I offentlig sektor er det rundt 200 000 arbeidstagere som har særaldersgrense. Hovedsakelig er disse ansatt i Forsvaret, helsesektoren og politiet.

Hensynet til befolkningen og samfunnssikkerheten er grunnlaget for politiets særaldersgrenser, som er viktige for at Norge skal ha et godt rustet politi som leverer på beredskap og samfunnsoppdraget. Særaldersgrensene våre er i hovedsak knyttet til lønnsplaner og stillingskoder i staten. For eksempel har stillingskodene politibetjent, politiførstebetjent, politioverbetjent, arrestforvarer og ledende arrestforvarer særaldersgrense.

Ved oppnådd særaldersgrense hadde man derfor plikt til å gå av (før lovendring i år), men etter søknad og på vilkår kunne man også fortsette i tjeneste. Det sentrale her er at det da også var et tilhørende pensjonssystem som ivaretok den ansatte slik at vedkommende også hadde råd til å gå av med pensjon.

LES OGSÅ: Særaldersgrense-saken: PF raser mot Politidirektoratet

Ny tjenestepensjon for alle offentlige ansatte

Ved inngåelse av Pensjonsavtalen 3. mars 2018 var staten tydelig på at det fortsatt vil være behov for særaldersgrenser i offentlig sektor. Partene ble enig om et nytt pensjonssystem – en såkalt alleårsopptjening (hvert år sparer en pensjon basert på sin inntekt), og med tanke på de arbeidstagerne som skal ha særaldersgrense i fremtiden var partene enig om å utrede og avtale løsninger i en videre prosess.

Utforfordringen i nytt pensjonssystem er at de med særaldersgrense ikke arbeider lenge nok til at de opparbeider nok penger i sin pensjonsbeholdning. Dette skulle løses med en tilpasning som sikrer at de med særalder også får en rimelig pensjon når de går over på alderspensjon.

Uten en tilpasning vil det nye pensjonssystemet medføre at arbeidstagerne som går av på særalder etter hvert får mindre og mindre pensjon. Dette blant annet på grunn av levealdersjusteringene. Det er altså de som er unge i dag som vil bli mest skadelidende.

- Manglende respekt

Partene møttes som avtalt for videre samtaler om tilpasning, men i februar 2020 ble det brudd i forhandlingene.

Politiets fellesforbund (PF) har vært villige til å se på både økonomiske pensjonsvilkår, tidspunkt for særaldersgrenser og hvem som skal ha særaldersgrenser. Men det må skje i en samlet prosess med partene.

Etter bruddet i forhandlingene i 2020 har ikke staten tatt initiativ til nye forhandlinger.

Derimot kom Stortinget med lovendring som ble hurtig behandlet og innført allerede fra og med 1. juli 2021. Lovendringen medførte at plikten til å gå av ved særaldersgrense ble fjernet (foreløpig gjelder ikke dette for ansatte i Forsvaret).

Stortinget beskriver lovendringen slik:

• De som ønsker å gå av med særalder har fortsatt rett til det
• De som ønsker å jobbe lenger kan gjøre det
• Det er ingen endringer i pensjonsrettighetene

Så langt vi kan se er konsekvensene ved en slik lovendring for politietaten og den enkelte ansatte i etaten i liten grad vurdert.

Vår fagforeningsleder Sigve Bolstad har om denne lovendringen uttalt:

– I norsk arbeidsliv er det lange tradisjoner for at partene i fellesskap, gjennom forhandlinger, finner de beste løsningene. Både for felleskapet og de ansatte. Å gå lovveien når man ikke får gjennomslag i forhandlinger, er en lite ærefull vei. Det viser manglende respekt for partene og hvordan man normalt sett etablerer og avvikler vilkår i arbeidslivet vårt, sier forbundslederen.

Hovedsammenslutningen og en samstemt fagbevegelse har også gått kraftig imot regjeringens lovendring.

Frafall av plikten til å gå av ved særalder er en stor risiko

Ikke bare har staten ved denne lovendringen brutt de avtalene en inngikk ved pensjonsavtalen, de har også gått vekk fra deres tidligere gjentatte standpunkt om at noen i offentlig sektor skal ha særaldersgrense. De har indirekte sagt at samfunnet ikke trenger særalder og i realiteten fjernet særaldersgrensene. Dette er et paradigmeskifte.

Utfordringen med Stortingets lovendring er også at de nå har flyttet ansvaret for å gi deg med særaldersgrense en anstendig pensjon - over på deg! Det blir nå ditt ansvar å jobbe lengre slik at du selv opparbeider nok pensjon. Dette er årsaken til at særaldersgrensen i realiteten er fjernet (da de ansatte etter hvert ikke vil ha råd til å gå av med tidlig pensjon).

Staten har også gitt arbeidsgiver – politietaten -, et stort og uoversiktlig ansvar. Vi ser en reell bekymring for hva dette kan bety for helsen og sikkerheten både for den enkelte som må eller ønsker å fortsette i arbeid utover særaldersgrense, sikkerheten og arbeidsvilkårene til kolleger, og for utøvelsen av politiets samfunnsoppdrag.

Vi stiller oss spørsmål til hvilke krav arbeidsgiver må eller kan stille til de som nå skal arbeide til de er 70 år. Hva med de som må eller ønsker å arbeide men ikke fyller nødvendige krav, skal de blir sagt opp eller tvangsomplassert?

Hva er etatens seniorpolitikk for ansatte som tidligere har hatt særaldersgrense, blant annet sett i perspektivet belastende skiftarbeid, kvalifikasjonskrav og risiko?

LES OGSÅ: Stillingskodesaken – Et symptom på en mer autoritær arbeidsgiver