig pålegg om å trekke unna, noe han gjorde før han snudde og løp tilbake mot politiet og Simensen. Det hører med til situasjonen at Teigen har forklart at han ble bekymret da vennen Simensen ropte at han ikke fikk puste, og at Teigen kort tid i forveien hadde vært vitne til tiltaltes bruk av straffbar vold mot Simensen.

Da Teigen kom mot politiet og Simensen for andre gang, ga tiltalte ham to slag med batong mot låret. Slagene ble gitt med to til tre sekunders mellomrom, og tiltalte har forklart at han før hvert slag sa «trekk tilbake» eller lignende. Begge slagene ble gitt mens Teigen rygget bakover. Etter det første slaget, inntok Teigen også tydelig en posisjon hvor han løftet begge håndflatene i været. 

Tiltalte har forklart at Teigen etter hans syn ikke fulgte pålegget om å trekke unna, idet han bare tok «museskritt» bakover. Tiltalte slo fordi pålegget ikke ble fulgt. Han anså Teigen som en trussel mot politiets arbeid med å få kontroll på Simensen. Han slo med full kraft mot store muskelgrupper i låret.

Flertallet tar, som over, utgangspunkt i at bruk av fysisk makt etter politiloven § 6 bare er tillatt «i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig» og så langt maktbruken står «i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig».

Flertallet legger til grunn at Teigen, da han løp tilbake mot politiet, brøt et tydelig pålegg han hadde fått om å trekke unna. Sett hen til at Simensen fremdeles gjorde motstand og at situasjonen kort tid i forveien hadde vært kaotisk, med flere som blandet seg i politiets arbeid, anser flertallet tiltaltes første batongslag som straffritt. 

Flertallet bemerker samtidig at slag med batong er plassert høyt opp i ‘maktpyramiden’. Bruk av slik svært inngripende makt må vurderes ut fra hva som løpende fortonet seg som nødvendig og forholdsmessig ut fra utviklingen på stedet – og ut fra tiltaltes oppfatning av situasjonen til enhver tid.

Etter at tiltalte ga Teigen det første slaget, rygget Teigen bakover og viste tydelig med kroppsspråk at han ikke utgjorde noen trussel. Flertallet bemerker at Teigen heller ikke tidligere i forløpet hadde vist seg som noen trussel mot politiet. Før tiltalte ga det andre slaget, kom også politibetjent XXXX til for å bistå, noe flertallet ut fra filmen er overbevist om at tiltalte var klar over. Trusselen tiltalte oppfattet, var følgelig redusert.

Etter flertallets syn var det andre, harde batongslaget mot Teigens lår klart ikke nødvendig, forsvarlig eller forholdsmessig i situasjonen. 

Situasjonen på stedet var under kontroll, særlig idet ytterligere en patrulje hadde kommet til for å bistå. Selv om tiltalte anså Teigens innblanding som en trussel mot politiets arbeid, var det ikke snakk om noen trussel mot liv og helse. Når Teigen med sitt kroppsspråk etter det første batongslaget så tydelig viste at han ikke var aggressiv, var det ikke grunnlag for videre bruk av slik sterkt inngripende fysisk makt som det andre batongslaget utgjorde.

Slaget kan ikke anses som en lovlig nødvergehandling, og det kan heller ikke anses straffritt som følge av handlingsrommet for feilvurderinger som tiltalte skal tilkjennes.

Etter dette er flertallets konklusjon at tiltaltes andre batongslag mot Teigens lår ikke var straffri maktbruk i tjenesten. Slaget utgjør en kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 271. Det er ikke tvilsomt at tiltalte handlet med forsett. Han slo med hensikt om å treffe Teigen.

Som for tiltalens post I a, er straffrihet på grunn av provokasjon eller retorsjon ikke påberopt, og det er heller ikke grunnlag for det.

Når det gjelder vurderingen av om kroppskrenkelsen var grov, viser flertallet til de rettslige utgangspunktene som det er redegjort for under vurderingen av tiltalens post I a.

Fornærmede Teigen har forklart at tiltaltes batongslag var svært smertefulle, «10 på skalaen». Han hadde problemer med å gå vanlig etter slagene og måtte bruke krykker i en periode. Det er fremlagt journal fra legevakt som beskriver et «klinisk kraftig hematom» og «[betydelig] mykdelsskade». Denne beskrivelsen underbygges av fremlagte bilder.

Tiltalte slo med teleskopbatong, og han har forklart at han slo så hardt han kunne for å påføre smerte. Dette underbygges av hvordan tiltaltes batongslag fremstår på filmen. Enden på batongen treffer Teigens lår med fullt moment. Basert på dette og de fremlagte medisinske opplysningene, er flertallet ikke i tvil om at det andre slaget, isolert sett, påførte Teigen «sterk smerte» med slik intensitet og varighet som menes i straffeloven § 272.

Fornærmede Teigen ble også utsatt for straffbar bruk av politimyndighet, som etter flertallets oppfatning må tillegges ikke ubetydelig vekt.

Etter en samlet vurdering mener flertallet at slaget utgjorde en grov kroppskrenkelse.

Mindretallets vurderinger

Mindretallet, meddommerne XXXX og XXXX, er kommet til at heller ikke tiltaltes maktbruk mot fornærmede Teigen var straffbar.

Mindretallet viser til de utgangspunkter for vurderingen som det er redegjort for under mindretallets syn på tiltalens post I a. Mindretallet vektlegger at Teigen blandet seg inn i politiets arbeid til tross for et tydelig pålegg om å trekke unna. Mindretallet mener begge batongslagene i hvert fall faller innenfor den marginen som tiltalte må tilkjennes for

feilvurderinger i en svært krevende situasjon. Det krevdes fortsatt tre politifolk for å få kontroll på Simensen. Det var derfor viktig å hindre at Teigen blandet seg inn og forstyrret. Det er dermed ikke grunnlag for straffansvar.

Etter dette skal tiltalte, i tråd med flertallets stemmer, felles for overtredelse av straffeloven

§ 272, jf. 271, for det andre batongslaget mot fornærmede Teigen, jf. tiltalens post I b.

Lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålet for tiltalens post II

Tiltalens post II gjelder anklage om grovt uaktsom tjenestefeil, jf. straffeloven § 172, jf. §

171. Slik grunnlaget i post II er utformet, har partene for lagmannsretten vært enige om at skyldspørsmålet henger nært sammen med vurderingen av maktbruken som er omfattet av post I. Påtalemyndigheten har gitt uttrykk for at post II er tatt med av formelle grunner, for å dekke opp at tiltaltes påstått straffbare maktbruk ikke bare rammet de fornærmede personlig, men også tilliten til offentlig myndighet.

Ved vurderingen av skyldspørsmålet for tiltalens post II, har lagmannsretten i tråd med dette delt seg i de samme fraksjoner som ved vurderingen av post I a og I b.

Flertallets vurderinger

Flertallet, lagdommer Johannesen, konstituert lagdommer Edsberg og meddommerne XXXX, XXXX og XXXX, er kommet til at tiltalte også er skyldig i grovt uaktsom tjenestefeil.

Straffeloven § 171 rammer den som «utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt». Det som rammes, er handlinger begått under utøvelse av offentlig myndighet og en handlemåte som innebærer et klart avvik fra en tjenesteplikt av en viss betydning, jf. spesialmerknadene i Ot.prp.nr.8 (2007-2008).

Det er på det rene at tiltalte i situasjonen som er omhandlet i tiltalen, utøvde offentlig myndighet, idet han var i tjeneste som politi.

Flertallet har ovenfor kommet til at deler av tiltaltes maktbruk mot både fornærmede Simensen og fornærmede Teigen er straffbar, grov kroppskrenkelse. Flertallet har også ansett andre deler av tiltaltes handlemåte å være i strid med politiloven § 6. Det er uten videre klart at tiltalte allerede ved de handlinger som etter flertallets syn utgjør straffbar vold, «grovt» har brutt tjenesteplikter av sentral betydning for utøvelsen av polititjenesten.

Tiltalen gjelder grovt uaktsom tjenestefeil, jf. straffeloven § 172, og det kreves derfor ikke at tiltalte handlet med forsett om at hans tjenesteutførelse var ulovlig. Uaktsomhet er definert i straffeloven § 23, og forutsetter at tiltalte handlet i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område og at han ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides.

Uaktsomheten er grov «dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse», jf. andre ledd. Forarbeidene til straffeloven § 172 slår fast at «Det skal legges til grunn en streng aktsomhetsnorm for personer som utøver eller forbereder utøving av offentlig myndighet», jf. spesialmerknadene i Ot.prp.nr.8 (2007-2008).

Det følger av flertallets vurdering av skyldspørsmålet under tiltalens post I at tiltalte, etter flertallets syn, har handlet klart i strid med lov- og instruksfestede krav til forsvarlig utførelse av polititjenesten. Det foreligger ingen personlige forhold ved tiltalte som tilsier at han ikke kan bebreides for sin handlemåte. Tvert imot har han etter det opplyste kompetanse som skulle tilsi at han var særlig godt kjent med kravene og skikket til å etterleve dem. 

Flertallet mener tiltaltes bruk av vold mot de to fornærmede var svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse. 

Særlig var den nesten umiddelbare bruken av gjentatte knyttneveslag mot fornærmede Simensens hode sterkt klanderverdig.

Flertallets konklusjon er at tiltalte ved sin utførelse av tjenesten i den aktuelle situasjonen grovt brøt sine tjenesteplikter og at han handlet grovt uaktsomt med hensyn til dette. Han skal derfor felles for overtredelse av straffeloven § 172, jf. § 171, jf. tiltalens post II.

Mindretallets vurderinger

Mindretallet, meddommerne XXXX og XXXX, viser til sine vurderinger av forholdene i tiltalens post I a og I b. Under henvisning til at ingen del av tiltales maktbruk var straffbar, mener mindretallet at tiltalte heller ikke er skyldig i grovt uaktsomt brudd på sine tjenesteplikter.

Reaksjonsfastsettelsen

En samlet lagmannsrett skal fastsette straff for grove kroppskrenkelser mot de fornærmede Kevin Winness Simensen og Kristian Pablo Teigen, jf. straffeloven § 272, jf. § 271.

Handlingene er begått av tiltalte under hans utførelse av polititjenesten og utgjør også grovt uaktsom tjenestefeil, jf. straffeloven § 172, jf. 171.

Det er de grove kroppskrenkelsene som er bærende for reaksjonsfastsettelsen. At tiltalte ved de samme handlingene også har gjort seg skyldig i grovt uaktsom tjenestefeil, får kun betydning som et straffskjerpende moment.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at grove kroppskrenkelser kan ha svært ulik karakter og alvorlighetsgrad. Saken her gjelder to ulike tilfeller – ett der den straffbare volden bestod av fjorten harde knyttneveslag mot fornærmede Simensens hode og nakke, og ett der den bestod av ett hardt slag med teleskopbatong mot fornærmede Teigens lår. Ingen av slagene førte til kroppsskade på noen av de fornærmede. Dette fremstår imidlertid som flaks.

Skadepotensialet, særlig ved slagene mot fornærmede Simensens hode, var betydelig og gjør at forholdet i tiltalens post I a fremstår som mer alvorlig enn forholdet i post I b.

Lagmannsretten tar derfor utgangspunkt i dette.

I avgjørelsen HR-2022-549-A, som gjaldt en kroppskrenkelse som ble ansett som en overtredelse av straffeloven § 271, men som lå i grenseland mot grov, sa Høyesterett seg enig i at utgangspunktet for straff var fengsel i rundt 90 dager. I og med at det var snakk om et grensetilfelle, fikk subsumsjonen i seg selv ikke nevneverdig betydning for straffutmålingen, jf. avsnitt 41. 

Kroppskrenkelsen i den saken besto i to kraftige knyttneveslag, ett mot fornærmedes hode og ett mot overkroppen. Forholdet i tiltalens post I a i vår sak gjelder mer alvorlig vold, og tilsier etter lagmannsrettens syn alene et noe høyere utgangspunkt.

Aktor har antydet et utgangspunkt på fengsel i 120 dager for begge de grove kroppskrenkelsene, noe forsvareren ikke har hatt innvendinger mot. Etter lagmannsrettens syn er dette i hvert fall ikke for strengt.

Lagmannsretten mener at et passende utgangspunkt for straff for forholdet i post I a alene er fengsel i minst 120 dager. I tillegg kommer den grove kroppskrenkelsen mot fornærmede Teigen, tiltalens post I b, og fellelsen for grovt uaktsom tjenestefeil, tiltalens post II, jf. straffeloven § 79 bokstav a. For forholdet i post I b er et passende utgangspunkt fengsel i minst 30 dager. Fellelsen for forholdet i tiltalens post II er, som nevnt, bare et skjerpende moment i den samlede vurderingen.

Samlet sett finner lagmannsretten, under tvil, å kunne ta et utgangspunkt på fengsel i minst 120 dager før skjerpende og formildende omstendigheter tas i betraktning.

Påtalemyndigheten har gitt uttrykk for at det fra dette utgangspunktet for straff for vold begått av ‘privatpersoner’, skal gjøres et ikke ubetydelig fradrag fordi tiltalte handlet som polititjenestemann. Aktor har vist til Frostating lagmannsretts avgjørelse LF-2011-145998 (RG-2012-252), hvor straffen for en polititjenestemanns overtredelse av straffeloven 1902

§ 228 første ledd jf. § 232 (legemsfornærmelse begått under særdeles skjerpende omstendigheter) og straffeloven 1902 § 325 nr. 3 (utilbørlig opptreden i offentlig tjeneste) ble satt til betinget fengsel i 30 dager. Lagmannsretten la til grunn at «Det dreier seg om en overdreven maktbruk i en situasjon hvor maktbruk vitterlig var påkrevet og berettiget».

Videre at det var snakk om «relativt beskjeden voldsbruk».

Denne lagmannsrett finner liten veiledning i den nevnte avgjørelsen. Volden som tiltalte i vår sak straffes for, er langt mer alvorlig enn i saken fra 2011. Det er videre ikke treffende å karakterisere slagene mot fornærmede Simensen, jf. tiltalens post I a, som «overdreven maktbruk i en situasjon hvor maktbruk vitterlig var påkrevet og berettiget». Tiltaltes fjorten harde knyttneveslag mot Simensens hode og nakke nesten umiddelbart etter nedleggelsen, kan ikke forklares eller forsvares på denne måten.

Politiet har ved sin utøvelse av tjenesten et vidt handlingsrom for å bruke lovlig makt i medhold av politiloven § 6. I tillegg tilkjennes en romslig margin for feilvurderinger ved etterfølgende vurdering av om maktbruk som går ut over de lovlige rammene, skal sanksjoneres med straff. 

En slik tilnærming tar hensyn til at politiet må ta beslutninger om bruk av makt raskt og med begrenset informasjon, og at tjenestepersonell må beskyttes mot den risiko som følger av at politiet griper inn i farlige situasjoner på samfunnets vegne.

Når disse grensene er overtrådt, er det etter lagmannsrettens syn ikke uten videre riktig at den særskilte beskyttelsen som politiets tjenestemenn har mot straffansvar, skal virke også ved straffutmålingen. 

At straffbar vold utøves i politiets tjeneste, kan tvert imot være en skjerpende omstendighet, fordi slike handlinger skader publikums tillit til politiets tjenesteutførelse. Fellelsen for grovt uaktsom tjenestefeil illustrerer dette.

Lagmannsretten bemerker at domfellelsen kan få virkninger for tiltaltes arbeidsforhold i politiet. Etter lagmannsrettens syn, kan dette ikke få nevneverdig betydning ved reaksjonsfastsettelsen i straffesaken. 

Tiltalte har opplyst at han som følge av saken har mottatt hets og trusler rettet mot seg og sin familie. Dette er ikke nærmere konkretisert, men legges til grunn, og må tillegges en viss vekt i formildende retning.

Lagmannsretten har, etter en samlet vurdering, kommet til at det ikke er forhold ved saken som gir grunnlag for å fravike utgangspunktet på 120 dager ubetinget fengsel. Straffen fastsettes derfor i tråd med dette.

De fornærmedes sivile erstatningskrav

Kevin Winness Simensen og Kristian Pablo Teigen har fremsatt krav om erstatning med grunnlag i handlingene som er omfattet av tiltalen. Både Simensen og Teigen krever oppreisningserstatning. Simensen krever også erstatning for lidt tap og påførte utgifter.

Lagmannsretten vurderer først Simensens krav om erstatning for lidt tap og utgifter.

Simensen krever erstatning for diverse påførte utgifter og annet økonomisk tap. Kravet er på til sammen kr 23 859,41. Polititjenestemannen har bestridt at det er grunnlag for erstatning.

Kravet er fremmet i medhold av straffeprosessloven § 428, jf. § 3, som stiller som vilkår at erstatningskravet «springer ut av samme handling som saken gjelder». Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom de handlinger tiltalen gjelder og kravet.

Det er ikke en forutsetning for erstatningsansvar at tiltalte finnes straffskyldig. Erstatningsansvar, i form av alminnelig culpa-ansvar, foreligger uavhengig av straffansvar dersom det med tilstrekkelig grad av bevissikkerhet kan slås fast at tiltalte har handlet uaktsomt og ved dette har påført fornærmede skade. Lovlige tjenestehandlinger etter politiloven § 6, kan derimot ikke gi grunnlag for erstatningsansvar for polititjenestemannen.

Lagmannsrettens flertall har i sin vurdering av straffekravet kommet til at polititjenestemannens fjorten første knyttneveslag mot Simensens hode og nakke var en straffbar grov kroppskrenkelse. Flertallet har i tillegg kommet til at nedleggelsen før slagene ble gitt, og et femtende knyttneveslag mot hodet etter at situasjonen eskalerte, var ulovlig maktbruk etter politiloven § 6. 

Meddommerne XXXX og XXXX, som utgjør et mindretall under vurderingen av skyldspørsmålet, legger for erstatningskravet til grunn at tiltaltes handlinger var ulovlige etter politiloven § 6, selv om de ikke var straffbare. En samlet lagmannsrett bemerker at det ikke er tvilsomt at tiltalte gjorde alle de aktuelle handlingene.

Det er bare påførte utgifter og annet økonomisk tap som står i årsakssammenheng med polititjenestemannens straffbare eller ulovlige handlinger, som gir grunnlag for erstatning. For at en utgift eller et tap skal erstattes, må utgiften eller tapet også være godtgjort med sannsynlighetsovervekt.

Simensen har krevd erstattet til sammen kr 9 905 under henvisning til at et par sko, en jakke og en klokke som han hadde på seg under hendelsen tiltalen gjelder, skal ha blitt ødelagt under basketaket. Det er ikke gitt noen konkrete opplysninger om hva slags skader gjenstandene fikk. 

Etter lagmannsrettens syn har Simensen ikke sannsynliggjort at ødeleggelser på gjenstandene står i årsakssammenheng med polititjenestemannens erstatningsbetingende handlinger. Størrelsen av et økonomisk tap er heller ikke godtgjort. Lagmannsretten har derfor kommet til at vilkårene for erstatningsansvar ikke er oppfylt for denne delen av kravet.

Simensen har krevd erstattet utgifter til egenandeler til medisinsk behandling for 2022 og 2023 med til sammen kr 4 177. Det er dokumentert at Simensen har hatt behov for diverse helseoppfølging etter hendelsen. Av fremlagt dokumentasjon fremgår at Simensen også hadde utgifter til helsehjelp før hendelsen, og polititjenestemannen har bestridt at egenandelsutgiftene etter hendelsen skyldes de handlinger som han har ansvar for. 

Lagmannsretten finner det godtgjort at utgifter til helseoppfølging opp til Helfos årlige egenandelstak er en faktisk og påregnelig følge av polititjenestemannens erstatningsbetingende handlinger. Om Simensen uansett ville hatt utgifter til annen helseoppfølging, er uten betydning. Lagmannsretten har derfor kommet til at Simensen tilkjennes erstatning for egenandelsutgifter med kr 4 177.

Simensen har krevd erstattet kjøregodtgjørelse for reiser fra bopel til henholdsvis møter med advokat i anledning saken, behandling ved DPS, legebesøk, og røntgen- og MR- undersøkelser. Røntgen- og MR-undersøkelsene gjelder skulder og kne, og det er ikke godtgjort at kostnadene ved reiser til disse undersøkelsene er forårsaket av polititjenestemannens erstatningsbetingende handlinger. For de øvrige reisekostnadene mener lagmannsretten vilkårene for erstatning er oppfylt. 

Det er krevd erstatning med en kilometersats på kr 3,50, som legges til grunn. Lagmannsretten har i tråd med fremlagt utregning, som ikke er bestridt, kommet til at Simensen tilkjennes erstatning for reisekostnader med kr 7 975.

Etter dette tilkjennes Simensen erstatning for påførte utgifter med til sammen kr 12 152.

Lagmannsretten vurderer så kravene om oppreisningserstatning.

Både Simensen og Teigen har krevd oppreisningserstatning. Simensens krav er oppad begrenset til kr 80 000, mens Teigens krav er oppad begrenset til kr 25 000.

Ved vurderingen av oppreisningskravene, har lagmannsretten delt seg i de to fraksjoner som det er redegjort for under vurderingen av skyldspørsmålet.

Flertallet, lagdommer Johannesen, konstituert lagdommer Edsberg og meddommerne XXXX, XXXX og XXXX, har i sin vurdering av straffekravet funnet polititjenestemannen skyldig i straffbar grov kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 272, jf. § 271, overfor både Simensen og Teigen. Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3, slår fast at den som har begått slike handlinger overfor en annen «kan (…) pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art».

Flertallet legger til grunn at det ikke alltid vil være grunnlag for oppreisningserstatning ved overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271. Det må derfor vurderes konkret både om oppreisningserstatning skal tilkjennes og i så fall med hvilket beløp. Oppreisning skal ikke først og fremst tilkjennes av pønale hensyn, men for å kompensere for påført krenkelse, jf. Rt-2014-745, avsnitt 31.

Flertallet mener at både Simensen og Teigen ble påført betydelig krenkelse ved tiltaltes utøvelse av straffbar vold i polititjenesten og at de begge skal tilkjennes oppreisningserstatning.

Når det gjelder beløpets størrelse, skal dette fastsettes basert på en samlet rimelighetsvurdering hvor det tas hensyn både til forhold på skadevolderens og den skadelidtes side.

Simensen ble utsatt for det lagmannsrettens flertall har karakterisert som misbruk av politimyndighet. Han ble påført ikke ubetydelig fysisk krenkelse, og det er dokumentert at han fått langvarige psykiske ettervirkninger etter hendelsen. Samtidig må det tas noe hensyn til at Simensen bidro til amper stemning da han blandet seg inn i samtalen mellom vekteren og [politioverbetjent XXXX]. Flertallet har etter en samlet, konkret vurdering kommet til at Simensen passende kan tilkjennes oppreisningserstatning med kr 30 000.

Teigen ble ikke utsatt for like omfattende og alvorlig vold som Simensen. Han ble likevel påført sterk smerte ved tiltaltes batongslag. Han har karakterisert opplevelsen av tiltaltes maktbruk som «skremmende» og «brutal», noe flertallet har forståelse for. Det må tas noe hensyn til at Teigen blandet seg inn i politiets arbeid før tiltalte slo ham, selv om innblandingen ikke ga grunnlag for voldsutøvelsen. Flertallet har etter en samlet vurdering kommet til at Teigen tilkjennes oppreisningserstatning med kr 15 000.

Mindretallet, meddommerne XXXX og XXXX, er kommet til at tiltalte ikke har overtrådt straffeloven § 271. Det er da ikke grunnlag for oppreisningserstatning med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Etter mindretallets syn er det heller ikke grunnlag for oppreisning med hjemmel i § 3-5 første ledd bokstav a. Polititjenestemannen skal derfor frifinnes for oppreisningskravene.

Etter dette tilkjennes Simensen og Teigen oppreisningserstatning i samsvar med flertallets syn.

Saksomkostninger

Tiltalte domfelles i samsvar med tiltalen, og hovedregelen er da at han skal dømmes til å erstatte det offentliges nødvendige omkostninger ved saken, jf. straffeprosessloven § 436 første ledd. I og med at tiltalte ble frifunnet av tingretten og er domfelt etter anke fra påtalemyndigheten, kan han ikke idømmes saksomkostninger for lagmannsretten, men han kan dømmes til å betale saksomkostninger for tingretten, jf. Rt-2002-207 og Rt-2006-558.

Det skal i utgangspunktet foreligge spesielle omstendigheter for at omkostningsansvar ikke skal ilegges. Slike omstendigheter foreligger ikke. Aktor har likevel lagt ned påstand om at saksomkostninger ikke idømmes. Dette er ikke til hinder for at lagmannsretten vurderer spørsmålet av eget tiltak, jf. Rt-1995-1367. 

Spørsmålet om saksomkostninger ble imidlertid ikke tatt opp særskilt ved ankeforhandlingens slutt, og tiltalte har derfor ikke hatt noen oppfordring til å uttale seg om dette. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke skal idømmes.

Dommen er avsagt med de dissenser som det er redegjort for over.

Domsslutning

1. Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271 (to tilfeller) og straffeloven § 172, jf. § 171 til fengsel i 120 – etthundreogtjue – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a.

2. Tiltalte dømmes til å betale Kevin Winness Simensen erstatning for påførte utgifter med 12 152 – tolvtusenetthundreogfemtito – kroner innen to uker fra forkynning av dommen og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3. Tiltalte dømmes til å betale Kevin Winness Simensen oppreisningserstatning med 30 000 – trettitusen – kroner innen to uker fra forkynning av dommen og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

4. Tiltalte dømmes til å betale Kristian Pablo Teigen oppreisningserstatning med 15 000 – femtentusen – kroner innen to uker fra forkynning av dommen og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.